Jeg skal være dønn ærlig, i likhet med folk flest: Ingen fryd er så deilig som skadefryd, og vi er mange som idag fryder oss over Tajiks avgang. Fryden kommer ikke av ondskap, men av Tajiks dønn uspiselige evne til å heve seg over allmenne krav til strafferett og normative krav til ærlighet og ydmykhet – en evne og forståelse hun ikke på noen måte har vist å unne andre enn seg selv.
Når det er sagt var pressekonferansen Tajik holdt et selsomt skue. Vi har tidligere påpekt hvor autoritær stil ministeren har, og hun fornektet seg såvisst ikke. På pressekonferansen i dag startet Tajik selv med å si at årsaken til at hun står her i dag er at hun gjorde en feil for 15 år siden, etter først å ha ramset opp en rekke politiske seire. Det lukter selvhevdelse og personifisering av selvrettferdighet når Tajik opprettholder sitt modus operandi – ovenfra og nedadholdning – og hennes påstander om hvor stolt hun er av egne politiske bragder blir stående i et pussig lys.
Skjelettene er fortsatt i skapet
Støre kan neppe puste lettet ut når Hadia Tajik i dag melder om egen avgang. Her er det så mange skjeletter i skapet at de straks utgjør en hær, og de blottlegges på løpende bånd, mens Støre selv har holdt seg i bakgrunnen med “fortsatt tillit” og ellers har forholdt seg påfallende taus og konfliktsky under dekke av krigen i Ukraina.
Vi har fulgt Tajik-gate tett og påpekte tidligere i dag at det bare var et spørsmål om tid før Tajik måtte gå. Når hun nå faktisk går, gjør hun det med forbehold om at hun har gjort svært lite galt. Hun mener (utrolig nok) fortsatt at den eneste feilen hun har begått er å ikke «oppdatere informasjon om bosted til Statsministerens kontor». Den eneste som mener at dette er eneste feil begått er åpenbart Tajik selv.
“Jeg er lei meg for at jeg har gjort feil. Jeg beklager at jeg ikke håndterte det bedre før”, sa Tajik, og viste til “tidligere i livet”, altså ikke til egen håndtering per i dag.
«Mange andre kan være arbeidsminister», sa Tajik på pressekonferansen, og opplyste om at Støre har godkjent hennes ønske om å avtre.
«Eg beklage, eg betale ekstraskatt og eg går av.»
Problemet er selvsagt at beklagelsen er hul som en gjennomboret tann med tannråte, og fyllingen den ferskt avgåtte ministeren byr på kan ikke avhjelpe på den selvpåførte tannpinen hun metaforisk har gitt både seg selv og landets største styringsparti. Problemet er at «fyllingen» minner mer om en vattdott enn kompositt eller porselen. Tajik vil nemlig likevel fortsette som nestleder, og det er det selvsagt gode grunner til. Denne kronprinsessen har ikke tenkt å gi seg med det første.
Spørsmålene som ble stilt henne etter pressekonferansen ble besvart med en rekke gjentakelser av en påstand om «å gjøre det beste for laget, ikke la saken kaste en skygge over arbeidet», men selvsagt kastes skyggen, og den er både mørk og stor. Når beklagelsen er så halvsannferdig som i Tajiks tilfelle og hun opprettholder påstanden om «ekstraskatt», må det være flaut å være Ap-medlem, og enda flauere må det være å stå i Støres sko.
Uansvarlig ansvar
«Jeg er ingen selvrettferdig type. Når ting er som de er, klarer jeg å stå ansikt til ansikt med sannheten. Støre ba meg ikke gå av, jeg ba om å få gå av», uttale Tajik, og omtalte rett etterpå landets statsminister som «Jonas». Riktignok heter han Jonas, men det får være måte på poengtering av vennskapelige bånd, vi snakker her om landets øverste politiske leder.
Ei heller ville Tajik sammenliknes med Kjell Ingolf Ropstad, som gikk av som partileder etter at det ble avslørt en liknende pendlerboligsak om ham som den om Tajik – en gutteromstilværelse som ga økonomisk avkastning, lik pikeromsoppholdet til Tajik under dekke av et fiktivt leieforhold hos foreldrenes nabo ga henne skattefordel.
Tajik er tydelig på at hun ikke vil gå av som nestleder.
«Arbeidet er for viktig til det.»
Joda, jeg skal innrømme at det kan framstå uspiselig å si «hva var det jeg sa», men Tajiks selverklærte moralske fortreffelighet er så påfallende at det likevel er umulig for meg å la være. Selv i en posisjon der hun går av som følge av skatteunndragelse er hun selvrettferdig nok til å anse Arbeiderpartiet som helt avhengig av henne. Å opphøye seg selv på en slik måte, er virkelig ikke dagligdags kost i det politiske Norge, men det er altså disse ordene Tajik selv brukte i pressekonferansen. «Arbeidet er for viktig til at jeg kan gå av som nestleder». Jommen sa jeg smør. Vi skrev sist fredag i saken Krig i Europa øker behovet for politikere med tillit. Regjeringen må gjøre noe med Hadia Tajik at Tajik ville bli nødt til å gå, og begrunnet det med hennes autoritære personlighetsstil og manglende evne til selvransakelse:
Det eneste rettferdige er at Tajik må gå. Antakelig er Støre også inneforstått med dette, men hans ettergivenhet og den nær kollektive politiske tausheten omkring Tajik vitner om frykt for hva hun kan komme med av utspill dersom foten settes ned for henne. Vel vitende om at mennesker med autoritære tendenser i pressede situasjoner ikke har lojalitet til andre enn seg selv, fryktes det muligens med rette at Arbeiderpartiets kronprinsesse vil kunne si noe som andre ikke ønsker skal komme ut. Det er likevel ikke redelig overfor velgerne å la henne slippe unna, spesielt ikke slik det realpolitiske landskapet har endret seg de siste dagene. Nå trenger Norge politikere med både tillit, styringsevne og vilje til å stå på folkets side. Det er tross alt folkets vilje de skal representere.
Men Tajik vil fremdeles ikke lytte til noen folkevilje, hun tar et uansvarlig «ansvar» om å bli sittende i nestlederposisjon. Tilsynelatende anser hun Arbeiderpartiets evne til å drive politikk som umulig uten hennes deltakelse.
Familien som emosjonelt alibi
Tajik uttalte også på pressekonferansen at hun «gleder seg til litt mer tid til datteren på ett år»- en uttalelse fra en avgått minister som har poengtert til det kjedsommelige at hun “vil skjerme familien”.
Man kan ikke annet enn å undres over Tajiks vilje til å bruke familien som emosjonelt alibi når det tjener henne selv. Først var det påstanden om foreldrenes «behov for skjerming» som ble påstått samtidig som Tajik satte dem i full forlegenhet ved å påstå at hun kjøpte ting til dem fordi hun var bedre økonomisk stilt enn de var – helt uten at andre enn Tajik selv bragte dem på bane. Nå er hun også villig til å spille «god mor»-kortet. Det er åpenbart at vår analyse av Tajiks personlighet ikke er skivebom; her har vi med et menneske som ikke skyr noen midler å gjøre.
Det er kanskje verdt å minne om karaktertrekkene vi framholdt om Tajik i overnevnte sak:
- Fryktkultur: rask til å bruke trusler og drama for å forsterke frykten og utøve dominans
- Nedvurdering av andre: «mine prestasjoner vil alltid være bedre enn dine», latterliggjøring av andre og bagatellisering av egne feilvurderinger
- Aggressivt lederskap, kjennetegnet ved fravær av emosjonell intelligens
- Fordommer og rigid tenkning, ergo krav på å ha den fulle sannheten
Kom ikke og fortell at Tajik går av for å «tilbringe tid med datteren», det gjør hun slett ikke. Hun bruker snarere datteren som en henvisning til egne omsorgsferdigheter og myke sider. Uttrykket «villig til å selge sin egen bestemor» har neppe passet bedre enn på Hadia Tajik.
Oppsummert: Stakkars Ap
Mens jeg noterte spørsmål og svar etter Tajiks pressekonferanse, var det umulig å tenke annet enn «stakkars Arbeiderpartiet». For Tajik blir de ikke kvitt om de så ønsker det selv.
«De spørsmålene jeg får og de svarene jeg gir skygger over regjeringens arbeid», sier Tajik, og påstår at det “er bedre for laget” om hun fratrer. Men hvorvidt det er «bedre for laget» kan man så definitivt stille spørsmål ved. Jeg noterte følgende under pressekonferansen:
– Har du brutt loven? spør Dagbladet.
-Nei, det tror jeg ikke, sier Tajik.
-Hva er feilene du har begått? spurte noen.
-En rekke feil knytta til hvordan jeg håndterte situasjonen min. Burde informert at jeg ikke benyttet en leiekontrakt og at jeg hadde boutgifter hos foreldrene mine, svarte Tajik.
– Har du gjort en eneste feil?
-Det fundamentale er at arbeidsgiveren min ikke var tilstrekkelig opplyst, svarte hun.
– Forfalsket du leiekontrakten?
-Nei.
-Hva, om noe, har du snakket usant om?
-Jeg har snakket sant hele tiden.
-Erkjenner du noe umoralsk ved skatte- og pendlerboligregler i det hele tatt?
-Alt er gjort med de beste intensjoner. Jeg er motivert for å stå på videre.
-Har du kjøpt leilighet for å berike deg selv eller utnytte pendlerboligordningen?
-Nei.
-Hvorfor sa du ingenting da Ropstad eller Hansensakene var belyst?
-Det falt meg ikke inn, burde gjort det.
-Tåkelegging?
-Jeg har vært veldig tydelige på at det var to forskjellige saker og at jeg må tåle VGs spørsmål og gi dem svar.
-Allerede før Aftenposten publiserte noen sak kalte du det presseskandale. Hvorfor gis ikke innsyn i korrespondansen mellom deg og avisen?
-Den juridiske vurderingen er lagt til grunn, det er av privat karakter.
-Jeg må tåle å få kritiske spørsmål, de som har makt må tåle det.
-LOs utspill?
-Jeg kan snakke med LOs representanter direkte. Vi har løpende kontakt, de har nummeret mitt.
-Du er en del av partiets ledelse, kan du ta en lederrolle nå?
-Vår egen stortingsgruppe gruppe må velge sin egen tillitsgruppe, jeg skal ta ansvaret, jeg er veldig motivert for å bidra .
-Var det LOs reaksjoner som førte til ditt fall?
-Saken skygger over arbeidet mitt, feltet og regjeringens arbeid. Nå arbeider vi så flott.
-Disse tre vi snakker om sier de har fått henvendelser fra mange mennesker. De hadde ikke tillit til deg som arbeidsminister.
-Jeg har ikke krav på tillit, men jeg fortsetter som nestleder og vil bidra inn i laget til partier.
-Jeg er på talefot med absolutt alle i fagforbundet og sentralstyret.
-Du skrev at Stortinget har blitt informert om din sikkerhetssituasjon i alle år. Hvorfor begrunnet du ikke søknaden om pendlerbolig med sikkerhet?
-Jeg meldte til Stortinget at jeg skulle selge leiligheten min, det var helt ordinært.
På dette tidspunktet blir Tajik svært tydelig i tonefallet, påstår seg feil gjengitt og sier at det er personen som blir beskyttet som tar avgjørelsen om sikkerhet. Deretter sier hun noe alvorstungt om at «PST stort sett ikke uttaler seg, men har valgt å fortelle at jeg hadde sikringstiltak».
-Du sier man ikke kan kreve, men fortsetter som nestleder. Bør du ikke be riktige organer om tillit?
-Det rette organet er landsmøtet til Ap.
– Men det er jo ikke før om 1,5 år, skal de vente? Har du samme tillit?
-Jeg viser tydelig at partiet settes foran meg selv. Sender et tydelig signal om hva jeg står for. Jobbe beinhardt for laget vårt.
-“Har funnet meg til rette i Sandnes”. Beklager du ikke?
-Alt jeg har oppgitt er helt korrekt, svarer Tajik, og gjentar uttalelsen.
-Hvorfor trenger du mindre tillit som nestleder?
-Jeg har svart en rekke ganger, jeg fratrer når saken skygger for arbeidet.
-Vet Støre at du vil fortsette som nestleder?
-Jonas er kjent med dette og har vært enig. Spørsmål om Jonas Gahr Støre må rettes til Jonas Gahr Støre.
-Hva vil du si til kolleger som ber deg vurdere posisjonen som nestleder?
-Svaret er det samme. Jeg tar ansvar for situasjonen jeg nå er i , en 15 år gammel sak skygger for regjeringen.
-Beklager du skyggen eller realitetene?
-Jeg beklager min egen håndtering og tar ansvar.
-Begrenser beklagelsen seg til VG-komplekset?
-Ja, det er riktig.
-Er du trygg på at det er til Aps beste at du fortsetter som nestleder?
-Ap velger ledelsen selv.
Summa summarum blir Arbeiderpartiet belemret med Hadia Tajik som nestleder fram til neste landsmøte. Det er nok mange tause sjeler innad i partiet som skulle ønsket henne vekk, men som kjent: Her gis ikke ved dørene fra nestlederen, og klamringen til maktposisjonen vil utvilsomt bli et åk for partiet.
Hva nå?
Veien videre for Arbeiderpartiet kommer til å være av det humpete slaget, men Tajiks avgang levner utvilsomt Støre i en posisjon der han i det minste kan flytte Marthe Mjøs Persen fra olje- og energiministerposten over til Tajiks nå tomme post som arbeids- og inkluderingsminister og således få på plass et mer kapabelt menneske i en viktig posisjon.
Samtidig sitter Støre igjen med et parti på randen av kollaps. Siden dørene til regjeringskontorene åpnet seg har statsministerens valg av statsråder vist seg som en endeløs rekke feilvurderinger, og det er vanskelig å forestille hvordan det skal være mulig for Støre å rydde opp i dette kaoset av inkompetente personer i mektige posisjoner. Fra en stortingspresident som bedrev skattefusk for at mannen skulle få ny bil, via energiministerens udugelighet til Tajiks reelt sett kriminelle adferd, er det vanskelig å se for seg noen ny vår for Arbeiderpartiet. Vi skrev følgende da Hansen måtte trekke seg fra presidentvervet:
I etterpåklokskapens navn uttaler alle, Støre inkludert, at det var «klokt av Hansen å trekke seg». Men alle vet at Hansen ikke var klok, hun var i realiteten helt uten evne til å se seg selv utenfra.
Etterpåklokskapen har en vemmelig bismak av tilliten som ble bedyret fram til politiet kom på banen og annonserte sin etterforskning. Det er bismaken av pjatt og kameraderi som etter all sannsynlighet ville blitt opprettholdt dersom politiet ikke hadde involvert seg, for i et slikt scenario ville Hansen tviholdt på egen posisjon.
Den vemmelige bismaken av tillitserklæringer rammer nå Støre nok en gang. Et helt folk mistet tillit til Tajik, mens statsministeren fremdeles er påfallende taus, i likhet med partifeller forøvrig. Noen ensomme svaler i partiet ytrer krav om at Tajik trekker seg fra nestledervervet, men hvorvidt de få svalene kan gjøre en sommer gjenstår å se. Risikoen ligger i at kombinasjonen kvinne med innvandrerbakgrunn og dådyrøyne som svarer godt for seg er uslåelig. Tajik er nå et selverklært offer som plutselig kan komme tilbake. Det kan i så fall bli enda mer kronglete for Ap.
Uansett hvordan man vrir og vender på det sitter vi igjen med en regjering der nå flere i de mektigste posisjonene har måttet trekke seg fordi de har operert i det som for vanlige folk er kriminelt farvann, en regjering som gjerne snakker med Taliban, samtidig som de ikke vil ha noe med HRS å gjøre. Fremtiden blir om ikke morsom, i alle fall interessant.
Hovedillustrasjon: Skjermdump fra dagens pressekonferanse.