I går kveld snakket jeg med en ung kvinne som strever med NAVs trege saksbehandling av hennes klage. I motsetning til Hadia Tajik har hun aldri forsøkt å skjule noe, tvert imot har hun sendt inn bunker med dokumentasjon, også av personlig karakter, i håp om fortgang i en saksbehandling som har foregått siden september i fjor. Sjeldent har jeg hørt noen snakke om politikere med større forakt enn denne unge kvinnen. Gitt hennes situasjon er det åpenbart at Tajik-saken er som å vifte en rød klut i ansiktet hennes. Opplevelsen av at politikere ikke er til å stole på, er hun ikke alene om. Spørsmålet hun stilte er også verdt oppmerksomhet:
– Hvordan kan Støre, både som statsminister og som Tajiks leder, uttrykke tillit til en politiker som så åpenbart har jukset? Har han ingen respekt for vanlige folk?
Nettopp denne sammenhengen mellom tillit og respekt er avgjørende for folkets dom over ikke bare Tajik, men over Stortinget som institusjon, og trekker mange nok koplingen mellom uforståelige tillitserklæringer og manglende respekt for velgerne, er resultatet uunngåelig; da vil Stortinget stå i full tillitskrise.
Valgforsker: – Det nærmer seg
Man trenger ikke være misfornøyd NAV-klient for å registrere at det er noe uheldig ved politikernes manglende skrupler mot å utnytte slapp kontroll med pendlerboliger til å unndra skatt og berike seg selv av fellesskapets midler. Man kan være valgforsker og registrere akkurat det samme.
Valgforsker Johannes Bergh mener avsløringene som tvang Hadia Tajik til å gå av som statsråd, er det verste som kunne skje for velgernes tillit til Stortinget.
– Dette er det verste som kan skje for Stortinget som institusjon, at det kommer stadig nye saker og at en svært profilert politiker har begått samme feil som andre. Det er alvorlige saker som kan svekke tilliten til Stortinget, sier Bergh til Vårt Land.
NAV-klienten jeg snakket med i går kveld mener derimot at det ikke er sjokkerende at politikere har utnyttet muligheter. Hun mener at politikerforakten handler om manglende vilje til å beklage.
– Jeg tror folk er rimelig rause så lenge politikerne tar konsekvensene, går av og ber om unnskyldning, men det er veldig provoserende når de ikke gjør det. Tajik er i en egen liga, hun provoserer helt vanvittig, sa den unge kvinnen.
Valgforskeren har likevel rett i sin antakelse. Vårt Land viser til en kartlegging avisen gjennomførte før jul i fjor. Den viste at andelen velgere som har tillit til Stortinget som institusjon sank fra 78 prosent i juni til 69 prosent sent i desember, og Bergh sier til Vårt Land at denne trenden kan tilta og at det da vil nærme seg en krise.
– Ja, det går i hvert fall i den retningen. Saken har bare blitt verre siden sist. Og det er virkelig påfallende hvor omfattende dette er, og at det angår så mange sentrale politikere i ulike partier. Pendlerboligskandalen har absolutt blitt verre, svarer forskeren ved Institutt for samfunnsforskning til avisen.
Svak statsminister
Da Tajik-saken utfoldet seg for åpen scene forrige uke, skrev vi kommentaren Stakkars Støre.
Støre evner ganske enkelt ikke å lære, selv om læringspunktene har kommet tett som perler på en snor siden han ble statsminister. Da Eva Kristin Hansen-saken ble avdekket, forholdt Støre seg taus, og kom dermed så bakpå at andre partiers ledere kunne vise hans konfliktskyhet til spott og spe.
Og Støres konfliktskyhet har ikke blitt mindre i løpet av dagene som har gått siden kommentaren ble skrevet. Når statsministeren onsdag ga Tajik fornyet tillit og «var glad for» hennes beslutning om å ikke trekke seg som nestleder i Ap, viser han igjen at han ikke evner å sette foten ned. Slikt er alt annet enn tillitvekkende for velgere som sitter sjokkert tilbake etter å ha bivånet Tajiks manglende anger og ubegripelige unnskyldninger.
«At Hadia Tajik går av som statsråd var en logisk avgjørelse. Men samtidig viser dagens pressekonferanse statsminister Jonas Gahr Støres svakeste side», kommenterte Nettavisens politiske redaktør Erik Stephansen onsdag kveld.
I iveren etter å finne en diplomatisk løsning, kan han nå ha funnet en løsning som ingen er fornøyd med. I stedet risikerer han flere intriger, ødeleggende seigpining – og ikke minst misfornøyde medlemmer og velgere som rett og slett stiller seg uforstående til hvordan slikt går an.
Jeg personlig ville blitt fornærmet hvis jeg var medlem av et parti som ikke tok tillits-vervene som toppledere i partiet mer alvorlig, skrev Stephansen i Nettavisen.
At Norge har en statsminister som ikke tør si nei til sin egen nestleder er et pinlig skue, ikke minst fordi det er forutsigbart. Det er den samme konfliktskye ledelsen som har preget Støre i alle årene har vært leder for Ap, den samme ubesluttsomheten som gjør at man kan vite at han vil frastå akkurat like fomlete og maktesløs i liknende situasjoner i framtiden. Hvem, om noen, klarer å opprettholde respekt for en slik leder? I alle fall ikke hovedpersonen selv, Hadia Tajik, hun kjører over ham med tilsynelatende samvittighetsløs letthet, men heller ikke folket vil klare å opprettholde respekt.
Enighet om elendighet
At Tajiks håndtering har vært elendig er det bred enighet om. PR-topp Hans Geelmuyden gikk onsdag kveld så langt at han sa Tajiks politiske karriere er over. Han gir videre den nå avgåtte statsråden terningkast 1.
Da saken ble kjent var han spent om Tajik kunne redegjøre for disse sakene.
– Nå må vi konstatere at det kan hun ikke. Hun har feilinformert, og så langt jeg kan se jobbet iherdig for å slippe å være med å finansiere velferdsstaten vår. Dessuten illustrerer denne saken at en krise alltid er delt i to.
Geelmuyden mener denne krisen først og fremst handler om sakens kjerne, dernest om krisehåndteringen.
– I dette tilfellet gir jeg Tajik terningkast 1 fordi hun aldri har klart å forklare, bare bortforklare hva disse sakene handler om. Håndteringen står til stryk, sier Geelmuyden til KOM24.
VGs kommentator Tone Sofie Aglen skrev at «Nå er det ikke gitt at Hadia Tajik hadde overlevd som statsråd uansett hvor paddeflat og angrende hun hadde vært, men hun gjorde det ikke enkelt for seg». Tilsvarende skrev politisk kommentator i Dagbladet, Geir Ramnefjell, at «Hun har ikke gitt noen troverdig forklaring på hvordan og hvorfor denne (leiekontrakten for bolig på hjemstedet, min anm.) kom i stand, og hun har på ingen måte beklaget det».
Mens enigheten om Tajiks manglende ydmykhet er stor, er det likevel Tajik selv som tillegges all skyld – Støre får ikke i nærheten av samme strykkarakter, til tross for at han fortjener akkurat samme terningkast som Tajik.
Et enslig svale-pip
Selvsagt kommer det – som forventet – et pip fra Dagsavisens Hege Ulstein, kanskje best kjent blant våre lesere for sin kommentar i Dagsavisen i 2010, der hun omtalte klitoris som «den lille derten» og påstår at motstand mot lemlestelse er tegn på imperialistiske holdninger og rasisme (et innlegg som for øvrig Dagsavisen har fjernet). Hun framstår oppriktig lei seg for at Hadia Tajik har gått av som statsråd, og omtaler det som en «ulykke for landet»:
Likevel er Tajiks beslutning svært beklagelig. Det er tragisk for henne personlig, uansett hvor selvforskyldt situasjonen måtte være. Det er ille for partiet, som mister nok en naturlig lederkandidat. Det er et nederlag for arbeiderbevegelsen og arbeidsfolk som mister sin aller viktigste ombudskvinne. Og det er en ulykke for landet, som i våre øyne kan ha mistet et av sine mest åpenbare statsministeremner.
Selv ikke internt i Ap ville man finne på å kalle det en ulykke for landet at Tajik måtte gå. Men som moralsk ledesnor er Ulsteins kommentar likevel god – mener man det motsatte av henne vet man oftest at man har sitt på det tørre.
Støres utsatte pine
Støre kan vise seg å bare ha utsatt sin egen pine, for Tajik-saken ruller videre. På regjeringens nettsider har Frp-leder Sylvi Listhaug stilt statsministeren et skriftlig spørsmål han blir nødt til å besvare, og det skal vanskelig gjøres å forsvare Tajiks fortsatte tillit som nestleder samtidig som Støre selv onsdag var enig i at det var riktig beslutning av Tajik å trekke seg som statsråd.
Hva Støre har visst og ikke visst får vi neppe noe tydelig svar på, men tillitskrisen Arbeiderpartiet står i risikerer å utvikle seg til en generell mistillit til hele Stortinget som institusjon.