I en ny bok som lanseres i dag, stilles det spørsmål ved om ytringsfriheten i akademia er truet. I boken «Hvor fri er kunnskapen?», lansert av Fritt Ord og Institutt for samfunnsforskning (ISF), rettes søkelyset mot opplevelser av ytringsfrihet og ytringsrom i akademia, basert på en surveyundersøkelse blant forskere i Norge og dybdeintervjuer med klima-, kjønns- og innvandringsforskere. Studien om ytringsrom og takhøyde i akademia er den første i sitt slag i Norge, heter det i pressemeldingen.
Hovedfunnene er derimot ikke mye å glede seg over. Det overrasker kanskje ikke, da nettopp klima-, kjønns- og innvandring/integreringsforskning er noe av de mest politiske betente problemstillingene. Men mens både klima- og kjønnsforskning er av «nyere» dato, har innvandring- og integreringsforskning over tid vært politisk betent.
Frykten
Selv om flere av forskerne, halvparten av respondentene, har formidlet forskningsresultater via massemedier eller sosiale medier det siste året, så sier også halvparten at de begrenser seg til egen forskning. En fjerdedel forklarer det med at «resultatene er for komplekse til å formidle til et allment publikum eller at journalister vrir og vrenger på meningsinnholdet». Sistnevnte er ikke vanskelig å forstå, da journalister vanskelig kan gi alle nyanser – og forbehold – som forskere gjerne vil ha frem. Dessuten er ikke forskningsformidling til et allment publikum forskeres sterkeste kort. Forklaringen på det kan handle om at selv om forskerne som er intervjuet sier at formidlingsarbeid både er meningsfylt og givende, så formidler de «snarere på tross av enn på grunn av belønningssystemer og meritteringskriterier i akademia». Med andre ord prioriteres ikke forskningsformidling i akademia – et problem som også eksisterte, og var mye oppe til debatt, da jeg selv jobbet i forskningsverden på 1990-tallet.
Av nyere dato er at flere oppgir at de kvier seg for å formidle forskningsresultatet av «frykt for hets, trusler eller offentlig kritikk, at formidling ikke er meritterende, eller at funnene kan krenke minoritetsgrupper, ikke er politisk korrekte, eller kan misbrukes politisk». Frykten for hets, trusler eller offentlig kritikk tilhører det personlige plan, men det er ikke akkurat en gunstig rolle å innta som forsker. I alle fall blir det ikke mye offentlig debatt av en slik frykt. Da kan formidlingen heller ikke bli særlig kompetansehevende, hvis man kvier seg for i det hele tatt å ta debatten.
Bedre er det ikke at forskere frykter at funn kan krenke minoritetsgrupper. I så fall tilsier det at de samme forskerne «gjerne» holder tilbake fakta for ikke å krenke, og da kan man virkelig stille spørsmålstegn ved hvor samfunnsnyttig forskningen blir. Det samme gjelder frykten for ikke å være politisk korrekt eller at det kan misbrukes politisk, som jo egentlig forteller alt om hvor skakkjørt forskningen blir når forskerne er en tydelig venstreorientert eller rødgrønn gruppe sammenlignet med befolkningen ellers, som også er et funn i undersøkelsen, og som derav tyder på manglende forskningspolitisk motstand.
Fortielsen
Det fremkommer at forskere på kjønn/likestilling og innvandring/integrering er særlig aktive formidlere i offentligheten – men også de som begrenser seg mest. Det heter at de langt oftere enn andre forskere oppgir at de unngår å formidle på grunn av en «tabloid medielogikk, fordi funnene er politisk kontroversielle eller av frykt for hets og ubehagelige kommentarer». Med dette forstår vi at innenfor disse forskningsområdene formidles det mye, men det som formidles enten er pakket veldig godt inn eller at sentrale funn forties. Hvor troverdig er da de samme forskerne?
Undersøkelsen har også kommet frem til at kjønns- og innvandringsforskerne velger ikke å uttale seg offentlig om særlig to tema: rasisme og kjønnsidentitet. Begrunnelsen er at det berører spesielt utsatte grupper (og da skjønner vi de sammes definisjon av rasisme), samtidig med at «den offentlige debatten er knallhard». Spørsmålet er om «knallhard» i denne sammenheng kan tolkes til at det eksisterer svært avvikende meninger – så da tier heller forskerne? Da kan man jo lure på om de samme forskerne er villig til å korrigere en svært skjev offentlig debatt – selv om den tar en retning som forskerne ikke liker, men som likevel støtter opp om deres funn?
«Det dominerende perspektivet»
Det påpekes videre at innenfor forskning på rasisme og kjønnsidentitet er det stor uenighet både når det gjelder metodebruk og teoretiske perspektiver. Det er i så fall bra – hvis denne uenigheten brukes konstruktivt, men lite tyder på det. For det heter også at «faglige skiller og konflikter mellom forskere og forskningsmiljøer oppleves ekstra belastende når de kobles til forskeres verdisyn og moralske integritet». Hvor ble det av forskningen som skal være mest mulig objektiv og nøytral? Det vil si at hvis en forsker med et annet verdisyn utførte samme forskning, så ville resultatet blitt det samme? Eller har forskningen utviklet seg i en slik retning at forskerne oppgir sitt politiske ståsted og/eller sitt verdisyn, slik at allmenheten kan tolke resultatene i lys av det?
For øvrig blir det underlig å snakke «moralsk integritet», altså evnen til å formidle i tråd med ens grunnleggende overbevisning også når det medfører personlig belastning, når nettopp personlig belastning er noe de frykter mest.
Det er heller ikke særlig oppløftende at hovedandelen av forskerne er en «tydelig venstreorientert eller rødgrønn gruppe» – uten å mene at politisk homogenitet er et problem. For ifølge undersøkelsen er det bare et betydelig mindretall som savner et større meningsmangfold.
– Flere av forskerne vi har intervjuet fortalte at uenigheter om vitenskapelig kvalitet kan ta form av maktkamper om hva som er legitim kunnskapsproduksjon og -formidling, og at det kan være vanskelig å gi offentlig uttrykk for et perspektiv som skiller seg fra det dominerende, sier Marte Mangset, forsker ved institutt for samfunnsforskning.
Det forteller oss i grunnen det meste, for hvorfor eksisterer det dominerende perspektivet i akademia? Er flokkmentalitet blitt en akademisk paradegren? I så fall vil et slikt hordeinstinkt både fortrenge meningsmangfold og fortelle oss at ytringsfriheten ikke bare er truet, den er på retrett. Eller kort og godt: selvsensur.