På skrivebordet mitt har jeg en rekke ulike saker liggende. Men på et vis henger alle sakene sammen, de er dokumentasjon over hendelser som foregår i Norge i dag. Hvilken oppmerksomhet sakene får i mediene og hvordan mediene velger å presentere dem, er samtidig et vitnesbyrd om et samfunn som er så «inkluderende» at viljen til synsing og eksponering av egen moral trumfer både faglig kunnskap og vilje til beskyttelse av samfunnets mest sårbare medlemmer; barna.
Foran meg ligger IMDi-rapporten Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Ved siden av IMDi-rapporten har jeg NRKs gjennomgang av statistikk statskanalen har bestilt fra SSB, som viser lovbrudd basert på vold og psykisk vold mot barn i aldersgruppen 0-14 år de siste ti årene. I tillegg ser jeg på en dom fra Borgarting lagmannsrett, der seks innvandrergutter er funnet skyldig i grov voldtekt, eller medvirkning til dette, av en sårbar, 15 år gammel norsk jente.
Det er spesifikke fellestrekk ved sakene som gjør dem verdt å belyse samtidig. Samlet sier de mye om hva vi som samfunn velger å fokusere på, og hvordan skjønnsmessige vurderinger foretatt av både faginstanser og medier ikke bare gir et skjevt bilde av alvorlige problemer knyttet direkte til innvandring fra MENA-land, men også en skjev forståelse av hva som er farlig for barn.
Gjengvoldtekten
Dommen som falt i Borgarting lagmannsrett føyer seg i rekken av saker der fellesnevneren er MENA-innvandrer + vold. Mens de seks unge voldtektsmennene med utenlandsk opprinnelse nå er idømt fengselsstraff, var utgangspunktet et ganske annet etter domfellelse i tingretten. Vi belyste saken den gang i Gruppevoldtektsovergripere behandles som sårbare barn.
Mens fornærmede ikke skal forklare seg i retten fordi hun allerede har avgitt forklaring i tilrettelagt avhør, behandles tiltalte som om de var sårbare barn. Sårbare barn som har voldtatt, slått og drapstruet bør ifølge både dommer og statsadvokat skjermes for belastningen det vil være å la saken gå for åpne dører.
Forstår ikke overgriperne
Denne holdningen til grovt kriminelle er unik for vår kultur, og må forstås som et uttrykk for «sårbarhets»-tankegangen som rir vestlig akademia som en mare. Er man under 18 år er man per definisjon et barn, og man tåler svært lite belastning. Innbakt i denne tankegangen ligger det implisitte frelserkomplekset, som hyppig oppstår på kvinnedominerte arenaer: «Alt blir bra bare vi får snakket om det, jeg kan redde deg.»
Men denne offerfokuserte tankegangen tar ikke høyde for at overgriperne på ingen måte selv kan identifisere seg som sårbare barn. De er produkter av sin egen kultur, som opprettholdes av strenge hierarkiske strukturer som fordrer individuell underkastelse. Mentaliteten kjennetegnes ved å være svært egosentrisk og autoritetstro i klankulturen, og det er svært lite trolig at den milde, norske behandlingen vil kunne ha noen form for skjermende og på sikt rehabiliterende effekt.
Å forvente at folk fra fryktbaserte kulturer friksjonsløst skal tilpasse seg og få respekt for vår tillitskultur er naivt og grunnløst, skrev vi den gang.
Voldtektsmennene, som på gjerningstidspunktet var 15 og 16 år gamle, ble denne uken av Borgarting lagmannsrett funnet skyldig i grov voldtekt eller medvirkning til dette av et den gang 15 år gammelt offer. Straffeutmålingen ser ut som følger:
- To av voldtektsmennene er dømt til fengsel i fire år, der tre år og to måneder er betinget med prøvetid på tre år.
- En av voldtektsmennene er dømt til fengsel i fire år og tre måneder, der tre år og fire måneder er betinget med prøvetid på tre år.
- En av voldtektsmennene er er dømt til fengsel i tre år, der to år og fire måneder er betinget med prøvetid på tre år.
- To av voldtektsmennene er dømt til to år og tre måneder i fengsel, hvorav ett år og ti måneder er betinget med prøvetid på to år.
Ingen av overgriperne vil altså måtte sone mer enn ett års tid i den norske kriminalomsorgen, til tross for at voldtektene de har begått var særdeles brutale. I lagmannsrettens vurdering av straffereaksjon mot innvandrerguttene, som i tingretten ble overveiende idømt samfunnsstraff, heter det følgende:
Det foreligger etter lagmannsrettens syn tungtveiende allmennpreventive hensyn som taler mot en reaksjon i frihet for de alvorlige straffbare forholdene som de tiltalte har begått. Det framstår som et uheldig signal generelt og til unge spesielt, dersom så alvorlige lovbrudd overfor et barn på 15 år, ikke skal medføre den strengeste reaksjonen. Hensynet til den alminnelige rettsbevissthet og til å opprettholde den sosiale ro taler etter lagmannsrettens syn også mot en reaksjon i frihet.
Lagmannsretten har kommet til at de allmennpreventive hensynene her gjør seg gjeldende med slik styrke for A, B og C at samfunnsstraff ikke vil være en tilstrekkelig reaksjon selv om dette er førstegangsovertredelse. Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at for alle de tre er fengselsstraff særlig påkrevd. Seksuallovbrudd av stadig mer alvorlig karakter ble begått med noen ukers mellomrom mot den samme fornærmede. Først seksuell krenkende adferd, noen uker etter medvirket de alle tre til voldtekt til seksuell omgang i skogholtet. Den siste overtredelsen er en grov voldtekt, og er isolert sett en overtredelse av særlig alvorlig karakter. Med vold og truende adferd overfor den 15 år gamle jenta skaffet fire gutter i fellesskap seg seksuell omgang i form av oralsex, inne i et skur der døra ble låst. Det vises ellers til den nærmere beskrivelsen av det straffbare forholdet under skyldspørsmålet foran. Lagmannsretten har også funnet det bevist at det forut for den grove voldtekten var planlagt av guttene å overrumple fornærmede. Hun ble lurt «i en felle». Den grove voldtekten var derfor ikke for noen av de tre tiltalte en impulshandling, men de hadde alle tid til å tenke seg om og trekke seg tilbake. For C kommer i tillegg grov kroppskrenkelse og grov trussel etter at den grove voldtekten var avsluttet. Ingen av de tiltalte har vist anger. Ingen av dem har vist noen empati for den lidelsen fornærmede er påført. Lagmannsretten vurderer det slik at hensynet til allmennprevensjonen kunne veid noe mindre tungt dersom den tiltalte i det minste hadde gitt en uforbeholden tilståelse.
Hvordan den 15 år gamle jenta ble lurt av noen hun kjente, overrumplet, hvordan tightsen hennes ble revet i stykker, hvordan hun ble tvunget til oralsex, slått i hodet og drapstruet står utførlig beskrevet i dommen. Det er en dom som er vond å lese, og det er de samme grusomme handlingene som ble beskrevet for tingretten, som ga mediene referatforbud og senere ila de nå domfelte samfunnsstraff.
Nå er detaljene tilgjengelige for alle mediehus. De groteske handlingene, den manglende angeren, fraværet av empati, dokumenterte meldinger i sosiale medier mellom guttene der de skriver «HAHA»; alt dette burde være av interesse å belyse og kommentere i norsk presse.
Forskjell på folk
Men forsidene ryddes ikke. Ekspertkommentatorer innhentes ikke. Hvor er psykologene? Hvor er barnefaglig ansvarlige? Hvor er norsk barnevern? Ingen mediehus henter disse ekspertene inn, og trolig tar ingen av dem heller kontakt med mediene for å belyse dommen.
I VG nevnes dommen i en notis, men dersom du googler ordene «gruppevoldtekt dom borgarting 2022» får du ikke treff på de seks innvandrerne som sammen planla og gjennomførte voldtekt av en sårbar 15-åring ved bruk av både vold og trusler, du får opp en ganske annen sak, nemlig Drevdal-saken.
At nettopp denne dommen kommer opp når du søker er ikke tilfeldig. Sjeldent har norsk presse vært mer interessert i en voldtektssak enn i saken mot Gaute Drevdal. Da tingrettsdommen falt ble han kjent skyldig i voldtekt av ni kvinner og fikk en dom på 13,5 år. Jeg skrev følgende den gang:
Dommen mot Gaute Drevdal er en sort-hvit fortelling der mannen er overgriper og kvinnene uskyldige ofre. Den kan ikke bli stående. Retten straffer «voldtekt» av kvinner som frivillig ruser seg, frivillig kliner med domfelte før de frivillig legger seg nakne med ham, og frivillig har hatt sex med ham både før og etter «voldtekten».
Stående ble da dommen heller ikke, da Borgarting frikjente Drevdal for åtte av ni tiltalepunkter for voldtekt, men forskjellen på medienes interesse for Drevdal-saken og Groruddal-saken er påfallende. Og det er i sistnevnte det er snakk om vold, trusler og grov voldtekt begått av seks gjerningsmenn mot en sårbar 15-åring, mens Drevdal-saken var fullstendig blottet for både vold og trusler og de «fornærmede» hadde frivillig sex med «overgriperen» både før og etter de påståtte ugjerningene hans.
At det er forskjell på folk levnes liten tvil. Norske menn er medienes favoritter når det gjelder overgrep. Og mediene går dessverre hånd i hånd med et rettssystem som er basert på sosialpsykologisk tankegods. Det skumleste med berøringsangsten og det overdrevne fokuset på norske overgripere, er at denne forskjellsbehandlingen legger til rette for at innvandrermiljøene aldri må ta ansvar for voldsutøverne de produserer. Og det blir flere av dem for hvert år som går.
Sist vi kommenterte Groruddal-saken skrev vi følgende:
Norske rettssaler er rett og slett ikke kalibrert for å møte unge menn som har vokst opp i voldskultur. Spesielt gjelder det når kulturrelativismen i tillegg fokuserer på «overgrep» som storsamfunnet har begått mot de tiltalte, i form av å «tilby» dem lavere sosioøkonomisk status og trangbodde leiligheter. Det norske rettsapparatet forstår ikke at i klankultur har barndommen ingen egenverdi, hurtig overgang til voksenlivet er en nødvendighet og emosjonell ivaretakelse av barn er et ikke-tema. Barn har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen. Barn er foreldrenes eiendom.
Oppdragelsen er ofte svært voldelig. Barn som vokser opp i vold, påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Berettigelsen gjør at de legitimerer vold og aggresjon mot andre; de tenker de har «lov» til å være voldelige. I voldtektssaker vil tanken bak kunne være at den voldtatte jenta «fortjener det» eller «ba om det» – det er en skyldfri type voldsanvendelse der offeret er dehumanisert. Det er berettigelse og ekstrem tabuisering av seksualitet som gjør disse ungdommene i stand til å utføre ekstreme overgrep mot andre. I klankulturen er ydmykelser en del av oppdragelsen, og det man selv erfarer, lærer man av. Å forvente at disse unge mennene skal bli samfunnsnyttige borgere er ikke bare naivt, det er for manges del utopisk. Å behandle dem som barn har i alle fall ingenting for seg, de er ikke barn annet enn i norsk forståelse av begrepet – i egen kultur er de allerede menn.
Det er også verdt å nevne at da Drevdal ble frikjent for åtte av ni voldtekter, sprang norske feminister til gatene for å demonstrere. Komiker Sigrid Bonde Tusvik holdt sågar en appell foran Stortinget der hun kom med voldsomme skildringer av voldtatte kvinner (video av appellen kan du se i denne saken fra Nettavisen), tilsynelatende uten å forstå at en frikjennelse handler om at det ikke finnes bevis eller sannsynlighetsovervekt for at kvinnene var voldtatt i det hele tatt.
Har noen sett feminister ta til gatene for å støtte den gjengvoldtatte 15-åringen? Ikke det, nei. Interessen for voldtekt er størst når den gjelder påstand mot påstand etter fuktige kvelder på byen og omhandler hvite menn. Interessen er størst når seksuelle krenkelser rammer ressurssterke, norske kvinner som kan skåre billige offerpoenger i rette kretser. Hvem bryr seg vel med en ressurssvak 15-åring som lures inn i et skjul og slås, trues og voldtas etter tur av en gjeng innvandrere? Ikke norsk kulturelite, i alle fall.
Den manglende interessen fra kultureliten kan kanskje forstås som et indirekte forsvar av egen rett til offerroller. Indignasjonen over norske menn tviholdes på, men parallelt kommer voldsrapporter som forteller om et langt større alvor i innvandrerbefolkningen. Leser man ferske rapporter om vold mot barn, registrerer man to ting: Forekomsten øker og volden blir stadig grovere.
Minoritetsbarna utsettes for mer vold
IMDi-rapporten beskriver hvordan Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) minoritets- og integreringsrådgivere har jobbet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold i 2021. Rapporten gir også noen nøkkeltall.
Hensikten med rapporten er å sammenfatte funn og tendenser fra året som har gått, og å se utvikling på feltet gjennom de siste årene og i sammenheng med det overordnede kunnskapsgrunnlaget på feltet.
Og utviklingen på feltet kan på ingen måte sies å være god. Tvert imot blir sakene flere og mer alvorlige enn de tidligere har vært. IMDi skriver at økningen også må sees i lys av at det er opprettet flere stillinger som minoritetsrådgivere, og det har de antakelig rett i. Men denne opplysningen er med på å underbygge et velkjent faktum; mørketallene for negativ sosial kontroll, tvang og vold i minoritetsmiljøene er store.
Saker som omhandler trusler/vold utgjør den nest største andelen av sakene. I 2021 registrerte minoritetsrådgiverne 160 saker som omhandlet trusler/vold. Volden kan være både fysisk og psykisk, ofte motivert av å opprettholde eller gjenreise familiens ære. Utøverne av volden kan være familiemedlemmer, andre ungdommer eller personer i øvrig nettverk, heter det i rapporten.
Kristin Maaseide er minoritetsrådgiver i Kristiansand, mens Gry Tangstad er minoritetsrådgiver i Arendal. De to har kommentert rapporten i Fædrelandsvennen.
Det finnes ikke offisielle tall på fylkesnivå, men de to minoritetsrådgiverne i Agder bekrefter at de registrerer samme tendens lokalt som rapporten viser nasjonalt.
– Negativ sosial kontroll pleier alltid å øke, men nå avdekkes det også mer trusler og vold enn vi hadde forventet, sier Tangstad.
I 2020 var det 121 saker som omhandlet trusler/vold. I 2021 hadde dette steget til 160 (32 prosent økning).
Tallene vil med all sannsynlighet fortsette å stige i takt med befolkningsveksten i minoritetsandelen av befolkningen. Volden er en medbragt kulturell komponent, og IMDi skal ha honnør for å omtale den, til tross for at kunnskap om vold, tvangsekteskap, ufrivillige utenlandsopphold og kjønnslemlestelse har vært kjent og belyst av HRS i to tiår.
Mer kunnskap om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er avgjørende for å gi hjelp og oppfølging til utsatte barn og unge. IMDi engasjerte i 2021 derfor Proba samfunnsanalyse til å gjennomføre en kartlegging av omfanget av negativ sosial kontroll. Undersøkelsen hadde som mål å kartlegge omfanget av negativ sosial kontroll i alle deler av landet og blant et utvalg ungdommer i videregående skole.
Proba undersøkte hvilke livsområder ungdommene opplever kontroll på, hvilke former for kontroll de opplever, og om det er enkelte grupper som er særlig utsatt for negativ sosial kontroll. Over 3.000 elever fra 50 skoler over hele Norge deltok. Undersøkelsen viser at elever med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for negativ sosial kontroll på de fleste områder. Det gjelder deltakelse på skoleaktiviteter, deltakelse på fritidsaktiviteter, vennskap, tros- og meningsfrihet og opplevelser av reaksjoner, trusler og straff. Aller størst er forskjellen når det gjelder parforhold og seksualitet, hvor elever med innvandrerbakgrunn er langt mer utsatt.
Undersøkelsen viser også at foreldrenes religion og grad av religiøsitet har en ganske stor betydning for opplevelsen av negativ sosial kontroll – uavhengig av om de har innvandrerbakgrunn eller ikke. Under koronapandemien opplever flere at kontrollen er blitt forsterket. Blant dem som er utsatt for de mest alvorlige truslene og restriksjonene fra foreldre svarer nesten én av fem ungdommer at smitteverntiltak i koronapandemien har forverret deres situasjon, konkluderer rapporten (mine uthevinger i begge avsnitt).
Funnene i IMDi-rapporten samsvarer med tilsvarende økning i barns vold mot andre barn, som bør være av like stor interesse som voksnes vold og negative kontroll barn, men når SSB presenterer et foruroligende tallmateriale, utelates kunnskap om voldsutøvernes opprinnelsesbakgrunn.
SSBs sjokkerende tall om vold mot barn
Mens IMDi har oversikt over vold mot minoritetsbarna, er det i realiteten minoritetsbarnas vold mot andre barn som presenteres i ny statistikk over fysisk vold, trusler og annen hensynsløs adferd barn utsettes for i skole og nærmiljø. Mens IMDi er klare på formidlingen av at minoritetsforeldre i tiltakende grad utsetter barna sine for negativ sosial kontroll og vold, er SSB – og NRK som har bestilt tallene – tause om hvem voldsutøverne er. Flere barn utsettes for vold: – En skremmende utvikling heter det i NRKs omtale av tallmaterialet.
Statistikken viser at antall saker hvor barn utsettes for voldslovbrudd har økt med 75 prosent de siste ti årene.
Det er åpenbart at det ville være hensiktsmessig å formidle hvorfor det har vært en så dramatisk økning av voldsepisoder blant barn, men det går ikke NRK og SSB inn på. Det som likevel opplyses er at barn man vet er utsatt for mishandling i nære relasjoner er trukket ut av statistikken, slik at tallene kun omhandler vold barn utsettes for på andre arenaer enn i hjemmet.
- I 2020 ble det registrert 2556 unike barn utsatt for en eller flere slike krenkelser.
- Det er en økning på 75,9 prosent i 2020 sammenlignet med 2010.
– Flere barn blir registrert som ofre for fysisk vold, trusler og annen hensynsløs atferd nå enn for ti år siden, forteller Reid Stene hos SSB til NRK.
Men Stene gir også en annen opplysning om de oppsiktsvekkende tallene, og denne opplysningen bør være av interesse.
Stene presiserer at det fortsatt kan være barn som har opplevd vold hjemme eller fra nære relasjoner i statistikken, men de mest karakteristiske familievoldssakene er ekskludert, skriver NRK.
Det er dermed ingen automatikk i at voldsutøverne ikke selv er voldsutsatt i egne hjem, og her vil mørketallene med all sannsynlighet være store. De færreste saker som omhandler vold mot barn i nære relasjoner havner i rettsapparatet, og informasjonen er dermed mer villedende enn oppklarende når det gjelder å forstå hvilke barn det er som utsetter andre barn for vold.
En leser sendte en e-post til oss, der han setter fokus på akkurat dette.
«Som alltid, skriver NRK ingenting om hvem de typiske «gjerningsbarna» er. Jeg har tre døtre i barneskolealder, og vår erfaring er at det stort sett er uoppdragne gutter som heter Muhammed eller tilsvarende som utsetter andre for vold og mobbing.
Det at det ikke nevnes med ett eneste ord at foreldrene til gjerningsbarna må ansvarliggjøres, bekrefter at vi har med MENA-innvandringsbarn å gjøre.»
Voldshandlingenes art, som beskrevet i NRKs sak, kan likevel være med på å belyse hvilke barn det er som utøver vold mot andre barn. En mor med et barn som siden oppstart i barneskolen har vært utsatt for vold og trakassering, melder følgende:
Gjengatferd, knivtrusler, slag mot ansiktet. Dette er ikke normalatferd for barneskolebarn i Norge generelt, og de skoleansatte vet selvsagt hvilke barn det er snakk om som utøver slik vold. De velger likevel ikke å nevne hvilke barn det er, under dekke av «dette er våre barn», en forklaring både undertegnede og enhver forelder med barn i norsk grunnskole blir møtt med.
Så kan man stille spørsmål ved hvorvidt dette er rimelig overfor minoritetsbarna selv. De viser allerede i tidlig barneskolealder tegn på at noe er alvorlig galt. Når unger ned i 6-årsalderen truer med kniv, slår og angriper andre barn, så kommer ikke denne adferden ut av det blå. Den kommer av voldelig oppdragelse. Den «myke» tilnærmingen norsk skole og barnevern har i møte med denne adferden er nytteløs. I realiteten er det jeg pleier å kalle «de klamme hendenes pedagogikk», bare med på å fostre opp framtidens volds- og voldtektsmenn. Om ti år slår de ikke «Johan» i skolegården. Om ti år begår de enda mer alvorlige voldshandlinger. Sårbare 15 år gamle jenter finnes det mange av. Kanskje det er på tide at norske fagmiljøer og norsk presse fokuserer på hvordan framtiden skal bli for dem.