Paulina Neuding, svensk journalist og kommentator, har i en kronikk i danske Berlingske konkludert med at Sverige i realiteten har fått et forbud mot blasfemi, men da kun for islam.
Det samme gjelder for vår vurdering langt utover de svenske grenser.
Ofrer ytringsfriheten
Mange har latt seg opprøre over de voldsomme opptøyene i Sverige i påska, utløst av (forventet) koranbrenning. De voldelige «motdemonstrantene» lot imidlertid sin aggresjon hovedsaklig gå ut over politiet. Med andre ord var det direkte angrep på statens voldsmonopol og ytringsfriheten, og rettsstaten Sverige har nå både et forklaringsproblem og en formidabel jobb foran seg for å sikre borgernes ro og sikkerhet.
Hadde Sverige hatt en blasfemilov, som for øvrig Norge heller ikke har, kunne de brukt den for å forhindre religionskritikk slik at voldsparate lettkrenkede religiøse personer ikke ble provosert. Og det kan jo den tro på, den som vil. Men i mangel av et slikt forbud mot gudsbespottelse, må politiet ty til andre løsninger. Åpenbart tror politiet i Malmö at man kan ty til sekkekategorien «hets mot folkegruppe», da de etter å ha fått en anmeldelse av Rasmus Paludan har valgt å gå videre med den. At det samme har vært prøvd før og fornuftig nok blitt avvist av påtalemyndigheten, nettopp fordi Paludans budskap og metode er beskyttet av ytringsfriheten, ønsker den svenske politiledelsen å sette på en ny prøve. Det er en skremmende vei politiledelsen her velger. De er villig til å ofre ytringsfriheten for å beskytte parate voldselementer, eller la oss kalle dem med sitt riktige navn: Allahs soldater, som ikke aksepterer våre demokratiske grunnverdier.
Paulina Neuding har i denne sammenheng et betimelig poeng; nemlig at opptøyer av denne karakter i den hellige uken kan oppfattes som blasfemisk i et tradisjonelt kristent land. Det poenget overses både av politi, MSM og «eksperter» som allerede har valgt side med forståelse for at muslimer blir krenket. Det er altså utenkelig at de kan krenke oss. I tillegg velger man å se bort fra at andre religiøse grupper må tolerere vesentlig flere krenkelser, herunder blasfemi, enn muslimene. Gang på gang erfarer vi at muslimer særbehandles, vi biter på agnet når de fremstiller seg som ynkelige ofre for det de har konstruert som islamofobi. Sannheten er at vi frykter at altfor mange av dem kan ty til vold eller terror. Det kan vi selvsagt heller ikke si høyt, for da er vi islamofobe. Du snakker om å gå rett i fella.
Muslimer i frie demokratiske land må rett og slett lære seg religionskritikk, slik som andre religiøse grupper må gjøre – og gjør. Kanskje ikke fordi de vil, men fordi fordømmelsen, ikke minst fra MSM, ville vært hard om de ikke fulgte samfunnets spilleregler. Slik er det altså ikke for islam.
Forskjellsbehandling
Den svenske kunstneren Lars Vilks fremstilte både et jødesvin og en pedofil Jesus, men det var ikke derfor han levde under politibeskyttelse og ikke fikk en offisiell grav. Det sørget «rundkjøringshunden» for, til tross for at Vilks ikke «valgte» islam, han bare behandlet religioner likt, som Expressens kommentator Sakine Madon uttalte det i 2015.
Du kan lese vårt langlesningsintervju med Lars Vilks her
Neuding viser til et annet eksempel fra Sverige:
«I en TV-serie på SVT i fjor, hvor en folkekjær TV-kokk reiste rundt i Israel og Palestina, stilte en av deltakerne seg opp ved klagemuren i Jerusalem og gjorde narr av jødiske bønner. Klagemuren er jødedommens helligste sted. Ingen tror vel at SVT kunne fått seg til å gjøre noe lignende i Mekka. Men her utløste innslaget slett ingen overskrifter.»
Vi har et lignende eksempel i Norge, også det fra i fjor. I NRKs radioprogram «Shaun på P13» avleverte radiovert Shaun Henrik Matheson sitt utilslørte antisemittiske budskap. Det ble av NRK tolket som «sleivspark», mens VG omtalte det som «beskyldninger om antisemittisme». Men i motsetning til i Sverige reagerte mange i Norge, og programmet fikk over 500 klager. Også klagebehandlingen i Kringkastingsrådet var interessant, for igjen fremkom forskjellsbehandlingen av det som var rent jødehat og det som hevdes å være islamofobi. Saken fikk for øvrig ingen konsekvenser for Shaun som dagen etter å ha avlevert grov jødehets var på lufta igjen. Som vi da kommenterte: tror noen at hvis en programleder hadde kommet med en lignende tirade mot islam eller muslimhets, at ikke vedkommende ville ha blitt kastet på dør øyeblikkelig? Shaun ble også politianmeldt av MIFF. Saken ble henlagt.
Ingen, ingen kan være i tvil om at islam særbehandles, der verken det tungt skattefinansierte NRK eller SVT har mye å være stolte over. Det kan slå tilbake på Norge, slik det gjør i Sverige.
Vi må være ærlige
Tilbake til problematikken med Paludans koranbrenning, eller Sians koranbrenning her til lands, er spørsmålet hva vi skal gjøre. Skal vi ofre ytringsfriheten og legitim religionskritikk (om enn så tåpelig i form og innhold, det er ikke det som er saken) for å holde voldsparate «motdemonstranter» i sjakk, og således sikre ro og trygghet for både koranbrennere og den øvrige befolkningen? Det er som Neuding sier, det er fare for at menneskeliv kan gå tapt. Men hun minner oss om at vi må være ærlige.
«La oss nå ikke hykle og late som om vi har å gjøre med en administrativ beslutning som alle andre, men åpent innrømme at vi har satt oss selv i en situasjon hvor vi faktisk har fått forbud mot blasfemi kun for islam», fastslår hun.
Men at hykleriet vil fortsette i Sverige, kan vi være rimelig sikre på. Akkurat som i Norge. Norsk politi har satt foten ned for Sians koranbrenning på Stovner som skulle, eller skal, da Sian sier de vil gjøre det uten politiets tillatelse, gjennomføres i dag. Politiet kom nemlig med en «administrativ begrunnelse», ved at området ikke er egnet for en slik markering «fordi det blant annet er utryknings- og evakueringsvei fra politistasjonen på adressen». En beslutning som for øvrig Aftenpostens leder sier seg enige i. Selvsagt frykter politiet voldelige opptøyer, fra samme type «motdemonstranter» som vi ser i Sverige. Men det er altså Sian som fjernes.
Neuding viser til hvorfor Sverige er der de er: «det er svensk innvandringspolitikk i flere tiår, kombinert med utilstrekkelig integrering, som har satt oss i den ekstremt alvorlige situasjonen vi nå er i». Men det spørs om Norge har så mye å skryte av, selv om VGs kommentator gjør så godt hun kan, da politiet nok frykter at Allahs krigere skal åpenbare seg her igjen. Vi har jo hatt et par smaksprøver, for eksempel da Drammen under en Sian-demonstrasjon i april i fjor ble omtalt som en «krigssone».
Men til tross for de svenske tilstander, så ligger den svenske politikken fast. Neuding tror det handler om at de såkalte utenforskapsområdene anses som tapt:
«Og det er ingen høy prioritet i den svenske offentligheten å revidere innvandringspolitikken og føre en rettspolitikk med mål om at svenske lover i fremtiden også skal dekke de områdene som på vårt mentale kart allerede er avskrevet som tapt. Som noe som ikke lenger er en del av Sverige.»
For oss som fortsatt tør å si at vi er glad i landet vårt, kan vi ikke bare sitte å se på hva som utvikler seg rett foran øynene våre. Alle advarsler om svenske tilstander har vært ignorert eller latterliggjort, og det er vel knapt noen som har beklaget at de tok feil. De prøver seg heller på den velkjente «at dette så ingen komme».
Det er som Margaret Thatcher sa det: Noen ganger må du kjempe en kamp mer enn én gang for å vinne den.