Det som fra vestlig ståsted tolkes som nederlag i Ukraina, ser ikke nødvendigvis slik ut i despotens hode.
Forråtnelsesprosess
Avskyen for Vesten og vestlige verdier som selverklært universalt gjeldende moralsk gullstandard for menneskeheten, har vokst i takt med veksten av vestlig dekadanse og nedrustning av forsvaret. Mens vi selv påberoper oss å eie en sannhet som skal gjelde for alle verdens folk, vil føre dialog i enhver konflikt, vil sidestille et tredje kjønn med de biologiske kjønnene og bruke milliarder på et grønt skifte, framstår vi for store deler av verden som om vi er i en forråtnelsesprosess. Det er fremdeles slik at majoriteten av verdens folk foretrekker samfunnsstrukturer basert på familieverdier, der menn er menn, kvinner er kvinner og fellesskapet har en eller annen form for åndelig, religiøs struktur.
I følge en studie fra Pew Research Center utgitt i 2012, anså mer enn 1,1 milliarder mennesker – omtrent én av seks (16 %) mennesker over hele verden på den tiden seg som «ikke religiøst tilknyttet». Det tilsier altså at fem av seks mennesker på kloden er religiøst tilknyttet, og vår vilje til å fnyse overbærende av troende, har unektelig i seg et element av nedlatenhet.
I den samme undersøkelsen oppgis at i Norge i dag oppgir kun 11 prosent å tilkjenne seg religiøs tro, mens de øvrige 89 prosent ikke gjør det.
Det er likevel verdt å se andel aktivt troende i lys av rådende kultur. For ser man på tall for Russland, Kina og eksempelvis Iran, ser man noe påfallende. Mens Russland og Kina skårer lavt på religiøsitet, skårer Iran skyhøyt. Landene har likevel sterke fellestrekk – autokratiske styresett – og her kan man ikke unngå å legge merke til at autokratiet og religionen går hånd i hånd i henseende å samle folket. Særlig tydelig blir det kanskje når man sammenlikner disse landene at islam er politisk i sin form, med sitt rigide sharia som sammenfaller med de tiltakende autokratiske politiske føringene som legges både i Kina og Russland.
Det åndelige aspektet er såvisst tilstede i alle de nevnte landene, og det de felles kan samles om er trusselbildet Vesten utgjør for moralsk forfall. Ingenting virker så samlende som en felles ytre fiende.
Her må det skytes inn at «ytre fiender» virker samlende på grupper på ulike nivåer og er et velkjent fenomen fra sosialpsykologisk forskning. Fenomenet kan framstå tilsynelatende negativt, men for gruppene som samles vil det oppleves positivt og styrkende.
En rød, religiøs tråd
Det går en historisk linje fra Putins sjokkerende TV-tale onsdag, der han uttalte at Russland alltid være i stand til å skille de «ekte patriotene fra avskum og forrædere» bakover i tid, helt til de tidlige årene i Putins presidentskap. I 2003 fikk Russland – under Putin – observatørstatus i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). Putin trakk dermed Russland nærmere OIC – antakelig imponerende nok for hans nære allierte, men også de russiske muslimene, og Putins egne ortodokse tankegang kan sies å ha kommet til syne allerede den gang. Den grove, tilsynelatende også hatefulle uttalelsen mot sitt eget folk Putin ga onsdag, da han påsto at «avskum og forrædere» skulle «spyttes ut som et insekt som tilfeldigvis fløy inn i munnen deres», bærer i seg elementer av religiøse absolutte tanker om godt og ondt.
Putins islamforståelse har også blitt lagt merke til av den russiske forskeren Karina Fayzullina. Hun skrev i 2014 om hvordan man må tolke russisk utenrikspolitikk og islam:
Bildet av Russland i verden er sjelden forbundet med islam og islamsk identitet generelt. Mens den ortodokse kristendommen er landets dominerende trosretning, er det ikke mange som vet at Russland er hjemsted for så mange som 14 millioner muslimer med ulik etnisk bakgrunn. Det er imidlertid ingen nyere folketelling for å bekrefte dette tallet.
Historisk sett har islam ikke blitt innstiftet i Russland på en bevisst måte som en konseptuell del av nasjonal identitet før Sovjetunionens oppløsning for mer enn to tiår siden. Sterk sekularisme fra de tidligere sovjeterne hindret enhver religion i å utvikle seg, både innenfor og utenfor den offisielle politiske rammen. Dermed forble rollen til tradisjonelle trosretninger blant de forskjellige etnisitetene og folkene i det tidligere Sovjetunionen undervurdert i flere tiår. Det er først nylig at islam i Russland har funnet seg mindre «lenket» av restriksjonene som tidligere hadde lenket den i århundrer, før og under grunnleggelsen av det tidligere Sovjetunionen.
Denne regjeringens politiske trend har vist seg å være virkelig oppmuntrende. Russiske ledere og politikere understreker gjentatte ganger betydningen av islam som en integrert del av den politiske strukturen til stat, historisk og i samtidstiden.
For eksempel viker president Putin generelt ikke tilbake for å uttrykke religiøse følelser og støtte generelt, og er rettferdig i sin respekt for islam. Han uttaler følgende:
«…Islam hevdes med rette å være en umistelig del av dagens religiøse, sosiale og kulturelle liv i Russland. Dens tradisjoner er basert på evige verdier av godhet, barmhjertighet og rettferdighet…»
Politikken på 2000-tallet, sammen med regjeringens politikk for å forbedre Russlands image i den muslimske verden, ser ut til å ha gitt oppmuntrende resultater når det gjelder Russlands generelle status. Når det gjelder massebevissthet, søker Russland å presentere seg selv som et vennlig land for islam og muslimer. Det vil si at Russland dyrker bildet av et alternativ til krigeriet til de amerikanske neokonservative stemmene (‘Neocons’), som stadig setter seg mot den muslimske verden med iherdige, men fruktløse forsøk på å spre vestlige politiske verdier ved å fremme demokrati. Russland har ikke en lignende politikk, og følger ikke i fotsporene til det tidligere Sovjetunionen når det gjelder å søke å spre kommunismen.
Karina Fayzullinas analyse er i dag åtte år gammel, men den har mye for seg dersom man skal forstå Putins beveggrunner.
Hellig krig
I en svært interessant kronikk i kultursidene i svenske Exspressen sist helg skriver også Joel Halldorf at Dette er en hellig krig for Vladimir Putin. Han mener at det er helt nødvendig å legge den religiøse puslebiten på plass for å få en forståelse av hva Putin holder på med, all den tid «det materielle og realpolitiske puslespillet ikke går opp».
Mens Europa samlet seg under slagordene frihet, likhet, brorskap, ble russisk statsideologi oppsummert i ordene ortodoksi, autokrati, folk. Landet ble ansett for å trenge en sterk leder ledet av en intakt og vital ortodoks spiritualitet.
En av Putins viktigste inspirasjonskilder er filosofen Ivan Ilyin, som flyktet fra Russland etter revolusjonen i 1917. Ilyin så på ateistisk kommunisme som en parentes i russisk historie. I sin kjerne var Russland kristent, og det var åndelighet som forente folket.
Dette mønsteret går igjen i Putins eget liv. Han ble født i det ateistiske Sovjetunionen, men ble i hemmelighet døpt av sin fromme mor. Han har alltid på seg dåpskorset – det kan sees på bildene når han er ute og rir i bar overkropp. Som president har han knyttet tettere bånd til kirken og i krigen mot IS presenterte han seg selv som en forsvarer av troen.
Gjennom krigen i Ukraina tar Putin enda et skritt på en vei han lenge har gått langs. Russland anses som truet av Europa, og trusselen blir akutt etter hvert som Ukraina sklir vekk fra imperiet og mot det demokratiske og dekadente Vesten. Dette handler ikke bare om NATO-medlemskap og økonomi, men om Europas kulturelle og åndelige innflytelse over Ukraina.
Men ortodoks kristendom og islam er da ikke det samme, vil mange hevde – med rette – men her kommer vi til en annen stor inspirator for Putin; Alexandr Dugin.
Ekstremt tankegods
Aleksandr Dugin er forgrunnsfigur for Russlands ytterliggående høyreside. Han er utdannet innen samfunnsvitenskap og filosofi og tilhører den gammeltroende retningen innen ortodoks kristendom som er tett knyttet til den offisielle russisk-ortodokse kirken. Dugin er forøvrig nevnt i Johannes Due Enstads “Glory to Breivik!”: The Russian Far Right and the 2011 Norway Attacks.
I Dues forskningsartikkel ser han på hvordan Anders Behring Breiviks terrorangrep ble mottatt på den russiske ytre høyresiden, med et sammenlignende blikk til Vest-Europa. Han fremmer tre hypoteser i artikkelen:
- Et svakere sosialt stigma knyttet til høyreekstremisme reduserer kostnadene ved å offentlig omfavne høyreorienterte terrorister.
- Høyere nivåer av vold i det russiske samfunnet øker desensibilisering og aksept for vold.
- Breiviks omfavnelse passer inn i en levende tradisjon for å ikonisere høyreorienterte militanter på den russiske ytre høyresiden.
Denne kunnskapen er nyttig bakteppe for å forstå den russiske forskeren Karina Fayzullinas påstand om at Russland under Putin arbeider aktivt med å forbedre Russlands image i den muslimske verden. Slik vi gjentatte ganger har tatt til orde for er organisert islam i totalitære moskeer og bevegelser tyrannisk, voldelig, patriarkalsk og jødehatende – og nettopp derfor er den høyreekstrem.
Alliansen mellom Russland og muslimske land og Putins islamflørt er på ingen måte tilfeldig, tvert imot har høyreekstremismen og islam den samme ideologiske klangbunnen, og forskjellene viskes enkelt vekk i samling mot Vesten som en felles fiende.
Ser man hvor Putin henter styrker fra, får man kanskje en bedre ide om hvem som har sammenfallende interesser i kampen mot Vesten, som Ukraina er et symbol på.
Vestens moralske overlegenhet
Allerede i september 2020 varslet Russland militært samarbeid med Iran fordi de visste at FNs våpenboikott mot Iran utløp i oktober samme år, og Putin har knyttet seg stadig tettere opp mot det iranske regimet.
I august 2021 signerte deretter Russland en militær samarbeidsavtale med Saudi Arabia. I tillegg til diverse muslimske samarbeidsavtaler kom også nyheten om Russlands militære samarbeid med Kina på samme tid.
Ifølge Kristian Åtland ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har Natos forhold til Russland gjennomgått en merkbar forverring i årene som har gått siden Russlands intervensjon i Ukraina i 2014. Kina har i stor grad vært et større sikkerhetsproblem for USA enn for resten av alliansen, og den asiatiske stormakten har først havnet høyt på Natos radar i løpet av de siste årene.
– Det er liten tvil om at Kina i senere år har kommer høyere på Natos agenda, og det at Russland og Kina samarbeider er en potensiell utfordring for Nato, sa Åtland til ABC Nyheter.
På en sikkerhetskonferanse støttet Putin planene om å la frivillige delta på russisk side i kampene i Ukraina, meldte Reuters forrige fredag:
«Det er rundt 16 000 soldater fra Midtøsten klare til å bli med oss i vår innsats for å frigjøre DNR og LNR», sa forsvarsminister Sergei Shoigu. Mange av de frivillige hadde tidligere meldt seg frivillig til å kjempe med Russland mot ISIS.
Dagbladet skrev tirsdag at så mange som 40.000 syriske krigere skal ha vervet seg for å tjene for det russiske militæret.
Det synes navlebeskuende naivt å tenke at det er umulig for Russland å finne løsninger på Vestens økonomiske sanksjoner med disse statene bak seg. Dette er alle stater med egeninteresse i å sette Vestens moralske overlegenhet på plass.
Så kan man selvsagt samtidig undre seg over hvorfor invasjonen av Ukraina tilsynelatende er langt vanskeligere for Putin enn han kanskje hadde tenkt på forhånd, men grunnen kan ligge i at landet slett ikke har blitt så vestlig ennå som Putin antok, men snarere eier nyvunne demokratiers vilje til å kjempe militært for å bevare friheten. Noe liknende er vel vanskelig å peke på i et ellers dialog- og inkluderingskåt Europa, som virker å ha glemt at forutsetningen for fred er viljen til å gå til krig for det man tror på.
Dugins drøm
Dugin styres av prinsippet om at «nasjonen er alt, individet er ingenting» i den eurasiske orden, og han er forkjemper for et nytt imperium i det han omtaler som en multipolar verden. Dr. Polit. Jørn Holm Hansen beskriver Dugin på følgende måte i Store norske leksikon:
Dugin har brukt begreper som nasjonal-bolsjevisme, ny-eurasianisme og ‘den fjerde politiske teori’ om sine politiske ideer. Sentralt står avvisningen av det liberale demokratiet. Selv om Dugins egne ideer står nærmest tradisjonalismen, fascismen og det europeiske Nye Høyre, hevder han at hans egne ‘fjerde politiske teori’ er noe nytt etter at liberalismen, fascismen og kommunismen har utspilt sine roller. Dugin ønsker en ‘konservativ revolusjon’ der staten styrkes på bekostning av de individuelle rettighetene. Han ser et potensial i samarbeid mellom anti-liberale strømninger med andre utgangspunkter enn hans eget, blant dem anti-globalister, islamister og ytterliggående naturvernere (min uthev.)
Som Putins rådgiver er Dugins ideer i stand til å fortolke krigen i Ukraina som et «nødvendig onde», en parentes i det store bildet. Dette sier Dugin selv om krigen:
Dette er ikke en krig med Ukraina. Dette er en konfrontasjon med globalismen som et helt planetarisk fenomen. Konfrontasjon på alle nivåer – geopolitiske og ideologiske. Russland avviser alt innen globalisme – monopolaritet, atlantisisme, på den ene siden, og liberalisme, anti-tradisjon, teknokrati, Great Reset med ett ord, med et annet. Det er tydelig at alle europeiske ledere er en del av den atlantiske liberale eliten. Og vi gikk i krig med dem. Derfor er deres normale reaksjon: Russland blir nå ekskludert fra de globalistiske nettverkene.
Dugins overbevisning om seier for russerne vedvarer, og han omtaler bruddet med Vesten som «frelse».
Hva betyr Russlands brudd med Vesten? Dette er frelse. Det moderne Vesten, der Rothschilds, Soros, Swabians, Bill Gates og Zuckerbergs triumferer, er verdenshistoriens mest motbydelige fenomen. Dette er ikke lenger vest for gresk-romersk middelhavskultur, ikke den kristne middelalderen, og ikke engang det voldelige og kontroversielle 1900-tallet.
Det er en kirkegård for sivilisasjonens giftige avfall, det er anti-sivilisasjon. Og jo før og mer fullstendig Russland blir avskåret fra det, jo raskere vil det vende tilbake til røttene. Til hva? Til kristen, gresk-romersk, middelhavs… – til europeisk… Altså til røtter felles med det virkelige Vesten. Disse røttene er deres egne! – det moderne Vesten har avskåret. Men de ble i Russland. Først nå hever Eurasia hodet. Først nå taper liberalismen i selve Russland fullstendig terreng under føttene.
Russland er ikke Vest-Europa. Russland fulgte grekerne, Byzantium og østkristendommen. Og fortsatt går vi den veien. Ja, med sikksakk og avvik. Noen ganger blir vi sittende fast. Men det går. Russland sto opp for å forsvare tradisjonens verdier mot den moderne verden. Dette er selve «opprøret mot den moderne verden». Visste du ikke det?
Og Europa må bryte med Vesten, og til og med USA må følge dem som avviser globalisme. Og da vil alle forstå hva som er meningen med den moderne krigen i Ukraina. Mange i Ukraina forsto dette før. Men den forferdelige frenetiske liberal-nazistiske propagandaen lot ingen stein ligge uvendt i ukrainernes sinn. De vil komme til fornuft og vil kjempe sammen med oss for Lysets Rike, for tradisjon og sann kristen europeisk identitet. Ukrainere er våre brødre. Var, er og vil være.
Et brudd med Vesten er ikke et brudd med Europa. Det er et brudd med død, degenerasjon og selvmord. Dette er nøkkelen til utvinning. Og Europa selv – folkene i Europa – bør følge vårt eksempel: styrte den folkefiendtlige globalistiske juntaen. Og å bygge et ekte europeisk hus, et europeisk palass, en europeisk katedral.
Hvis Putin er i gang med å bygge sin «ekte europeiske katedral» og følge Dugins modell der målet er et samlet Eurasia er vi ille ute, da vil krigen vedvare over lang tid, og med en total omskiftning av maktstrukturer på planboka, bør ingen betvile den russiske viljen til å renske verken eget land eller Ukraina for «avskum og forrædere». Dugin lagde oppskriften allerede i 1997, i sitt seks hundre siders neo-fascistiske program for etniske russeres endelige styre over landene som strekker seg «fra Dublin til Vladisvostok,» Foundation of Geopolitics.
De fem kongene
Man trenger ikke gå til Putins inspiratorer for å være redd i situasjonen verden og Vesten står i i dag. Den franske filosofen og forfatteren Bernard-Henri Lévy er et husholdningsnavn i hjemlandet, der han kort og godt omtales som BHL. I hans bok The Empire and the Five Kings – America’s Abdication and the Fate of the World, viser han hvordan USA og Vesten er i ferd med å miste verdensherredømme, og han peker spesifikt på hvordan USAs isolasjonisme har skapt et «stort vakuum» som kan stimulere til aggressive politiske ambisjoner i fem makter «som er opptatt av å tegne på nytt, til sin fordel, det globale kartet over autoritet og makt».
Han skriver at Russland, Kina, Tyrkia, Iran og radikal sunni-islam begynner «å koke igjen, sette seg i bevegelse, og gitt at verden nylig ble vitne til den amerikanske tilbaketrekningen … vil gjenoppta angrepet på historien.»
Det viser seg at Vesten selv ikke effektivt kan motarbeide Russland fordi Vesten må bøye seg for de andre fire «kongene». «Det som så lenge hadde vært kjent som ‘sannheten'», skriver Lévy, «er virkelig en skiftende skygge.» Han beundrer både den persiske og den arabiske sivilisasjonen og Russlands store litteratur, men han fordømmer de fem imperiene for deres tiltrekning til nazisme, antisemittisme, fascisme og totalitarisme.
Han påpeker også at da Persia i 1935 skiftet navn til Iran – «som på farsi betyr ‘ariernes land’» – gjorde de det som en gest av tilpasning til Hitlerismen.
Så kan man selvsagt fortsette å framholde at krigen handler om en ydmyket manns stormannsgalskap eller utelukkende om hat mot vestlige verdier, men den religiøse enigheten om autokratisk makt er samtidig enormt skummel, gitt at Vesten fullstendig har sluttet å forstå religion og bare fnyser oppgitt av troende, som om de er litt teitere enn oss. Videre må man gjerne trekke fram nazistiske grupperinger i Ukraina, men sammenliknet med hvem de står overfor, bør russerne snarere se seg i speilet når de gir denne karakteristikken.
Det framstår som galskap, men det er dessverre en logikk bak handlingene. Den er imidlertid ikke bare økonomisk eller materiell, men det krever flere puslespillbiter for å få bildet sammen. For Putin er dette en hellig krig, motivert av en mytologisk og metafysisk logikk, konkluderer Joel Halldorf i sin kronikk.
Jeg er redd han har rett.