Analysen for 2020 forteller oss at Sverige er best i verden på integrering, med en skåre på 86. Tett bak finner vi Finland (85). På de følgende av topp fem kommer Portugal (81), Canada (80) og New Zealand (77). Hvis interessant: Norge får en skåre på 69. I motsatt ende av lista, altså de som er bånn i bøtta på integrering, finner vi Saudi-Arabia (10), Jordan (21) og India (24).
Det er ikke første gangen Sverige topper denne integreringslisten, men – ikke minst med opptøyene i Sverige i påsken – skjønner vi alle at dette er vås, tull og tøys. Samtidig er dette selvsagt ikke noe som såkalte faktasjekkere bryr seg om.
Grunnen til at dette er tøv er at det er en undersøkelse som måler den nasjonale integreringspolitikken gjennom dens regler. Det kan i beste fall si noe om det aktuelle landets ambisjoner, men analysen sier ingenting om empiriske realiteter. For hva er konsekvensene av den førte politikken i de ulike land?
Migration Policy Group (MPG) har «overtatt» denne målingen etter EU-kommisjonen, som i sin tid kategoriserte landene etter innvandrernes muligheter til:
- ikke å bli diskriminert
- oppnå familiegjenforening
- politisk deltakelse
- muligheter til å oppnå langtids eller permanent oppholdstillatelse
- få tildelt statsborgerskap
- adgang til arbeidsmarkedet
Mens EU la til grunn «best practise» (som jo var så populært for en del år tilbake) har MPG «videreutviklet» listen (som stort sett er det samme, bare med flere ord, ikke minst de nå mer kjente honnørord):
1. Grunnleggende rettigheter: Kan innvandrere nyte sammenlignbare rettigheter som statsborgere? For eksempel like rettigheter til arbeid, opplæring, helse og ikke-diskriminering.
2. Like muligheter: Kan innvandrere motta støtte til å nyte sammenlignbare muligheter som statsborgere? For eksempel målrettet støtte innen utdanning, helse og politisk deltakelse.
3. Sikker fremtid: Kan innvandrere bosette seg langsiktig og føle seg trygge på fremtiden sin i landet? For eksempel familiegjenforening, permanent opphold og tilgang til statsborgerskap.
Som vi ser er det kun rettighetsperspektivet som legges til grunn – som igjen gjør listeplasseringen selvforklarende.
Vi påpekte til EU-undersøkelsen i 2007:
EUs undersøkelse sier ingenting om hvordan integreringen går, verken godt eller dårlig, i Sverige, Norge eller andre land. Den sier noen om hvordan de ulike lands integreringspolitikk oppfattes av EU.
MPG fortsetter imidlertid sin teoretiske øvelse. Når de har funnet ut hvilke rettigheter de ulike land gir på punktene 1 til 3, så sorteres landene i gruppene etter følgende dimensjoner:
• Omfattende integrering. En helhetlig tilnærming til integrering garanterer like rettigheter, muligheter og trygghet for innvandrere.
• Likestilling på papir. Likhet på papir betyr at innvandrere nyter like rettigheter og langsiktig trygghet, men ikke har like muligheter.
• Midlertidig integrering. Midlertidig integrering betyr at innvandrere nyter grunnleggende rettigheter og like muligheter, men har ikke samme sikkerhet, da de møter hindringer for å bosette seg på lang sikt.
• Innvandring uten integrering (integrasjonsnekt). Innvandring uten integrering innebærer at innvandrere nektes grunnleggende rettigheter og like muligheter, selv om de er i stand til å bosette seg langsiktig i landet.
Med andre ord vil MPGs forskrudde holdning til «integrering» innebære at alle innvandrere skal – uten hindring og med støtte – ha mulighet til alt fra statsborgerskap, familiegjenforening, opplæring, ja, listen kan sikkert gjøres uendelig, uten at plikter nevnes med ett ord.
Det er bare å anbefale enhver beslutningstaker om å kaste denne PK-lista i søpla.