Forfatter av innlegget, Petter Farstad, kaller seg «samfunnsdebattant», men han har ingenting å tilføre innvandringsdebatten. Å hevde at folkevalgte politikere og HRS vil ha flyktninger fordi de er «pene og hvite» bør avfeies som det tøvet det er, men at redaktør Majoran Vivekananthan velger å sette slikt på trykk bør absolutt problematiseres. Hatprat og ytterligere polarisering er det siste både debatten og innvandrere har behov for.
«Nå har pipa fått en annen lyd – det er til å bli kvalm av!» skriver Farstad i Utrop, og er opprørt over at Frp og HRS vil hjelpe ukrainske flyktninger.
Fordummende moralposering
Hos Farstad sitter rasismestempelet løst, og enhver som argumenterer for at hjelp i nærområdene er den beste løsningen både for mottakerland og flyktningene selv, er i Farstads optikk lugubre.
«Selvsagt foretrekker vi flyktninger fra Ukraina fremfor migranter fra Afrika og Midtøsten», lyder det nærmest unisont fra Hege Storhaug i den lugubre og rasistiske nettbloggen HRS. (Rights.no)
Det er selvsagt vel og bra at Listhaug og Storhaug vil hjelpe ukrainske flyktninger, men hvem var det som ikke ville ta imot én eneste flyktning da bomberegnet falt over Syria? Den gang var det ikke mye snakk om å «komme raskt i gang, ta hardere i og hjelpe». Da var det ute av øye, ute av sinn som gjaldt der det ble snakket med lav stemme om å hjelpe i nærområdene, samtidig som FrP tok til orde for å fjerne bistand som skulle gå til å hjelpe mennesker i nød.
Kunnskapsnivået er ikke til å imponeres over, her er det hatefulle karakteristikker og selvopphøyd moralposering i salig samrøre. For den som skulle være i tvil: Det er ikke rasistisk å ta til orde for at enhver flyktning bør få hjelp i eget nærområde. Det å hente flyktninger fra fjerntliggende områder til Norge er svært dårlig ressursutnyttelse, og å bosette noen få kontra å hjelpe mange er direkte umoralsk.
Likevel er premisset som legges til grunn at «alle er like verdige flyktninger» og bør ha samme krav på beskyttelse i Norge. Da migrantkrisen i 2015 var et faktum erfarte hele Europa at det slett ikke var bare flyktninger som kom, men en stor andel økonomiske migranter. Ressursene ble dermed brukt på en stor andel unge menn som hadde hadde hatt økonomisk mulighet til å ta seg fra MENA-land til europeiske stater.
Mainstream Ap-politikk
Til og med norsk venstreside ser dette, det kan oppsummeres med de helt ferske ordene til Sylo Taraku fra tankesmien Agenda like godt som med våre «rasistiske» argumenter:
Mediesakene og debatten handlet nesten bare om syriske flyktninger, men de utgjorde bare i underkant av 30 prosent av asylsøkere som kom den gang. Over 70 prosent av dem var menn.
Asylsøkere reiste irregulært til Europa via Hellas og Italia. Ikke bare manglet de visum, men som oftest hadde de heller ikke pass med seg. Asylintervjuer var derfor et viktig ledd i identifiseringsarbeidet, i tillegg til å avklare beskyttelsesbehovet. Europeiske land hadde også sikkerhetsbekymringer ettersom IS-jihadister med mål om å angripe Europa kunne utgi seg for å være asylsøkere. Flere eksempler viser at det var nettopp det som skjedde. Man måtte rett og slett ha bedre kontroll.
At engasjementet for kvinner og barn som flykter fra krig er større enn engasjementet for menn som ønsker en bedre økonomisk situasjon, bør være forståelig for de aller fleste. At Utrop velger å trykke en fordummende banal framstilling av et sakskompleks som er langt større får redaktør Vivekananthan ta på egen kappe. For riktig nok var både HRS og Frp tidlig ute med å ta til orde for effektiv hjelp i nærområdene, men selv Arbeiderpartiet fronter nå den samme politikken – og har gjort det med erfaring fra migrantkrisen i 2015.
Hvorvidt Utrop vil trykke overskriften «Arbeiderpartiet vil ha pene, hvite flyktninger» er mildt sagt usikkert, men dersom vi ser på Aps politikk på innvandringsfeltet, er den påfallende lik den politikken både Frp og HRS, «den lugubre og rasistiske nettbloggen», fronter.
- Hjelpe flere: en solidaritetspott for flyktninger og mottakerland (altså fokus på hjelp i nærområdene, min anm.)
- En mer rettferdig asylordning tilpasset vår tid
- Ivareta barnets beste og motvirke at barn og unge legger ut på flukt
- Tydeligere krav til identitet og en mer effektiv returpolitikk
- Mer forutsigbarhet – balanse mellom innvandring og integrering
Videre skriver partiets migrasjonsutvalg følgende:
I mange land fører høy innvandring til større mangfold, men kan også føre til økte motsetninger og økte forskjeller i samfunnet.
Å finne internasjonale løsninger er avgjørende for å skape fred og trygghet slik at folk ikke legger ut på flukt. Det er behov for betydelig hjelp i områdene som er hardest rammet, og landene som tar imot flest flyktninger.
Norge har ansvar for å hjelpe mennesker som flykter fra krig og forfølgelse. Dagens situasjon med ukontrollert innvandring til Europa er ikke bærekraftig. Gode løsninger på migrasjonskrisen krever utvikling på globalt, regionalt og lokalt nivå. Arbeiderpartiet må se disse spørsmålene i sammenheng.
Hjelp i nærområdene er realitetsorientert politikk som altså frontes også av landets største regjeringsparti, ikke bare av «rasister». Eller mener Petter Farstad at vi har en «hatefull», «luguber» og «rasistisk» regjering?
Som forventet: Hudfarge-argumentet
HRS belyser innvandringens konsekvenser på samfunnsnivå og har aldri noensinne vært opptatt av verken hudfarge eller grad av skjønnhet. Likevel er det ikke overraskende at hudfarge-argumentet bringes på banen, det er som forventet når rasismestemplingen er i gang.
Listhaug og hennes fotsoldater i FrP er HRS’ store beskyttere og har hvert eneste år bidratt til at dette rasistiske nettstedet har blitt belønnet med 1,8 millioner skattekroner for å spre hatefulle ytringer mot muslimer og innvandrere i Norge.
De er til og med så blindet i sitt hat til mennesker med en annen hudfarge enn dem selv at de ikke engang evner å skille en muslim fra en radikalisert terrorist. Sylvi Listhaug og Hege Storhaug, som har til felles at de i en årrekke har ønsket flyktninger med en annen hudfarge og religion enn deres egen dit pepperen gror, vil nå altså åpne dørene for flyktninger med den helt riktige hudfargen og den korrekte religionen.
Å prioritere mennesker fra egen kulturkrets handler om alt annet enn hudfarge og definitivt alt annet enn rasisme. Et samlet Europa går nå inn for å gi ukrainerne midlertidig kollektiv beskyttelse. Å åpne dørene for europeiske kvinner og barn er ikke samtidig å «hate syrere». Espen Teigen skriver i Trønderdebatt om den menneskelige natur:
Det er helt opplagt for alle og enhver at man stiller opp mer for egen familie. Deretter for naboene. Så for vårt eget lokalsamfunn og våre landsmenn. Deretter hjelper vi våre naboland.
At Norge har mer til felles med et naboland i samme kulturkrets, og som er like langt fra Oslo som Nordkapp, er helt naturlig. Noe annet hadde vært langt mer rystende.
Det er ikke tilfeldig at vi har familie. Ei heller lokalaviser, eller nasjoner. Med logikken til moralposørene er det egoistisk at vi ikke lar alle ta del i den norske folketrygden, eller det norske helsevesenet.
Det er ellers betimelig å påpeke at det neppe finnes noen enkeltperson i Norge i dag som har gjort mer for muslimske kvinner og barn enn Hege Storhaug, stikk i strid med den uhyrlige påstanden om hennes ønske om å sende «flyktninger med en annen hudfarge og religion enn deres egen dit pepperen gror». Tvert imot har Hege Storhaug brukt hele sin yrkeskarriere på å tale minoritetskvinner og -barns sak og unnet dem den samme friheten som etniske nordmenn tar for gitt. Det samme har hun unnet enhver som har ønsket eller forsøkt å bryte med totalitær islam og negativt sosialt kontrollerende muslimske miljøer. Takken er altså grove rasismeanklager og giftig debattklima. Forstå det den som kan.
Uetisk
Utrop har et ekstra ansvar for kunnskapsformidling til innvandrere, et ansvar som er selvvalgt som «flerkulturell avis». Dette ansvaret har avisen med publisering av Pene, hvite flyktninger vil Listhaug og Storhaug ha! valgt å ignorere. Utrop og ansvarlig redaktør Majoran Vivekananthan er meldt inn til PFU for brudd på Vær varsom plakatens punkt 4.1 og 4.4.
4. Publiseringsregler
4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
4.4. Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet. Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier.
Vær varsom plakaten presiserer at «den enkelte redaktør og medarbeider har ansvar for å kjenne pressens etiske normer og plikter å legge disse til grunn for sin virksomhet» og at «presseetikken gjelder hele den journalistiske prosessen, fra innsamling til presentasjon av det journalistiske materialet». Selv om den publiserte ytringen fra Petter Farstad er et meningsinnlegg er ikke Utrops redaktør fritatt for presseetisk ansvar.
Det er forstemmende at Utrop vil lære innvandrere at europeeres kjærlighet til andre europeere er rasisme. Europa står i en svært farlig situasjon, i krig, og å ønske å polarisere i en slik situasjon er direkte forkastelig. Det logiske – og totalt rasismefrie – å gjøre i krigstid er å samles solidarisk om demokratiske verdier.