De siste årene har det ikke manglet på saker som har satt mange av våre nasjonale politikere i et grelt lys, med stikkord som metoo og pendlerbolig. Mediene har vist enorm interesse for å grave i politikernes fortid, som på mange måter er prisverdig nok, men de beveger seg også i farlig farvann.
Problematikken med pendlerboligene er en prinsipiell viktig sak, da den avdekker at en rekke av våre politikere bevisst har beriket seg selv på vegne av fellesskapet. Men når det kommer til metoo-problematikken er det en rekke farer. Kvinner, gjerne unge kvinner, og gjerne relatert til hendelser for mange år tilbake, fremstiller seg selv ensidig som uskyldsrene og ansvarsløse ofre overfor menn med makt. Flere har sikkert også gått rett i fella, men noen har nok hatt langt mer åpne øyne enn de i dag er villig til å innrømme. I tillegg kan metoo brukes som en brekkstang for å tilrøve seg selv makt og posisjoner. Metoo satte søkelyset på en viktig problematikk, men også på en vesentlig samfunnsendring. Derfor er det helt vesentlig at metoo-problematikk ikke utnyttes og at vi fortsatt evner å tolke hendelser i et tidsperspektiv.
Angiverkultur
Fordømmelsen av Odd Roger Enoksen (Sp) forhold til en langt yngre jente har vært unison. Selv tolker han forholdet som utroskap, og har åpenbart hatt problemer med å innse maktubalansen. Derfor gikk han ikke inn i detaljer om dette forholdet, til tross for at han fortalte om det han kaller utroskapen i den såkalte bakgrunnssamtalen som regjeringsledelsen og Statsministerens kontor (SMK) har med påtroppende statsråder.
Nå raser debatten om denne bakgrunnssjekken er god nok – noe vi ut fra siste års erfaringer kan slå fast at den ikke er. I mine øyne kan det ikke engang kalles noen bakgrunnssjekk. Jeg kan strekke meg til at det er samtale basert på tillit, men der de mange sakene de siste årene viser at mange av politikerne har fullstendig endret syn på hva tillit er. For skal noen ha oss til å tro at ikke mange visste om dette forholdet som Enoksen hadde? Hvorfor sa ingen noe?
Det er lett å gjette seg til: politikerne frykter en «angiverkultur». Neste gang kan det være dem selv. For selv om tidene endrer seg, der det som var «akseptert» for noen år tilbake ikke lengre er det, kan du ikke være trygg. I politikken finnes det ikke venner – alle er klar til å dolke deg i ryggen hvis de tjener på det selv. Og der mediene tidligere var forsiktig med å tråkke inn på soverommet til folk, ligger de nå med linsa i eventuelle dagbøker.
Her begynner også det problematiske: folk, inkludert politikere, har et levd liv. Vis meg den personen som ikke har gjort noen en angrer på eller ikke er fryktelig stolt av. Og hvis den personen finnes, ja, da er vedkommende så skinnhellig at han eller hun aldri bør få plass verken på Stortinget eller i en regjering. Det sentrale er at vi tar lærdom av våre feil og korrigerer kursen videre – så gjør vi neste feil. Det eneste vi kan være sikre på, er at livet er fullt av feil.
Men hvor går grensen?
Nei til grillfest, ja til endring
Ut over det vi alle skjønner ikke er lov, ligger ikke grensa fast. Det kan heller ikke den såkalte bakgrunnssamtalen gjøre. Det som eventuelt fungerer i dag, trenger slett ikke gjøre det frem i tid. Sigbjørn Aanes, tidligere statssekretær for eks-statsminister Erna Solberg (H), har helt rett i at Enoksen-saken preges av naivitet, men derfra til å lage «grillparty» bør det være et stykke vei.
– I min tid, da det begynte å dukke opp saker, tok vi gjerne en telefon til en statsråd og fikk vedkommende ned på kontoret eller på SMK, og da var det grillparty. Da skulle man få alt på bordet for å få det på det rene. Da kan det ikke være noe kjære mor. Her virker det som håndteringen er preget av naivitet, mener Aanes.
Stabssjef Kristine Kallset (Ap) ved SMK, sier til VG at det er behov for å justere opplegget med disse samtalene, blant annet knyttet til spørsmålene som stilles.
– Det kan handle om å stille mer detaljerte spørsmål eller involvere flere i prosessen. Det er likevel viktig å understreke at det ikke er verken kapasitet til eller ønske om å gjøre bakgrunnssjekken til en etterforskning. Den må i bunn og grunn baseres på tillit.
Problemet med å involvere flere i prosessen er imidlertid alt hemmelighetskremmeriet rundt utnevnelsen av statsråder. Men slik bør det også være, for det er flere aktuelle statsråder som har trukket seg i den forutgående prosessen. Skal vi sikre oss kvalifiserte statsråder må vi ikke lage en prosess som tilsier at svært få vil våge å påta seg en slik oppgave.
Samtidig må vi sikre oss at aktuelle statsråder faktisk utøver den tilliten som forventes. Derfor bør den såkalt bakgrunnssamtalen forsette, men deretter bør det foretas en reell bakgrunnssjekk. Da kan det innføres for eksempel en 14 dagers prøveperiode som statsråd, og denne tiden kan det «åpent» foretas en slik sjekk. Da tviler jeg på at aktuelle statsråder tør håpe på at likene i skapet blir værende der.
Uansett må vi ikke forvente det uoppnåelige. Her kunne jo journalister og politiske kommentatorer tatt en selvtest: hvordan ville de selv stilt seg til å få blottlagt eget levd liv? De gangene journalister driter på draget, så bytter de jo bare mediehus – eller går videre som kommunikasjonssjef ett eller annet sted, endog i politikken.