Gårdagens Debatten hadde overskriften Ukrainere tas imot med åpne armer – Men andre folk på flukt blir ikke vist samme hjertelighet. Den tidligere styrelederen i Islamsk Råd Norge fikk komme med det programleder Fredrik Solvang kalte «et oppspill til ordskiftet», og Yasir Ahmed gjorde en innsats som er godt egnet til å belyse årsaken til nordmenns skepsis mot muslimer. I en underlig seanse påsto Ahmed at det er urettferdig at Vy og Ruter tilbyr gratis reiser for ukrainske flyktninger så lenge syrere og afghanere som allerede er her ikke får reise gratis. De muslimske miljøene bør velge seg andre talspersoner dersom de skal øke egen anseelse i storsamfunnet.
Likt eller rettferdig?
Yasir Ahmed burde vite litt om både likestilling, inkludering og nettverk, all den tid han leder organisasjonen med samme navn, LIN. Og på LINs nettsider er Ahmed presentert på denne måten:
Yasir ønsker å bygge broer mellom minoritetsgrupper og storsamfunnet. Han motiveres av å jobbe mot sosial ulikhet, og for at alle skal ha like muligheter.
Jeg vil jobbe for et harmonisk samfunn bygget på inkludering, tillit, gjensidig forståelse og aksept.
Det Ahmed derimot ikke er så god på, er forskjellen mellom likhet og rettferdighet, og hans uttalelser på Debatten torsdag viser til fulle at han har behov for å lære seg denne forskjellen, dersom han skal oppnå målet sitt om et «harmonisk samfunn». Misunnelse og anklager mot folk som forsøker å hjelpe andre er nettopp oppskriften på det motsatte.
«Ulikhet mobiliserer ikke massene, urettferdighet gjør» skriver adferdsbiolog Jens Andreas Huseby, og forklarer forskjellen:
I den offentlige debatten blandes begrepene ulikhet og urettferdighet, antakelig både bevisst og ubevisst. Interessegrupper og politiske bevegelser har forlengst oppdaget at man kan mobilisere folk gjennom å appellere til rettferdighetssansen deres. Hvis man ønsker å endre en fordeling, slik interessegrupper gjerne vil, så er det effektivt å mane fram et bilde av at dagens fordeling er urettferdig. Men ulikhet i seg selv er bare egnet til å mobilisere dersom folk oppfatter at ulikheten har en urettferdig årsak, som forskjellsbehandling eller urettferdige fordeler.
Ahmed tror at han kan appellere til folks rettferdighetssans ved å si at det er urettferdig at syrere og afghanere ikke får gratis kollektivtransport når ukrainske flyktninger får det, men evner ikke å forstå at en slik «likebehandling» ville oppleves svært urettferdig.
Det er ganske åpenbart at det er forskjell mellom å være i aktiv flukt og å være bosatt med samfunnets påfølgende økonomiske ytelser og tilgang til velferdsgoder. Å være flyktning er selvsagt belastende uansett hvor du flykter fra, men når du har kommet fram til et land som ivaretar deg, lar deg få familiegjenforening, sørger for at du har tak over hodet, at barna dine har barnehage- og skoleplass og betaler livsopphold for deg selv om du verken har jobb eller kan språket, da oppleves likhetskravet om fri transport påfallende urettferdig når du sammenlikner deg med en gruppe som nettopp har unnsluppet bomberegn og er i ferd med å komme til landet.
Det oppleves ikke bare urettferdig, Ahmeds uttalelser oppleves direkte misunnelige – og gitt gruppen han ønsker likhet for, altså mennesker som har flyktet fra Syria og Afghanistan – oppleves Ahmeds likhetskrav samtidig lite takknemlige. Norge har jo åpnet dørene for både syrere og afghanere, gitt dem en trygg havn og en mulighet til å leve frie, trygge liv. Når Ahmed sutrer over at disse menneskene ikke tilbys gratis offentlig transport slik ukrainerne tilbys, gjør han muslimene en bjørnetjeneste.
Forskjellene
Det er ikke til å komme utenom at det er flere forskjeller mellom syrere og afghanere og ukrainere. De førstnevnte kommer fra muslimske land, langt utenfor vår kulturkrets, men de kom heller ikke utelukkende som flyktninger. Under migrasjonskrisen i 2015 kom det svært mange økonomiske migranter samtidig som det kom reelle flyktninger, og det viste seg rimelig raskt at migrantene utgjorde en sikkerhetsrisiko for europeiske land, inkludert Norge.
En annen forskjell er at ukrainerne består av hovedsakelig kvinner og barn, i motsetning til den overveiende store andelen menn som kom fra MENA-landene. Ahmeds krav om gratis transport for alle grupper flyktninger får dermed et tilleggsaspekt som ikke er mulig å se bort fra. Det bildet han maner fram i folks bevissthet er det av voksne menn som vil ta kvinner og barns plass på buss og tog. Er det virkelig et slikt bilde han ønsker å tegne av muslimer?
Det er tilsynelatende vanskelig for minoriteter av MENA-opprinnelse å forstå og akseptere engasjementet nordmenn har for ukrainere, men dersom Ahmed sammenlikner dette engasjementet med sitt eget engasjement for muslimer, bør han likevel være i stand til å se det åpenbare: Det er naturlig for mennesker å engasjere seg mest for mennesker som står oss nær. Ukrainere er europeere, de er våre naboer. Engasjementet for våre naboer bør være forståelig og ikke minst bør det aksepteres.
Ahmed framsatte i Debatten også påstanden om at Norge er det landet som har tatt imot færrest flyktninger, men også denne påstanden er feil, og den bidrar til økt opplevelse av manglende takknemlighet fra Ahmeds side.
Hvem er Ahmed?
Det er ikke første gang Ahmed har vært misfornøyd med nordmenn. Da Høyre ønsket muslimene til lykke med ramadan i 2019, utløste lykkeønskningen mange negative kommentarer i sosiale medier. Dengang var Ahmed informasjonsansvarlig i Islamsk Råd Norge, og han lot seg intervjue av Dagbladet i saken Ønsket lykke til med ramadan. – Spesielt ille i Norge. Ahmed kom med flere udokumenterte påstander, som at slike kommentarfelt er langt verre i Norge enn i land som Canada, England og Australia.
«Hvis et muslimsk land har begrensninger i ytringsfriheten, så har ikke det noe med islam å gjøre. Islamske lover fremmer ytringsfrihet og likestilling, og islam er tydelig på at man respektere lovene i landet du bor i», påstår IRNs talsmann.
Videre skrev vi følgende, for Ahmed er ingen tilfeldig, inkluderende muslim. Han er tilhenger av Tahir ul-Qadri.
Qadri er som kjent leder av den verdensomspennende islamist- og kalifatbevegelsen Minhaj ul-Quran, og han besøkte Norge i august 2017. Sylvi Listhaug var godt informert da hun møtte frem på konferansen, særlig gjennom rights.no, om Qadris ideologiske rulleblad, som at han snakker med doble tunger og at han er hovedmannen bak innføring av dødsstraff for blasfemi i Pakistan. Og dette sier han til sine egne om akkurat dette med «blasfemi»:
- den som begår blasfemi – muslim eller ikke-muslim, mann eller kvinne, jøder, kristne, hinduer – uansett hvem av dem som begår blasfemi skal straffes med døden!
- at den som er frafallen fra islam gjerne kan angre, men det gis ingen mulighet for anger og tilgivelse for blasfemi mot profeten – vedkommende må henrettes umiddelbart!
- at de som åpner munnen; muslim, jøde, kristen, vantro, mann eller kvinne vil bli henrettet som en hund!
Medienes og muslimenes ansvar
Mediene har et ansvar for hvilket bilde de tegner av samfunnet, og de har et ansvar for hvilke stemmer som løftes fram. Dersom de er seg sitt ansvar bevisst, bør de unnlate å løfte fram muslimske talspersoner av Ahmeds støpning.
Det er på ingen måte rasistisk eller diskriminerende å reagere på Ahmeds uttalelser i Debatten, der han retter rasismeanklager og pekefinger mot det norske folk. Det er helt naturlig å reagere på disse misunnelige uttalelsene som kommer fra en mann som har blitt gitt alle muligheter i landet hans familie har valgt å bosette seg i.
Skal folk bli mindre skeptiske til muslimer er det også klokt av muslimene selv å ta et kritisk blikk på hvilke ledere de velger seg. Selvsagt vil nordmenns skepsis tilta dersom det er folk som Ahmed som gis ansvar for å framsette et muslimsk ståsted.
Nå er det krig i Europa og hjelpeviljen og engasjementet blant nordmenn og øvrige europeere er enormt. Det synes ikke urimelig å forvente at de gruppene som allerede har nytt godt av vestlig hjerterom engasjerer seg på tilsvarende måte, snarere enn å framsette rasismeanklager mot folket som huser dem. Det er felles engasjement som er uttrykk for rettferdighet, de likhetskravene Ahmed framsetter er et uttrykk for det motsatte. Utakknemlighet og misunnelse er oppskriften på økt misnøye.
Hovedillustrasjon: Skjermdump NRK Debatten