For noen år siden fulgte HRS den norske kriminalitetsutviklingen tett. Vi avdekket den gang at det var en enorm avstand mellom det vi ble fortalt av operativt politi og hvordan politiledelsen håndterte feltet. Mens politi i felten fortalte om en kriminalitetsutvikling som ble råere og råere og med yngre kriminelle, jabbet politiledelsen om mindre kriminalitet, god kontroll og fremstilte utviklingen som rosenrød. Sistnevnte kunne de gjøre fordi såkalte eksperter eller forskere, ikke minst internt i politiet med de disse «strategiske avdelingene» der sosionompolitiet hersker, synes å ha gjort alt i sin maktet for å dekke over kriminalitetsutviklingen.
«Strategien» har dermed vært dialog, pizza, hjemkjøring natterstid og mantraet om at straff ikke fungerer. Kanskje det kanskje, men én ting er sikkert: det fungerer ikke overfor individer med en helt annen kulturell ballast enn oss, hovedsakelig forårsaket av islam. Hvilket selvsagt er totalt uakseptabelt å si. Politiledelsen, forskere og politikere har rotet seg så langt inn i denne labyrinten av bortforklaringer og fornektelse av realiteter at de ikke klarer å finne veien ut av uføre. Og de er godt hjulpet av MSM som ikke klarer å innrømme at de har tatt feil, og som dermed fortsetter sine eventyrfortellinger.
Nettopp her finner vi etter all sannsynlighet bakgrunnen for de siste voldelige opptøyene i Sverige.
Den gang politiet var ærlig
Til påsken i 2018 publiserte vi en sak hvor vi hadde spurt oss selv: Hva har skjedd med politiet de siste tiårene? Den tåler fint å luftes en gang til etter hva som har skjedd i Sverige, så vi gjengir en del av denne her. Vi åpnet saken som følgende:
Innvandrere står bak de fleste voldtekter, tilfeller av knivstikking og grov narkotikakriminalitet i Oslo. Det viser tall fra Oslopolitiet. Men i går ble det lagt frem en forskningsrapport som viser at innvandrere ikke er mer kriminelle enn nordmenn. Så hvordan kan det ha seg at politiet og forskere kommer frem til så forskjellige tall?
Politiet svarte:
– Forskerne har tallmaterialet fra Oslopolitiet når det gjelder narkotika og voldtekt. Det fikk de overlevert av oss. I rapporten så legger jeg merke til at disse tallene er forsøkt bortforklart. Og det må jeg si at jeg ikke setter noe pris på.
Vi kunne virkelig gledet oss over et så kontant – og ærlig – svar fra politiet. Det var bare en hake med det – og det er at dette er 32 år (!) siden. De kom fra hedersmannen og daværende politiinspektør ved Oslo Politikammer, Truls Fyhn (som døde i 2011).
Fyhn sa dette i det daværende NRK-programmet Antenne Ti den 14. juni 1990, med Per Ståle Lønning som programleder. Temaet var «innvandrerkriminalitet». Alle som husker dette debattprogrammet, vet at det var en av de siste programmene i NRK der realiteter kom foran drømmetenkning. Etter uttalelsen fra Fyn henvendte Lønning seg til Odd Einar Dørum (V), som da var leder av det nå nedlagte «Kontaktutvalget mellom staten og innvandrere», og som senere ble justisminister i Bondevik I-regjeringen: Stoler Dørum på politiets tall?
– Det avgjørende er at politiet har oppdaget ting som er uakseptabelt, og uansett om det er den ene eller andre rapporten som er riktig så må vi diskutere hvordan vi skal forebygge denne kriminaliteten, sa Dørum.
Underforstått, og senere i programmet «godt» forklart av politikeren Dørum, om politiets tall om overrepresentasjon av innvandrere var riktig, så hadde det egentlig ingen betydning.
HRS har for øvrig hatt gleden av å møte Truls Fyhn. Det var i 2003 da vi jobbet med rapporten om norske barn i utlandet. Ett av casene våre var Samira som var sendt tilbake til Somalia på koranskole. Samiras familie bodde i Tromsø, hvor nettopp Fyhn var politimester. Samira-saken var henlagt av politiet og vi forsøkte å få den gjenopptatt. Etter en del skriverier frem og tilbake, møtte vi han første gang i Tromsø. Han tok hjertelig imot oss, før han slo ut med hendene og sa: «Hvorfor i herrens navn måtte dere velge Samira i Tromsø!? Dere har vel hundrevis av ‘Samira-er’ i Oslo!» Poenget til Fyhn var at disse sakene er svært vanskelig for politiet å gjøre noe med – og de er ressurskrevende. Og han var ikke i tvil om hvor skylden lå: hos udugelige politikere. Politikere som ikke evner å ta virkeligheten inn over seg, og som derfor ikke får på plass de nødvendige verktøy – ei heller hos politiet.
Antenne Ti fortsatte for øvrig med en reportasje om kriminalitet i Oslo. Den var laget av en annen hedersmann som dessverre også er gått bort, Knut Olsen. Denne natten til lørdag 9. juni 1990 er Olsen med en politipatrulje. Natten er langt fra rolig, men politiinspektør Fyhn konstaterer etterpå at det nok var en «langt roligere natt» enn mange andre.
Den gang NRK var ærlig
I reportasjen får vi høre og se konflikter mellom afrikanere og nordmenn. Hovedstaden er blitt farligere, volden råere, melder Olsen, og snakker om kniver og tåregass. Politi i felten forteller – «selv om forskerne mener noe annet», som de påpeker – at de ikke er i tvil om at innvandrere er stadig oftere involvert i grov narkotikakriminalitet, knivstikking og voldtekt.
Et voldtektsoffer intervjues. Hun var dum nok til å haike i beruset tilstand, og ble med i en pirattaxi med en marokkansk sjåfør. Hun sovnet i bilen og våknet av overgrepet, hun blir slått til blods, tatt kvelertak på og lempet ut av bilen. I ettertid er hun blitt redd innvandrere, mens hun forsikrer at hun ikke er rasist.
Olsen forteller at på landsbasis utgjør dømte voldtektsmenn med innvandrerbakgrunn bare noen få prosent, men i Oslo er bildet et helt annet. Det har vært usedvanlig mange og grove voldtekter dette siste halvåret, konstaterer Olsen, og viser til at 35 menn er anmeldt for voldtekt, herav 24 med utenlandsk bakgrunn. Han forteller at sammen med politiet har NRK gått gjennom samtlige anmeldelser: «To tredjedeler av dem som er anmeldt for voldtekt i Oslo hittil i år, gjelder menn fra Asia eller Afrika.» Han fortsetter, uten da å vite at det han åpent fortalte skulle siden legges lokk på: «I spenningsfeltet mellom flere kulturer har det skjedd en rekke ganger at en diskotekflørt har endt i voldtekt. I bunken over anmeldelser finnes det mange graverende eksempler hvor grupper av menn, opptil ti personer, har voldtatt en jente. Bare i løpet av våren har slike gruppevoldtekter skjedd fire ganger i Oslo. Gjerningsmennene var alle utlendinger.»
Reportasjen viser til en bestemt sak, en gruppevoldtekt på Oslo øst, hvor også en av gjerningsmennene er blitt intervjuet. På gebrokkent norsk får vi vite at «hun var med på det frivillig». Hun ble med, «frivillig, på en måte, kan du si, ikke sant.» Mannen synes åpenbart synd på seg selv, for når en jente blir med hjem etter et hyggelig møte så er det ensbetydende med at hun ønsker sex. Hva annet skulle det være? spør mannen. I dette tilfellet et «ønske» om gruppesex.
Vi følger så patruljen videre til en hendelse på Kampen i Oslo. En mann er falt eller kastet ut fra 3.etasje i en blokk og landet på ryggen på asfalten. Det er et narko-oppgjør og begge de involverte er afrikanere. Olsen rapporterer: «I Oslo er utlendinger i klart flertall når det gjelder grove narkotikaforbrytelser, en av forklaringen er at mange utlendinger kommer hit som kurerer. Tallenes tale er at i 1989 ble 127 personer dømt for grove narkotikasaker, herav 85 utenlandske statsborgere, de fleste fra land utenfor Europa.»
Slåsskampene i Oslo endrer seg også på denne tiden. Særlig når det er snakk om innvandrere, da det begynner å bli vanligere med våpen, får vi vite i Olsens reportasje. En politibetjent forteller hvordan innvandrere gjerne opptrer i klikker, egger til bråk med nordmenn, typisk i køer, for deretter å stikke av. Politibetjenten sier at han tror innvandrerne har «et litt annet temperament enn oss, de tenner litt lettere», og viser så til at «de drikker mindre alkohol enn Ola Nordmann, men det er bare et tidsspørsmål».
Så var det over til et knivslagsmål ved Oslo City. Olsen rapporterer: «Innvandrere er overrepresentert i denne form for kriminalitet. I første halvår av 1990 var det 37 menn anmeldt for knivstikking, herav 24 med utenlandsk bakgrunn. Et klart flertall av innvandrerne som er anmeldt, er menn fra den tredje verden.»
Realiteter og resultater
I 2022 kan vi bare konstatere at tallene er de samme – bare betydelig høyere. Det er i vår tolkning fordi politiet har sluttet å være politi. Regelrytteriet og sosionompolitiet har sneket seg inn og overtatt hele feltet. I den tidligere saken vår minnet vi også om Willy Haugli (1927- 2009). Haugli var politimester i Oslo fra 1985 til 1994, og var altså sjefen til politiinspektør Fyhn som satt i studio hos Lønning denne dagen i juni 1990.
Haugli var en politimester som mange politifolk har minnet oss om, da både politi i aktiv tjeneste og pensjonerte. Vi har hørt utallige historier om han. Tilnavnet «Jern-Willy» sier vel sitt. Hauglis mål var å bekjempe kriminalitet. Målet hans var å «fakke kjeltringer» og putte dem bak lås og slå. Som politi brydde han seg lite om å utvise noen omsorg for kriminelle. De som gjorde kriminelle handlinger skulle ta konsekvensene. For å nå målet «fulgte han ikke alltid boka», fortelles det, uten at Haugli selv mente det var noe å henge seg opp i.
En av de mest kjente historiene om Haugli var da politiet stormet Stortorvets Gjæstgiveri. Vi har snakket med politifolk som var med på denne aksjonen i 1987. Politiet var på jakt etter blitzere som hadde gjennomført ulovlige demonstrasjoner, ikke minst den alltid aktive og anti-politi Stein Lillevolden. Haugli hadde beordret arrestasjon av Lillevolden ved å storme gjestgiveriet med hunder. «Det ble et satans rør», sier en av politifolkene som var med. Aksjonen fikk betydelig kritikk, med beskyldninger om at politiet «overdrev». Da mediene avkrevde politimester Haugli forklaring på hvorfor han tok hundepatruljen inn på gjestgiveriet, svarte han like overlegent som uredd:
– Fordi Stortorvets Gjæstgiveri har så lave dører at vi ikke kunne ta i bruk hestene.
Den pensjonerte politimannen som fortalte oss historien, gjorde det smilende. Han mener det var den gang politiet hadde baller. «Når de ikke lot seg styre av politikerpreik eller dirigere av mediene, men tok politifaglige beslutninger ut fra realiteter – og fikk resultater.»
Men det var den gang. For å forstå endringen må vi innom kriminolog Liv Finstad, som forsket på politiet i over 25 år. Finstad var ferdig utdannet sosiolog i 1979, i 1985 var hun førsteamanuensis ved Institutt for kriminologi og strafferett. På 1990-tallet ønsket hun å komme politiet nærmere på klingen. Hun ville gjerne observere operativt politi i arbeid, og maste seg til å få delta på politipatrulje. Jeg sier «maste», fordi vi er blitt fortalt at Willy Haugli ikke ønsket å ha med «den raddisen med nesa i ei bok», men lot seg overtale fordi han mente Finstad kunne ha godt av å møte virkeligheten.
Den beslutningen vil jeg tro Haugli angret på resten av sitt liv. For dette var, om ikke starten, så en utløsende faktor til å gjøre politiet til alt annet enn det Haugli trodde på.
Lovlig og nødvendig makt
Da Finstad ville ut i felten med politiet var forholdet mellom forskere og politi preget av gjensidig skepsis, og hennes prosjekt ble av kollegene oppfattet som «å gå til sengs med fienden». Det er altså politiet, ikke de kriminelle, som er «fienden».
Finstad var opptatt av hvordan politiet observerte og leste samfunnet – som igjen har betydning for «hvordan kriminalitet forstås». Ett av eksemplene Finstad trekker frem (i hennes bok «Politiblikket» fra 2000), var politiets bruk av «stopp og sjekk».
«Stopp og sjekk» var et resultat av et mistankebasert politiblikk og hvordan politiet observerer omgivelsene på. Gjennom et slikt blikk risikerer man å skape en kriminell underklasse. Den gruppa som oftest ble stoppet og sjekket var rusavhengige. Disse ble fratatt brukerdoser og utstyr, og så måtte de jo selge sex eller stjele for å tak i stoff igjen. Slik risikerte politiet å reprodusere kriminalitet.
Det mest oppsiktsvekkende med Finstads akademiske tolkning er omdefineringen av politiets rolle. For eksempel er det ikke politiet som har bestemt at (og nå: bestemte mengder) narkotika er ulovlig i Norge, de skal håndheve at et slikt forbud overholdes. Men som vi spurte: hvordan står Finstads eksempel seg i dag, med den kriminalitetsutviklingen vi har med narkotika? For eksempel at stadig flere barn og unge tvinges til å selge narko, og hvis de nekter ilegges de «bøter» fra kjeltringer? Skal politiet klappe dem på hodet og kjøre dem hjem – slik at politiet ikke risikerer å «reproduserer kriminalitet»? Det har neppe gjort politiets arbeid lettere når politikerne nå har funnet det riktig ikke å straffe dem som besitter brukerdoser av narkotika til eget bruk.
Finstad har også meninger om bevæpning av politiet. Hun har blant annet hevdet følgende:
– Hvordan politiet leser samfunnet og forstår samfunnsoppdraget viser seg i synet på maktmidler og maktbruk. Når for eksempel Sigve i PF (Sigve Bolstad i Politiets Fellesforbund, red.) sier at det å ha ubevæpnet politi er som å gamble med liv, sender det sterke signaler til publikum om at vi lever i et farlig samfunn. Det gjør vi ikke. Å hevde at vi lever i et farlig samfunn rimer ikke med politiets trygghetsskapende oppgave.
Vi lever altså ikke i et farlig samfunn. Fordi å leve i et farlig samfunn rimer ikke med politiets trygghetsskapende oppgave. Benekt realitetene og Norge blir et bedre sted! Vi kan jo spørre svenskene hva de mener om Finstads konklusjon, som vi sa i 2018. For det som skjer i Sverige i 2022 er ikke annet enn en varslet krise.
Finstad mente også at mye positivt hadde skjedd med politiet de siste tiårene, ikke minst at det er blitt «mindre toleranse for bruk av ulovlig og unødvendig makt.» Men; hvordan står det til med toleransen for bruk av lovlig og nødvendig makt? Det regner jeg med at mange i Sverige nå håper noen kan gi et klart svar på.
For Finstad er politiet et barometer for demokratiets tilstand, der politiets samfunnsrolle belyser demokratiets kvalitet. Indirekte sier Finstad at jo mindre vold som voldsmonopolisten politiet bruker, jo bedre er kvaliteten på demokratiet. Men hva hvis kriminalitetsbilde er så tøft at politiet må bruke «lovlig og nødvendig» makt? Hva hvis politiet – ut fra ønsket om god kvalitet på demokratiet – ikke tar i bruk de nødvendige virkemidler, og vi ender opp med et samfunn som setter inn militæret eller «tar skjeen i egen hånd», for eksempel med borgervern? Hvilket barometer vil det være for et demokrati?