Kan vi få Sverige-opptøyer i Norge? spør kommentator Shazia Majid i VG onsdag kveld. At spørsmålet er betimelig er det ingen tvil om, etter en påske med store voldsopptøyer i nabolandet.
Jeg ferierte selv i Sverige i påsken, og kjøreturen gjennom det svenske landskapet fikk meg til å bite merke i særlig to forhold. Det første, som du møter nesten umiddelbart etter grensepassering, er enorme vindmøller. De står tett i tett, utplassert midt i jorder og på knausene ned mot Tanumshede og videre innover i landet. De gigantiske turbinene nærmer seg 4.000 i tallet i Sverige. Personlig synes jeg de ser mer ut som noe fra en skrekkfilm enn noe som skal gi løfte om en bedre framtid, ikke minst understreket av det andre forholdet jeg bet meg merke i. Sverige framstår fattig. Røde og gule stugor ligger spredt i landskapet, og fellestrekket ved dem er at de er bebodd, men ser falleferdige ut. Utenfor står biler, fremdeles med skiltene på, som jeg ikke kan huske å ha sett i Norge siden nittitallet, og alle skiltene med «loppis» signaliserer ikke utelukkende politisk korrekt fokus på gjenbruk, men behov for en ekstra inntektskilde for medelsvensson.
Men dette er det svenske bondelandet, ikke byene, og det er i byene det skjer. Det er i byene det er høy innvandrertetthet og i byene påskeslagene fant sted. På bondelandet var det ikke en eneste innvandrer å se.
I Majids analyse av muligheten for «svenske tilstander» i Norge framkommer noe av det samme mønsteret i Norge. Innvandret utenforskap befinner seg ikke i lavprisområder på bygda, du finner ikke somalisk diaspora boende i hus som klamrer seg fast til en fjellside eller en knaus. Utenforskapet finnes i byene, i likhet med i Norge. Aller størst er utenforskapet i drabantbyene, der stygge, firkantede bomaskiner er stablet opp på det som tidligere har vært jorder. Slik er det i Sverige og slik er det i Norge.
Feil om årsaker
Det er likevel store forskjeller mellom Sverige og Norge, og i et sveip er Majid innom noe vesentlig, hun påpeker at andelen innvandrere er langt høyere i Rosengård og Rinkeby enn den er i hjemlige Stovner. Men så gjør hun følgende vending:
Det er godt kjent fra internasjonal og norsk forskning at en konsentrasjon av marginaliserte grupper, slik som innvandrere, arbeidsledige, uføre, psykisk syke og rusmisbrukere kan føre til sosial uro, økt kriminalitet, antisosial oppførsel, vold og rusmisbruk.
Det er 11 prosent arbeidsledighet i Rinkeby. Hver tredje person har bare grunnskole, folk tjener i snitt under halvparten av det andre i Stockholm tjener. De syke er mange flere og mye sykere. De over 60 år er knapt i arbeid.
Dette danner bakteppet for å forstå Norge som et land som er bedre på integrering. Det er gode grunner til å se nærmere på hva hun skriver, for det hun skriver er forsåvidt korrekt i seg selv, det er informasjonen hun utelater som er interessant.
Når man ramser opp en rekke faktorer som om de var avgrenset fra hverandre skaper man inntrykk av at «innvandrere, arbeidsledige, uføre, psykisk syke og rusmisbrukere» er grupper som stiller på lik linje. Problemet er bare at disse faktorene er overlappende og at det er ytterst liten sammenheng mellom fattigdom og kriminalitet. På samme måte er det lite konstruktivt av Majid å presentere Rinkeby-statistikk uten å presentere den tilsvarende statistikken for Stovner, som hun sammenlikner med. Da blir det hengende i luften en hypotese om at tilstanden er helt annerledes vedrørende utdanningsnivå, sykdomsforekomst og arbeidslivsdeltakelse i Stovner. Men det er jo ikke sant. Ser man på IMDi-statistikk over integreringen i Stovner, dukker akkurat de samme tendensene opp her som i Rinkeby. Innvandrere i Stovner har høy arbeidsledighet og langt lavere tilknytning til arbeidslivet gjennom livet enn hva nordmenn i samme bydel har.
Vi er vant til å bli fortalt at barn som vokser opp i fattigdom har større risiko for å bli kriminelle og/eller få psykiske lidelser som voksne, som om fattigdom i seg selv er en risiko. Men det er det beviselig ikke. Slektskap har langt større betydning enn hva fattigdom har.
Fattigdom og kriminalitet
I et stort antall studier har forskere vist at barn som vokser opp i familier med lave inntekter har høyere risiko enn barn i samme alder som vokser opp i mer økonomisk velstående familier for å bli tiltalt for voldsforbrytelser og for å utvikle psykiatriske sykdommer. Problemet med disse studiene er at de stopper opp straks de har funnet denne sammenhengen, skriver Amir Sariaslan, forsker i psykiatrisk epidemiologi, i svenske Kvartal.
En viktig begrensning i disse studiene er imidlertid at de ikke har tatt hensyn til hva atferdsgenetikere kaller passiv arv-miljø-korrelasjon, nemlig at miljøfaktoren som barn utsettes for, delvis er forklart av foreldrenes individuelle egenskaper som arves i varierende grad. Med lave familieinntekter inkluderer disse egenskapene alt fra kognitive evner til impulsivitet og personlighetstrekk. Ved å kontrollere for disse arvelige faktorene kan forskere på en bedre måte prøve å isolere den potensielle årsakseffekten fra miljøet.
Vi har tidligere omtalt Sariaslans studier, og kan både for Majid og andre lesere gjengi et utdrag som er vesentlig for å forstå hvorfor Majids analyse feiler:
Forskere i Norden gjør ofte et poeng av at dårlig økonomi og trangboddhet er årsaker til voldsutøvelse, både i norske og innvandrede familier. Men dårlig økonomi er en effekt av å være ressursfattig, det er et symptom på bakenforliggende menneskelige faktorer. Det handler om manglende evne til å fullføre utdanning, manglende kunnskaper, dårlig psykisk helse og vanskelige livserfaringer. At fattigdom ikke er årsak – men virkning – er enklere å se dersom man tar utgangspunkt i slektskap, viser Sariaslan.
Som regel er det en akkumulasjon av slike negative risikofaktorer som indikerer høy voldsberedskap; dårlig økonomi er bare en naturlig effekt av disse faktorene. Feilslutninger som begås av venstreorienterte forskere som avskriver arv og slektskap som faktor er gjennomgående i nordisk akademia.
Det interessante i Sariaslans studie er at forskerne også har tatt høyde for at søskenrelasjonen kan påvirke resultatene de har kommet fram til. De har derfor kontrollert funnene også mellom søskenbarn. Den genetiske komponenten består, til tross for at fettere og kusiner deler langt mindre arvemateriale enn søsken. Selv for søskenbarn er arvelige faktorer langt mer nøyaktige for å predikere kriminalitet og psykiske lidelser enn hva fattigdom er.
Våre studier viser at det ikke er mye som tyder på at en rekke indikatorer på lav sosioøkonomisk status forårsaker enten voldelig kriminalitet, rusproblemer eller psykiatriske sykdommer i nordisk sammenheng.
Misvisende tall
Skal man se på tall er det grunnleggende at man ikke blander epler og pærer, med mindre man skal finne tall for all frukt. Men Majid teller «frukt» når hun skal forklare seg om «epler».
Vi har utsatte områder og tilsvarende problemer også her hjemme.
Likevel ser vi en vedvarende og dramatisk nedgang i anmeldt kriminalitet i Oslo. Antall anmeldte ran er mer enn halvert siden 2005. Fallet er enda høyere for anmeldt vold.
Det betyr ikke at alt er på stell. Skyteepisodene fra i høst er friskt i minne.
Men omfanget i de svenske områdene er et helt annet.
Hvis kriminalitet er «frukt» og voldskriminalitet er «epler», er det enkelt å se at Majids forklaring er misvisende. Det er helt korrekt at det har vært en «dramatisk nedgang i anmeldt kriminalitet i Oslo», men det gjelder totalt sett. Sirkler man seg derimot inn på voldskriminaliteten, inkludert drap, er det ingen nedgang. Dermed er anmeldt kriminalitet totalt sett lite egnet til å forstå eller forutse utviklingen.
Men selv ikke overordnede tall for grov voldskriminalitet generelt er egnet til å si noe om hvorvidt det er risiko for at Norge kan få «svenske tilstander». Man er nødt til å sortere videre og se på hvem som begår voldskriminaliteten og hvorvidt den blir grovere over tid. Ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert i 65 av 80 kriminalitetskategorier, viser SSB-statistikken Kriminalitet blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre.
– Vi har visst at innvandrere er overrepresentert i denne statistikken, men ikke så mye. Hvis vi bruker de ukorrigerte tallene, som sier noe om de direkte konsekvensene, siktes for eksempel afghanere og somaliere nesten fem ganger så ofte for vold og mishandling som nordmenn. Korrigert for alder og kjønn er overrepresentasjonen nesten tregangeren, sa innvandringspolitisk talsperson Jon Helgheim i Fremskrittspartiet til Dagbladet i forbindelse med presentasjon av statistikken Frp bestilte fra SSB.
– Innvandrere flest er ikke kriminelle, men når innvandrerbefolkningen er overrepresentert i nesten alle krim-kategorier, så er det et problem vi må våge å snakke om, sa han videre.
Men dette presenterer (selvsagt) ikke Majid. Dermed blir fokuset hennes stående i veien for både folkeopplysning og egen analyse, all den tid tallene hun opererer med er direkte misvisende.
Feil om Sverige
Majid viser til tall som er irrelevante for å forstå utviklingen i innvandrertette bydeler i Oslo, men hun begår flere feil. Ikke minst har hun lite forstått om vårt naboland.
Svenskene har vært rause og tatt imot mange innvandrere. For så å stappe titusener i boligblokker hvor alle er leietagere. Uten eierskap, forfaller samholdet.
I Groruddalen er det motsatt. Og i Norge er det motsatt, nordmenn flest eier sin egen bolig, uavhengig av bakgrunn og sosial tilhørighet.
«Uten eierskap, forfaller samholdet», fastslår Majid. Men igjen unnlater hun vesentlig informasjon. Visst er det usunt for alle mennesker å bo i boligblokker som er en form for bomaskiner, men det forklarer ikke kriminalitet. Ei heller er det sant at «samholdet forfaller uten eierskap», for i Sverige er det svært så alminnelig å leie bolig, uten at svenske leietakere av den grunn blir kriminelle.
Ifølge det svenske statistiske sentralbyrået bor flere millioner svensker i leide boliger:
Av den svenska befolkningen bor 5,4 miljoner, eller 52 procent, i småhus. Cirka 4,4 miljoner eller 42 procent, bor i lägenhet. Av dessa bor de flesta, 60 procent, i en hyresrätt.
Det svenske Boverket har statistikk over boform i leilighetene i Sverige.
Fördelat efter upplåtelseform fanns det 1 872 171 lägenheter i hyresrätt, 1 152 544 lägenheter i bostadsrätt och 1 898 259 lägenheter i äganderätt.
Det er altså vanligere i byene å leie enn å eie. Majid vil vel neppe påstå at 60 prosent av alle som bor i leilighet blir så fremmedgjort av denne boformen at «samholdet forfaller»? Det ville i tilfelle være oppsiktsvekkende.
Framtidsvisjoner
«Det er håp i Groruddalen. Der det er håp, er det ikke plass for anarki. Det skyldes vår velstand og vår velferd og muligens en føre var-holdning», konkluderer Majid optimistisk, og legger til setningen «Norge har i stor grad lykkes med integreringen av innvandrere».
Joda, alt er relativt, ingen tvil om det. Men problematiseringen av hvem som innvandrer og hvor mange de er, uteblir. For integreringen er ikke en suksess i alle innvandrermiljøer. Syrere, afghanere og somaliere topper alle statistikker over utenforskap, og de blir stadig flere i antall, helt uavhengig av restriktiv innvandringspolitikk. Familiegjenforeninger og høy fruktbarhet i de gjeldende gruppene gjør at de vokser, og de samler seg i byene, noe blant annet Sarpsborg og Fredrikstad erfarer de negative følgene av.
Det er bare disse to faktorene som avgjør muligheten for «svenske tilstander» i Norge: Hvem innvandrerne er og hvor mange de er. Slik sett ligger Sverige minst ti år foran oss i løypa. Å fraskrive muligheten for opptøyer i framtiden er fryktelig naivt, gitt den kunnskapen vi sitter med i dag. Det er langt mer trolig at opptøyene vil komme enn at de ikke vil det.