Jeg husker tilbake til tiden da jeg jobbet som terapeut i Bufetat. På et seminar om traumebevisst omsorg kom jeg i snakk med en kollega i Fosterhjemstjenesten, og vi ble stående ved kaffeautomaten og snakke om det store antallet enslige mindreårige asylsøkere som kom til Norge i forbindelse med migrasjonskrisen i 2015.
Engasjementet som forsvant
Kollegaen fortalte meg om travle dager i Fosterhjemstjenesten i denne perioden. De rekrutterte fosterhjem i øst og vest, og aldri tidligere hadde de opplevd at så mange tok kontakt. Snille, norske mennesker ville bli fosterhjem for syriske barn, barn som hadde flyktet fra krig. Så ble vi stående og prate om dette engasjementet, om innsamling av bamser og klær og offentlig uttalt vilje til å huse langt flere flyktninger enn hva norske myndigheter åpnet for – ikke minst var viljen og det offentlige engasjementet for de enslige mindreårige enormt på denne tiden.
Men videre fortalte min kollega noe som er interessant, og som vil vise seg gjeldende nok en gang under den nye flyktningkrisen fra Ukraina. De som roper aller høyest om at «vi må hjelpe!», vil hjelpe i uendelig grad offentlig, men i langt mer begrenset grad privat. For fosterhjemsrekrutteringen ble ikke den suksessen i perioden etter 2015 som den så ut til å bli. Idet det ble klart for fosterhjemmene at de syriske barna måtte utredes og vente, men at behovet for fosterhjem var stort for afghanske enslige mindreårige som allerede var i systemet, forsvant både engasjementet og viljen til å åpne egne dører.
For å være sikker på at jeg husket riktig, tok jeg i formiddag en telefon til min tidligere kollega. Hun bekreftet historien, og sa at det var mye styr og tjohoi, men lite, ja, nær ingen vilje til å bli fosterhjem for de langt mindre populære afghanske enslige mindreårige, heller ikke hos mennesker som gjerne ville smykke seg med egen godhet offentlig. Og det var afghanske enslige mindreårige det var flest av, langt flere enn det var syrere.
Tallene over de enslige mindreårige forteller flere ting. Ikke minst forteller tallene om hvordan kriser mobiliserer store masser mennesker til å sette seg i bevegelse, for det var Syria som var i krig, mens afghanerne sendte ut sine ungdommer for at de skulle sikre økonomisk framtid i Norge. Men tallene forteller også noe om hva reell hjelpevilje er. Det er enkelt og logisk å ønske å hjelpe krigsflyktninger, men i situasjonen slik den var i 2015 var det en horde aktører som også tok til orde for å hjelpe andre migranter – og opphold til enslige mindreårige er en lovfestet rett fram til fylte 18 år.
Spørsmålet som unektelig framtvinger seg er dette: Hvor var engasjementet for å bli fosterhjem for de afghanske enslige mindreårige i de samme gruppene som insisterte på at vi burde huse stadig flere av dem, og langt flere enn vi gjorde?
Svaret er at dette engasjementet var fraværende. De afghanske mindreårige ble satt i barnevernsinstitusjoner, altså bemannede boliger – og ble der.
Fosterbarna
Man skal selvsagt ikke kimse av viljen til å bli fosterhjem for ukrainske barn – det er flott at noen ønsker å bidra på den måten, men samtidig er det på sin plass å stille spørsmål om hvorfor man vil det. Fosterhjemstjenesten har en rekke norske barn som venter på et hjem å flytte inn i, og det er ikke til å komme utenom at det er noe annet å ta vare på barn enn det er å ta imot en omplasseringshund.
Nå er Fosterhjemstjenesten selv klar over at dette ønsket er utløst av krigsbildene fra Ukraina og ønske om å hjelpe barn i akutt nød, men samtidig har de med seg erfaringen fra forrige krise i 2015. Derfor er det også en svært avmålt respons å hente fra Fosterhjemstjenesten denne gangen. Dersom du trykker på lenken «Vanlige spørsmål – fosterhjem for barn fra Ukraina«, kommer du til denne informasjonen:
Fosterhjem for ukrainske barn
Flere tar kontakt med oss og ønsker å være fosterhjem for barn fra Ukraina. Å bli fosterhjem for enslige mindreårige asylsøkere skjer på lik linje med øvrige kommunale fosterhjem. Samtidig stilles det noen ekstra krav til å møte de behovene disse barna har.
Dersom det kommer enslige mindreårige flyktninger fra Ukraina vil de bli ivaretatt av våre kolleger i Bufetat, som er spesialister på å ta imot barn i krise, også de som kommer alene fra utlandet. Vårt fokus er å gi omsorg og trygghet, slik at de får ro og stabilitet i den første akuttfasen.
Det er mye som skal utredes og kartlegges før vi vet hva som er riktig botilbud for barna som eventuelt kommer til Norge. Det er likevel verdifullt at mange strekker ut en hånd og vil hjelpe.
Rett under kommer informasjonen om hvem du reelt sett kan bli fosterhjem for. Det er – som i 2015 – hovedsakelig afghanske ungdommer.
Enslige mindreårige flyktninger er ofte unge gutter som har flyktet fra krig og uroligheter. De har ofte flyktet alene, med søsken, eller blitt sendt på flukt med voksne som ikke er foreldrene deres.
Man blir fosterhjem for enslige mindreårige flyktninger på lik linje med andre vanlige kommunale fosterhjem. Man mottar godtgjøring og veiledning fra kommunen, godkjennes etter samme regelverk, og vurderes ut fra de samme krav.
Samtidig stilles det noen ekstra krav til å møte de behovene disse barna har. Blant annet må man være åpen for å sette seg inn i barnets kultur, religion og tradisjoner. Man må også kunne ivareta et barn som kan være i krise samtidig som man har begrenset informasjon om barnets fortid og historie. En annen viktig oppgave for fosterforeldre til enslige mindreårige flyktninger er å hjelpe barnet til å integrere seg i det norske samfunnet.
Fosterforeldre som tar imot enslige mindreårige flyktninger får også ofte tilbud om tilpasset opplæring og oppfølging. Det konkrete tilbudet varierer litt avhengig av hvilken kommune du bor i, men gruppeveiledning for andre som er fosterforeldre for enslige mindreårige flyktninger er et vanlig tiltak.
I tillegg tilbyr fosterhjemstjenesten i Bufetat videreopplæring for familier med minoritetsbarn. Denne kursmodulen tar spesielt for seg minoritetsspørsmål og kulturforståelse.
Viljen til å være fosterhjem for disse enslige mindreårige vil neppe være større enn den var i 2015 – ei heller blant fakkeltog- og #50erikkenok-folket, som ellers deler rasismestempler ut til enhver som uttrykker bekymring for innvandring.
Om barn og kjæledyr
Situasjonen der norske borgere melder seg for å være fosterhjem for ukrainske barn, minner unektelig om hva som skjedde da Norge valgte å evakuere 28 barn fra Afghanistan i august 2021. Bildene av soldater i uniform, med spedbarn i fanget ble publisert i alle kanaler, og den norske responsen var overveiende at synet var rørende. Det var det klassiske bildet av de store, sterke, snille som ivaretar de forlatte og hjelpeløse. Og dette er også sant. Det ligger mye empati bak en avgjørelse om å ta med barn fra vekk fra krig. Det vitner om beskyttelsesinstinkt og et ønske om å tilby barna et bedre liv, slik empatien for de ukrainske barna er tydelig i dag.
Det finnes likevel noen ankepunkter, og da vi omtalte evakueringen av barna fra Kabul, skrev vi følgende:
En mann med utenlandsk navn i det samme kommentarfeltet kom med en betraktning som verken oppnådde hundrevis av likes eller hjerter, men som er verdt å reflektere over. Han påsto at europeere har en tendens til å se på barn som kjæledyr.
Mannen påpeker noe veldig vesentlig. Fra naturens side er det best for barn å vokse opp med biologiske foreldre. Mannen tar side med barnelege Monica Thallingers vurdering.
Kjæledyr-analogien er likevel det mest interessante her, fordi den er svært treffende og beskriver et fenomen som er kjent fra psykologien. Fenomenet er at vi anser mennesker vi ikke kjenner, men samtidig ikke er redd for, på en forenklet måte.
Mennesket er, enten vi liker det eller ikke, flokkdyr. Vi tilhører alle en flokk, og flokkene vi tilhører er ulike. Paul Bloom, professor i psykologi og kognitiv vitenskap ved Yale University, beskriver fenomenet på denne måten:
Generelt ser det ut til at vi reagerer på en bestemt måte overfor utgrupper (en annen gruppe enn den vi selv tilhører, min anm.). Vi tenker generelt sett på dem som som mindre komplekse, mindre kompliserte enn vi er selv.
Flere studier finner at det er mindre sannsynlig at vi tilskriver en utgruppe kompliserte følelser. Hvis gruppen utenfor er noen vi ikke liker, som vi er redde for, vil vi ofte se på tilhørerne av gruppen som villmenn.
Hvis utgruppen er noen vi liker, men vi ikke er redde for, anser vi ikke medlemmene av denne gruppen som motstandere, men snarere anser vi dem som barn.
Afghanske barn er definitivt tilhørere av en utgruppe, de er barn av en utgruppe.
Får følger
De ukrainske barna blir ivaretatt av profesjonelle barnefaglige, og det er med stor sannsynlighet det aller beste for disse barna. Ikke minst vil ukrainske flyktninger kunne bistå i dette arbeidet, slik at barna ivaretas på et språk de kjenner, for i likhet med andre flyktninger fra Ukraina er det tenkt at disse barna skal tilbake når krigen tar slutt.
Norge har ingen adopsjonsmulighet fra Ukraina, selv om landet har et enormt antall barn boende i barnehjem – og landet i en årrekke har ønsket å kunne adoptere disse barna bort. Norge vil samarbeide med land som har skrevet under på Haagkonvensjonen om adopsjon basert på FNs barnekonvensjon. Dette gjorde Ukraina svært sent. Dermed er det vanskelig å vite hvorvidt det vil bli mulig på sikt å adoptere de ukrainske barnehjemsbarna som ender opp i Norge.
NRK skriver torsdag kveld:
Barnas rettigheter er regulert gjennom FNs barnekonvensjon, Utlendingsloven, barnevernloven og Haagkonvensjonen av 1996. Hvis Norge tar imot ukrainske barnehjemsbarn er det norske lover som gjelder for omsorg og ivaretagelse, sier Sandberg. Både Norge og Ukraina har sluttet seg til Haagkonvensjonen, og den sier at partene plikter å respektere tiltak som treffes i andre land.
– Det innebærer at Ukraina må godta at vi følger norsk lov ved spørsmål om tilbakeføring av barna, sier Sandberg. Men det er mulig at vi kan tilrettelegge omsorgssituasjonen her i Norge på en måte som gjør det lettere å la barna flytte tilbake til Ukraina senere.
Det man vet er at det er den norske staten som midlertidig tar ansvar for barna, med hjemmel i Barnevernslovens §11.1
Barn som har kommet til Norge og søker om beskyttelse etter utlendingsloven, og som ikke er i følge med foreldre eller andre med foreldreansvar, skal få tilbud fra barne-, ungdoms- og familieetaten om opphold på et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere.
Tilbudet skal gjelde fra barnet blir overført fra utlendingsmyndighetene til barne-, ungdoms- og familieetaten, og frem til barnet blir bosatt i en kommune eller forlater Norge.
Tilbud etter første og annet ledd gjelder for barn som er under 15 år når de søker om beskyttelse. For barn over 15 år gjelder bestemmelsen fra det tidspunktet Kongen bestemmer.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen etter barnevernlovens regler, kan fosterforeldrene på et senere tidspunkt søke om å få adoptere fosterbarnet, men det er ingen automatikk i at slikt samtykke gis. Det vil det heller ikke være for de ukrainske barna, til tross for at det definitivt ville være til barnas beste om de kunne adopteres direkte og dermed gis en forutsigbar framtid.
Det er uansett verdt å huske på at ethvert ukrainsk barn som hentes til Norge, bidrar til å opprettholde flyktningstrømmen – og den uunngåelige strømmen av migranter som vil benytte denne til å komme hit. Alle store folkemengder i bevegelse utløser denne effekten, og den er reell: Det vil fortsette å komme mindreårige fra andre deler av verden – mindreårige som ingen vil ha. Så må de rødgrønne gjerne rope opp om at vi må ivareta dem også, men stikker man fingeren i jorda, så er ingen, heller ikke de mest innvandringsliberale, villige til å gi dem et hjem. De vil vise sin egen godhet, men den stopper på egen dørstokk.
Følgene kommer, både økonomisk og kulturelt, men også for de enslige mindreårige selv. De som påstår de vil ha dem vil sikkert det, helt til det blir en realitet. Det er det like greit å være ærlig om.