Dobbeltdrapet som ble begått midt på dagen, rett ved skolen i nærmiljøet forrige mandag, har skremt beboere i området. Mens de drepte nå har blitt gravlagt med flere hundre muslimske menn tilstede i begravelsen, står politiet i Agder fremdeles uten kunnskap om syrerens motiver for å drepe kona og datteren. Han kan ikke la seg avhøre, opplyser Fædrelandsvennen.
Politiet «rigger»
Siden han meldte seg for politiet har den drapssiktede syreren oppholdt seg på Sørlandet Sykehus. Og der forblir han med høy sannsynlighet den kommende tiden også.
– Primært grunnet hans mentale helsesituasjon, ifølge politiet.
Politiet har derfor ikke fått avhørt den siktede mannen, en uke etter at drapene fant sted.
– Siktedes forklaring vil alltid være et viktig bevis, og det at vi ikke har fått gjennomført et avhør ennå gjøre etterforskingen litt mer krevende, sier Bryge.
Han forteller at politiet rigger etterforskingen for en eventuell situasjon der den siktede ikke ønsker eller er i stand til å forklare seg.
Hvorvidt syreren ikke kan avhøres fordi han ikke vil eller fordi han ikke kan, forblir dermed et ubesvart spørsmål, men det som avklares er at politiet ser ut til å ha slått fra seg tanken på at han vil si noe som helst.
I Norge er det slik at alle som blir innkalt til avhør har plikt til å møte hos politiet, men det er ingen som har plikt til å forklare seg for politiet. Å forholde seg taus er fullstendig lovlig. Det spesielle i dobbeltdrapssaken i Kristiansand er at mannen ikke er innkalt til avhør i det hele tatt, til tross for at det har gått en uke. Når politiet «rigger» for at de ikke vil få gjennomført noe avhør av syreren i det hele tatt, er det åpenbart på bakgrunn av beskrivelser av syrerens helsetilstand slik den er beskrevet av sykehuset.
Vi skrev forrige uke at politiet i dobbeltdrapssaken ikke «kom i posisjon» til å avhøre mannen, og pekte på det problematiske ved å forhåndsvurdere mannen som psykisk syk før en straffesak.
Om å «komme i posisjon»
Begrepet å «komme i posisjon» er godt kjent for undertegnede etter mange års fartstid i statlig barnevern. Begrepet brukes ofte overfor klienter som oppleves vanskelige, aggressive, syke eller rett og slett uinteresserte i snakke med behandlingsapparatet. Men særlig konkret er begrepet ikke, og ikke sjeldent er det er en eufemisme for «behandleren orker ikke fordi det er ubehagelig å snakke med dette mennesket».
Men verken i barnevern, psykiatri eller politisaker kan man forvente at det skal være behagelig å snakke med den det gjelder. Det man derimot bør forvente er at det nettopp er ubehagelig, både for den i dette tilfellet siktede, og for politiet som skal gjennomføre avhøret. Vi bør som samfunn vokte oss vel for å få en rettstilstand der det er viktig å unngå ubehag. Det er ikke farlig å snakke med en siktet som strever psykisk. Selv om siktede har en dårlig mental tilstand, er det ikke en særlig god grunn til å unngå avhør av vedkommende, som åpenbart er i stand til å samtale med sin egen advokat.
Svært sjeldent med psykose-drap
Fra 2010 til 2020 var det 312 personer som ble siktet for drap i Norge. Blant disse var det 46 siktede som ble regnet som ikke tilregnelige, ifølge Politiets drapsoversikt. Man kan ikke ut fra disse tallene konkludere med at drapene var begått mens gjerningsmannen var psykotisk, for det skilles ikke mellom ulike diagnoser i statistikken. Utilregnelig-begrepet omhandler ulike siktede, og inkluderer siktede under 15 år, siktede med sterkt psykisk utviklingshemming og siktede som var psykotiske i gjerningsøyeblikket.
I Helsebiblioteket kan vi lese følgende om psykoser:
Akutte og forbigående psykoser har som fellestrekk at de starter akutt hos en vanligvis relativt velfungerende person. Symptomatologien er blandet. Det forekommer ofte en følelsesmessig ustabilitet og psykomotorisk uro. Dette kan være så uttalt at pasienten noen ganger kan framstå som forvirret. I den akutte fasen vil pasienten oftest framstå som svært preget av den psykotiske tilstanden, men med god behandling vil symptomene imidlertid gå raskt over. Uten behandling vil dette ta noe lengre tid. Personen gjenvinner også relativt raskt det vanlige funksjonsnivået sitt.
ICD-10 vektlegger følgende kriterier for diagnosen:
-
- brå oppstart, med mindre enn to uker fra normalfungering til et fullt psykotisk syndrom
- tilstedeværelse av ett gjenkjennbart syndrom
- tilstedeværelse av en utløsende faktor
Slike kriterier kan samsvare med adferd registrert hos personer som har utført såkalte æresdrap, men gitt den lave forekomsten av psykoselidelser under drapshandlinger generelt, og gitt den siktedes opprinnelseskultur og tydelige fortsatte sunnimuslimske tro (beskrivelser av begravelsen tyder på sistnevnte), bør det definitivt utøves forsiktighet før man konkluderer med at syreren var psykotisk – og at han ikke er i stand til å la seg avhøre.
Man bør også ha i mente at det i Norge mangler en tydelig juridisk terskel for hvor syk man må være, og på hvilken måte, for å anses utilregnelig. Jussprofessor Linda Gröning har vært opptatt av nettopp dette, og har uttalt følgende til Forskning.no om fenomenet:
– I norsk rett og i de fleste land i verden, er særlig psykose-tilstanden sentral for utilregnelighet. Men det mangler en tydelig juridisk terskel for hvor syk man må være, og på hvilken måte, for å anses utilregnelig, sier Gröning til forskning.no.
I mangel på en juridisk terskel, lener jussen seg på psykiatriens og de sakkyndiges forståelse av psykiske sykdommer.
Psykiatriske diagnoser blir i stor grad styrende, skriver Forskning.no.
Enda sjeldnere blant æresdrap
Som vi skrev da det ble kjent at syreren skulle få full rettspsykiatrisk vurdering, er det vesentlig å forstå at mentaliteten til en syrer og en nordmann er vidt forskjellige. Den dobbeltdrapssiktede syreren har ikke oppholdt seg i Norge i mer enn seks år.
I eksempelvis (deler av) Pakistan vil det være rett og rimelig å drepe din egen datter dersom hun har bragt familien i vanære. Den pakistanske kulturen setter klanens verdi over enkeltindividets. Allah er ekstrem og reglene rigide. I Norge vil derimot et æresdrap begått av en etnisk norsk person utløse bekymring om hvorvidt vedkommende var ved sine fulle fem.
I psykiatrien vet man dette veldig godt. ICD-10, klassifiserings- og diagnosesystemet som blir utgitt av Verdens helseorganisasjon og som benyttes i Norge i dag, opplyser følgende om personlighets- og atferdsforstyrrelser hos voksne:
«Spesifikke personlighetsforstyrrelser, blandede og andre personlighetsforstyrrelser og vedvarende personlighetsforandringer (F60, F61, F62) omfatter dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som kommer til uttrykk gjennom rigide reaksjoner på et bredt spekter av personlige og sosiale situasjoner. De representerer enten ekstreme eller betydelige avvik fra måten et gjennomsnittsindivid i en gitt kultur opplever, tenker, føler og særlig forholder seg til andre individer på (min utheving). Slike atferdsmønstre har tendens til å være stabile og omfatter mange former for atferd og psykisk fungering. De er ofte, men ikke alltid, forbundet med varierende grader av subjektive plager og problemer i forbindelse med sosial fungering og sosiale ferdigheter.»
Jeg er ikke alene om å påpeke viktigheten av dette perspektivet. En foreløpig undersøkelse av såkalte æresdrap, gjennomført i Canada, viser det samme:
Når klinikere stiller en psykopatologi-diagnose ved tilfeller av æresdrap, må de gjøre det med stor forsiktighet. Å ha forståelse for motivene og sosiokulturelle holdninger er avgjørende for å gjøre en nøyaktig og objektiv vurdering. Flertallet av lovbryterne har sannsynligvis ikke en psykopatologi som kan tyde på redusert ansvar.
Det er god grunn til at politiet bør revurdere vurderingen av at det er «vanskelig å komme i posisjon». Noen samtaler bør man få gjennomført til tross for at de er vanskelige både for siktede og for dem som skal gjennomføre avhøret.