Norske medier renner over av floskler om «enorm lettelse» og «seier for demokratiet» etter at Macron gikk seirende ut av siste runde av det franske presidentvalget søndag. Selv vår egen statsminister Jonas Gahr Støre ser ikke ut til å forstå at partier til høyre har en naturlig plass i demokratiet, men lager en motsetning mellom «det liberale demokratiet» og «ytre høyre».
– Valget er en klar seier til Emmanuel Macron, som er første president som gjenvelges i Frankrike siden 2002. Jeg er lettet over at flertallet valgte det liberale demokratiet fremfor ytre høyre, europeisk samarbeid fremfor utmelding og proteksjonisme, sier statsministeren til NTB.
Begrenset triumf
Mens Støre og norske medier opprettholder demoniseringen av Le Pen, var valgvinner Macron helt tydelig på at velgerne som la Le Pens navn i urnene også må lyttes til. Og det er god grunn til å holde med Macron i dette, for seieren hans har en bismak av lav valgdeltakelse, fremmedgjøring og politikerforakt – og Macron vet det. Hans eget sentrumsparti har forfektet politikk som etter Støres egne valgkamputtalelser faller inn under kategorien «ekstremisme».
For mens det norske kommentatorkorpset som på autopilot skriver at krisen er avblåst for Frankrike med Macrons valgseier, er Frankrike fremdeles i like mye trøbbel etter valget som før valget. Og visst handler krisen om «ekstremisme», men den kan tilskrives helt andre aktører enn Le Pen og de over 40 prosent av valgdeltakerne som stemte på henne. Ekstremismen tilhører islam i Frankrike, og frykten for islamsk separatisme er ikke Le Pen og hennes velgere alene om. Macron har selv initiert et strupetak på synlig islam i republikken, der forbud mot hijab i offentlig sektor sto helt sentralt. Ifølge Macron, skulle ingen tiltak kunne stanse kampen for å ekskludere religion fra skolen og hele den offentlige sektoren.
- Macron gjorde det klart at loven gir folk rett til fritt å ha den troen de selv velger, men at utvendige tegn på religion under ingen omstendigheter må tillates i skolen eller offentlig sektor.
- Også private som yter det offentlige tjenester skal forbys religiøse plagg. Macron la ikke skjul på at regjeringen siktet mot å fjerne hijaben.
- Staten skulle også kunne gripe inn dersom lokale myndigheter lar seg presse av islamister til å innføre religiøse menyer i skolen og kjønnssegregert svømming.
- Frankrike skulle «frigjøre» islam i landet fra utenlandsk påvirkning, som finansiering av moskeer.
- Hjemmeundervisning skulle sterkt begrenses, og fra og med 2021 skulle skoleundervisning bli obligatorisk for alle. Dette for å stanse islamske undergunnsskoler der typisk kvinnelige lærere bruker nikab, der det er obligatorisk bønn for barna etc.
Holdningen er altså svært langt til høyre, og det er andre ting enn islam som skiller Macron og Le Pen i langt større grad. Dersom det norske kommentatokorpset og Støre tror at franskmenn har tatt til urnene på grunn av Le Pens påståtte «islamofobi», tar de feil. Det er snarere det økende skillet mellom nasjonalfokuserte og EU-fokuserte velgere, et skille mellom «vanlige folk» og en arrogant elite, som trekker velgere til urnene. I den grad de i det hele tatt trakk til urnene.
Når man ser at 13 millioner franskmenn, omlag 28 prosent av alle stemmeberettigede, faktisk ikke gadd å stemme i det hele tatt, er det med begrenset triumf Macron kan ta fatt på fem nye år i presidentembedet. Han er ikke dum, så han forstår selvsagt også at mange som stemte på ham gjorde det mens de holdt seg for nesen.
Seierstalen hans bar da også preg av erkjennelse om at det er stort behov for å legge demoniseringen av høyresiden til side.
Vanskelig jobb
Macron går en vanskelig femårsperiode i møte, med et Frankrike som er svært polarisert og der en stor andel av folket har gitt opp håpet om at politikerne er i stand til å utrette annet enn elitistisk tomprat. Det er amper stemning i landet, og Macrons egen frykt for borgerkrig, slik han uttalte forrige uke, deles unektelig av mange. Årsaksanalysene spriker, og her har Macron en utfordring dersom han fortsetter demoniseringen av Le Pen.
Selv om Frankrike er i en helt annen situasjon grunnet massiv innvandring enn hva Norge er, ynder norske kommentatorer å se landet gjennom norske briller. Dette tankesettet er velkjent, og sees i analyser av det franske valget på lik linje med analyser av opptøyene i Sverige i påsken. Det påstås at det er hard retorikk og provokasjoner som er årsak til muslimsk voldsutøvelse, mens det åpenbart er slik at jo mer islam et land importerer, jo mer islamsk – og påfølgende voldelig – blir landet. Men analysene fortsetter i dette sporet, snarere enn å plassere ansvaret der det hører hjemme.
I Frankrike har befolkningen fått nok av islam, mer enn halvparten av befolkningen beskriver at islam er i konflikt med franske verdier.
En spørreundersøkelse publisert av BFMTV onsdag 1. desember viste at motstanden mot islam er langt sterkere i Frankrike enn hva den er i Norge.
«Det er ikke lenger tiden for å reformere Frankrike, men for å redde landet», sa Eric Zemmour i sin tale da han annonserte sitt kandidatur, og spørreundersøkelsen som ble foretatt i Frankrike viser at hele 51 prosent av respondentene er enige i akkurat dette utsagnet.
Macron har vunnet presidentvalget, men samtidig er uroen for landets framtid stor og vedvarende. Der norske kommentatorer tilskriver Le Pen å være høyreekstrem, har hun tvert om moderert retorikken betraktelig siden 2017, og fisker altså i land 42 prosent av stemmene. Ei heller skal det glemmes at det gjenstår en svært viktig puslebrikke; valg av nasjonalforsamling. Macron går en langt vanskeligere presidentperiode i møte enn hva han gjorde i 2017. Denne gangen er det ikke gitt at han får det flertallet i parlamentet som han trenger, det kan vise seg at statsministeren slett ikke vil tilhøre Macrons sentrumsparti.
Macrons fordel
Det som må sies å være fordelen til Macron er at han ikke er bundet av tradisjonell partipolitikk, og at han slik sett står friere til å bevege partiet sitt i den retningen han ønsker. Mens han var klokkeklar om islamsk trussel mot samfunnet både like før og i etterkant av det bestialske drapet på læreren Samuel Paty i 2020, har han deretter viet koronaregler og EU langt større fokus i tiden som har gått. Skal han klare å vende skuta nå, er det behov for nasjonalt fokus snarere enn globalistisk fokus.
Macron har overrasket tidligere, og han kan bli nødt til å overraske igjen dersom prosjektet hans skal lykkes. Hans ord om at «ingen skal etterlates i grøftekanten» vil kreve massiv handling for at de skal bli troverdige. Han vil også bli nødt til å gjøre noe med sin egen arrogante, elitistiske form, som virker avskrekkende på en stor andel velgere, ikke minst blant de yngre. Norske mediers intervjuer med unge akademikere som gleder seg over Macrons valgseier gir et svært skjevt bilde av realitetene i landet. De yngre velgerne generelt framstår desillusjonerte og lei av elitismen og med stor grad av politikerforakt. De er langt mer opptatt av å kunne ha råd til livsopphold – og å ha et trygt liv – enn de er av globale trender.
«Jeg vet at vi må finne svar på det sinnet og den uenigheten som førte til at mange av våre medborgere valgte ytre høyre i dag», sa Macron i sin vinnertale, hvorpå han lovte at kursen de neste fem årene ikke bare skulle bli en fortsettelse av de fem foregående årene, men en«ny æra». Men han kan ikke ha unngått å legge merke til at folket tuslet hjem. Det var ingen storstilt feiring av valgseieren hans.
Er Macron smart, lytter han spesielt godt til dem som ikke avga noen stemme søndag, for den kommende perioden vil utløse behov for stor politisk kløkt. Allerede murrer det, med rapporter om demonstrasjoner i etterkant av Macrons valgseier, og murringen er ikke grunnløs. Macron har en ovenfra og ned-holdning han er nødt til å kvitte seg med, for Macron-leiren er på ingen måte samlet rundt ham. Ytre venstre-stemmene som har blitt Macron til del kan ikke forventes å kunne brukes til stort ved valg av nasjonalforsamling, tvert i mot. I et tredelt politisk landskap der ytterfløyene både til høyre og venstre slutter opp om nasjonalt fokus, gjør det nødvendig for Macron å sette sitt eget folks behov foran innvandreres krav om særrettigheter, for til tross for norske mediers fryd over Macrons seier, ulmer det i Frankrike. Det kan ingen retorikk dekke over.