Det skal åpenbart ikke være enkelt å forholde seg til verken ytringsfrihet eller prinsipper når NRK, VG og Aftenposten rapporterer fra Sverige. De gjengir alle samme forklaring på at svenske byer kokte i vold, her i NRKs språkdrakt:
«Opptøyene har rammet fem byer. Årsaken er den høyreradikale provokatøren Rasmus Paludan, som reiser rundt og brenner koranen».
Den som gikk lengst i å «forstå» steinkastende, voldelige muslimer var Sidsel Wold, som i NRKs nyhetssending mandag belærte folket om hvor «ydmykende» det er for muslimer å se koranen brenne, og som videre sa at Vesten fikk en «lærepenge» da den danske avisen Jyllands-Posten i 2005 publiserte karikaturtegninger av profeten Muhammed. «En grense for ytringsfriheten, og hvordan man tråkker på andre menneskers religion og deres verdier» poengterte Wold.
I en påfølgende diskusjon på Kjetil Rolness’ Facebook-side skriver Wold at folk har «misforstått det hun sa». Hun skrev det som svar til Vebjørn Selbekk, som ble drapstruet og måtte gå i dekning i 2006, da han som redaktør av den kristenkonservative avisen Magazinet trykket faksimiler av Kurt Westergaards karikaturer fra Jyllands-posten, under overskriften «Ytringsfriheten er truet».
Det vanskelige
Det vanskelige ser ikke ut til å være å påpeke at Rasmus Paludan er høyreekstrem, det klarer alle mediehus å formidle. Men det ser ut til å være svært vanskelig å fri seg fra å operere som tankepoliti samtidig. For Rasmus Paludan er i tillegg til å være provokatør, målbærer av høyreekstremt tankegods, og da blir det åpenbart umulig for mediene å skille tanker og handlinger.
Rasmus Paludans handlinger er koranbrenning. Å brenne bøker – inkludert koranen – er selvsagt helt innenfor ytringsfrihetens rammer, og kan best sorteres under religionskritikk. Å utpeke koranbrenneren som årsak til massiv vold og hærverk er derfor helt hinsidig, og som skattefinansierte medier bør alle store mediehus generelt, og NRK med sitt milliardbudsjett spesielt, være tydelige på dette. De er det motsatte.
Å forsvare ytringer og handlinger man ikke liker er selve hjørnesteinen i ytringsfriheten. Slik må det også være, da ytringsfriheten ikke har som mål å beskytte folk fra opplevd krenkelse. Ytringsfriheten kalles «alle andre friheters mor» med god grunn, og presiseringen av hensynene ytringsfriheten er begrunnet i oppsummeres slik i SNL:
- Den er nødvendig for menneskets søken etter sannhet –kun ved fri meningsutveksling kan vi komme nærmere sannheten.
- Den ligger som grunnlag for vår personlige autonomi og frihet – vi har frihet til å dele våre tanker og ta imot andres, og i kraft av denne friheten utvikles vi som mennesker.
- Den er en forutsetning for demokrati – uten frie ytringer, ingen fri informasjon, ingen fri meningsdannelse og intet reelt grunnlag for demokrati, verken gjennom individers informerte stemmeavgivelse eller mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten.
Likevel formidler vår statskanal at Rasmus Paludan er ansvarlig for de voldelige opptøyene i Sverige. De tillegger ham med det ansvaret for steinkasting mot og øvrige angrep på politiet, for enorme materielle ødeleggelser, for bilbranner og anarkistiske tilstander. Mens det han har gjort – og forøvrig i enkelte byer kun planlagt å gjøre – er å brenne en bok.
Når denne åpenbare feilslutningen får fotfeste i mediene er det nitrist. Ikke minst er det nitrist med tanke på hva både yngre generasjoner og innvandrere skal tro om ytringsfrihetens rammer. «Det som skjer i Sverige bør bekymre flere enn høyrepopulistiske politikere – det er et problem for hele den liberale samfunnsordenen» konkluderer tidligere statssekretær i FrP, Ove Vanebo i et debattinnlegg i VG med tittelen Opptøyene bør være et varsku også for Norge.
En svensk politimann forteller om hvordan småbarn i 12-årsalderen og kvinner i 50-årene kaster stein på politiet. Det er neppe tvil om at den danske høyreekstremisten Paludan ville blitt tatt livet av om ikke politiet var til stede.
Det er imidlertid et feilspor å se dette isolert som en reaksjon mot Paludan. Dette hender nemlig i store deler av verden, uavhengig av slike provokatører.
Islam – den egentlige vansken
Det er ikke til å komme utenom at islam er steinen i skoen til NRK og de andre store mediehusene, de vil bare ikke innrømme at det er slik det henger sammen. Med stor tyngde har konservative muslimer kjempet fram regjeringens Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer, og med den er fokus allerede etablert: Muslimer skal ikke krenkes.
Integrering tar tid, der ulike synspunkter må modnes og konfronteres med egne oppfatninger. Abid Raja har forbilledlig fortalt om hvor lang tid det tok å endre sine konservative standpunkter, til å bli en liberal Venstre-politiker.
Det er naturligvis ikke noe personer som er oppdratt med mer bokstavtro religion og autoritære verdier kan noe for, men som storsamfunn må vi ta hensyn til dette – som Brochmann II-utvalget nevner: «Det har derfor vært – og er – viktig at antallet som kommer, tilpasses absorberingskapasiteten i samfunnet.»
Naturligvis vil flertallet av innvandrere ikke delta i opptøyene vi nå ser, men med for stor innvandring vil også antallet av en mer ekstrem «minoritet i minoriteten» vokse. Større uenighet og verdikonflikter vil føre til større konfrontasjon, og behov for mer overvåkning og statlig maktbruk.
Dette bør bekymre flere enn høyrepopulistiske politikere – det er et problem for hele den liberale samfunnsordenen, skriver Vanebo.
Og selvsagt bør det være bekymringsfullt at en voksende andel av befolkningen tror det er nødvendig å angripe politiet med slagvåpen, antenning av biler og kasting av stein mot ordensmakten dersom noen brenner koranen. Opptøyene i Sverige ble ikke begått av alle muslimer, men det var muslimer som gjorde opprør – og disse muslimene er mange i antall.
Tilbake til SNLs definisjon av ytringsfrihet blir forskjellen på islamske verdier og sekulære verdier svært tydelig:
Idéhistorisk kan ytringsfriheten spores tilbake til antikken. Men det er opplysningstiden og dens fokus på individenes samfunnsmessige betydning som er forblitt det sentrale grunnlag for vår forståelse av denne friheten.
Ytringsfriheten er rettslig beskyttet i en rekke internasjonale menneskerettsinstrumenter og i mange lands grunnlover. I Norge er ytringsfriheten beskyttet av Grunnlovens paragraf 100. Norge har også ratifisert flere traktater som omhandler ytringsfrihet. Den praktisk viktigste er Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK.
Ytringsfriheten er ikke absolutt. Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, som forbud mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn.
Sensur – det å stanse en ytring før den fremsettes – er derimot som hovedregel ikke tillatt, med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Reaksjoner mot ulovlige ytringer kan først brukes etter de er fremsatt.
Kritikk av religion, inkludert brenning av koranen, er ingen trussel, ingen ærekrenkelse eller trakassering av muslimer. Koranbrenning – enten man mener det er provoserende, banalt eller begge deler – er bare en ytring, en mening, formidlet av et menneske med rett til å si sin mening, med støtte både i norsk lov og menneskerettskonvensjonen.
Det er islam som mangler opplysningstid og innvandrede muslimer som har store problemer med å forstå hva ytringsfriheten innebærer.
Miniskjørtet
Den enkleste sammenlikningen mellom medienes reaksjon mot Paludan og deres vilje til å holde ham ansvarlig for opptøyene, er å vise NRK og øvrige norske medier en ung kvinne i miniskjørt. La oss gjerne tillegge den unge kvinnen vilje til å provosere, la oss si hun er ute etter en reaksjon, at skjørtet hennes er så kort at det knapt dekker rompeballene. Hun kan være søt og hyggelig eller en regelrett drittsekk – det spiller ingen rolle. La oss si hun overfalles og voldtas.
Fortjente hun det?
Skal vi forstå overgriperne?
Skal vi mene at hun framprovoserte voldtekten?
Fikk hun bare en «lærepenge»?
Skal vi følge NRK og Sidsel Wolds logikk er svaret på alle disse spørsmålene «ja».