Meny

Den kulturelle revolusjonen

Skriften på veggen. Ytringsfriheten under nytt angrep

Den siste tiden har vist oss i all gru at ytringsfriheten vår er under angrep grunnet den islamske ideologien som eliten og mange med dem vil beskytte fra et granskende blikk. La oss ta et lite tilbakeblikk, for skriften var på veggen allerede for flere år siden. Volden i islam fikk sentrale politikere til å bøye av lenge før koranbrenning ble et virkemiddel for å avkle islams udemokratiske tilhengere og deres politiske klakkører.

Hege Storhaug

Hege Storhaug

Publisert:

Oppdatert:

Det siste angrepet på ytringsfriheten så vi 28. april, da svensk politi nedla forbud for Rasmus Paludan som 1. mai ønsker å brenne koranen foran Socialdemokraternas 1. mai-tog i den svenske hovedstaden. Med henvisning til trussel- og risikovurdering besluttet politiet at de ikke tør å innvilge søknaden.

Beslutningen kan vanskelig ses som annet enn et knefall for voldelige krefter. Signalet fra svensk politi var ikke til å misforstå: Vold lønner seg. Vold fører til at vi viker. Vi gir opp statens voldsmonopol.

Den andre nedslående hendelsen er å finne i norsk statistikk: Halvparten av befolkningen mener det ikke bør være lov å brenne religiøse symboler. Bare 30 prosent mener det bør være lov. Tallene i seg selv er nedslående, men verst står det til i AP-leiren.  Blant Arbeiderpartiets velgere oppgir hele 60 prosent at de ikke ønsker at det skal være lov å brenne religiøse symboler, mens bare 22 prosent er for at det skal være lovlig.

Den tredje som er verdt å nevne er NRK Supernytt. Kanalen skulle forklare den svenske voldspåsken etter Rasmus Paludans demonstrasjoner i Sverige. Paludan satte fyr på koranen «på grunn av ytringsfriheten». Nei, han satte fyr på koranen for å protestere mot idéene i islam. At han har lov til å begå denne handlingen handler om at Sverige i teorien – akkurat som Norge – har lov til å gjøre det nettopp på grunn av ytringsfriheten. Dette er to vidt forskjellige ting. Supernytt får ytringsfriheten til å fremstå som synderen. Slik gikk norsk barnefjernsyn til et skammelig bakholdsangrep på den grunnlovsfestede ytringsfriheten.

Et bakteppe med tydelige signaler om hva som var på vei

La oss først skryte av Norge. Vi var antakelig det landet i verden som stod tydeligst opp for ytringsfriheten for 30 år siden da ayatollah Khomeini utstedte den første fatwaen som skulle gjelde for hele kloden: forbud mot angivelig krenkelse av islam. Dette skjedde som kjent etter Salman Rushdies bok, Sataniske vers.

I underkant av to uker etter fatwaen hjemkalte den Arbeiderpartistyrte regjeringen ambassadøren vår til Teheran i protest mot dødsdommen. Samme dag, 21. februar 1989, protesterte også Den norske P.E.N.-klubben overfor iranske myndigheter. Samtidig gikk lokale muslimske Ap-politikere ut i mediene med støtte til Khomeini, noe som førte til at statsminister Gro Harlem Brundtland så det tvingende nødvendig å gå tydelig ut mot partifellene sine.

Som kjent måtte Rushdie loses ut av Storbritannia i sikkerhet i disse årene. På femårsdagen for fatwaen demonstrerte rundt 1.000 personer i Oslo, mange ledende intellektuelle, mot at fatwaen fremdeles hang over hodet til Rushdie og Nygaard (og alle andre involverte i utgivelsen). Daværende kulturminister Åse Kleveland var en frontfigur på denne merkedagen, og ved demonstrasjonens avslutning på Universitetsplassen holdt hun en flammende appell med støtte til Rushdie og ytringsfriheten.

Kleveland forklarte holdningen sin slik til NRK like etter appellen: «Det er vår plikt å forsvare ytringsfriheten, og når ytringsfriheten er så på det groveste krenket som den er med Khomeinis fatwa, så er det vår plikt å gå ut. Den norske regjering og Norges folk har vært ledende i disse protestene hele tiden, og det har vi tenkt å være videre også.»

At Norge var én ledende kraft i protestene mot ayatollaene i Teheran,  var langt fra noen overdrivelse fra statsråd Klevelands side den gang. Vestlige ledere var generelt usikre på hvordan man skulle håndtere den betente saken, og ingen vestlige regjeringer ville derfor ha en direkte kontakt med Rushdie. Statsminister Brundtland våget således ikke å møte Rushdie, men det våget to statsråder sommeren 1992, altså året før attentatet mot Nygaard og to år før demonstrasjonen i Oslo anført av intellektuelle nordmenn.

Først ut var Kleveland i et lukket møte i Oslo. Dernest skjedde det som ble en verdenssensasjon: Samme år, i 1992, smuglet forlagssjef Nygaard Rushdie inn på den årlige hagefesten til Aschehoug, og utdanningsminister Gudmund Hernes lot seg avfotografere sammen med Rushdie i en intens og jovial passiar. For første gang viste en europeisk statsråd offentlig støtte til Rushdie. Derfor fikk fotoet av Hernes og Rushdie føtter å gå på ut i den store verden.

Fatwaen ble slik plassert der den hørte hjemme i offentligheten, ikke som en ren volds- og drapsoppfordring, men som en storpolitisk sak. I en kronikk i VG i 2012 så Kleveland tilbake på krisen på 90-tallet – med litt andre øyne, kan man si. Hun forteller om et møte hun hadde som kulturminister med fem representanter for Iran under en UNESCO-konferanse. Møtet fant sted to uker etter attentatet mot Nygaard. De unge iranske mennene forklarte henne hvorfor «den som gjør narr av Profeten Muhammed fortjener å dø». Kleveland skriver videre dette: «Det var ikke rom for dialog eller kompromiss. Aldri har jeg følt sterkere at i valget mellom fundamentalistisk religion eller liberale ideer, er alle forpliktet til å ta stilling.»

Kleveland formidler altså at hun den gang som statsråd ikke var villig til å inngå et eneste kompromiss. Noe ser ut til å ha endret seg i Klevelands tankeverden. For i samme kronikk i 2012, er Kleveland i drakten som styreleder av Human-Etisk Forbund, og hun sier også dette: «Ytringsfriheten er ikke bare en rettighet, men også et krav om toleranse, om å ha respekt for mennesket og om å ta ansvar for sine ytringer» (min utheving).

Ukeavisen Dag og Tid grep fatt i denne endringen i Klevelands oppfatning av ytringsfrihetens grenser (5. oktober 2012). Avisen spurte henne om det er mulig for en statsråd i dag å forsvare ytringsfriheten på samme måte som i 1992.
«Den gangen var det mye enklere. Den gangen var det en forfatter mot ett land. … Så mye har skjedd de siste tjue årene. … Det religiøse har blitt sammenvevd med det politiske.»
Avisen fulgte opp med dette spørsmålet: «Men om du ser det fra et prinsipielt ståsted, handler det ikke om det samme?» Kleveland svarte slik: «Det er et større og viktigere spørsmål som krever mer plass enn det jeg har tid til nå.»
Det var altså alt Kleveland hadde å si – 30 år senere.

Synger ikke drikkevise i gravferd

Gudmund Hernes ble intervjuet i samme artikkel i Dag og Tid. Hva hadde han å berette? Jo, at hans valg om å stille opp sammen med Rushdie på hagefesten i 1992 var en «prinsipiell» reaksjon. Hernes ville «markere at når en sentral demokratisk verdi blir truet, må vi slå ring om den». Hernes fikk samme spørsmål som Kleveland, om enn ikke likelydende: Kan en statsråd i dag «vise støtte til ytringsfriheten på samme vis» som under Rushdiesaken tidlig 90-tallet? Hernes svarer at ytringsfriheten «ikke innebærer at en bør si alt i alle sammenhenger». Og som han føyde til, antakelig i et forsøk på å få oss til å løsne på snippen:
«Du kan svinge ølglasset og synge en drikkevise i en gravferd, men det er verken dannet eller omtenksomt.»
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik er et annet kapittel i samme tragiske kategori.  Bondevik var et fremtredende medlem av Rushdiekomiteen på 90-tallet som kjempet Rushdies sak. I 1998 var Bondevik også den første statslederen i verden som sa seg villig til å møte den drapsdømte Rushdie. Etter at Bondevik gikk av som statsminister i 2005, opprettet han Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, som ikke minst nå er beryktet for sitt tette samarbeid med terrorstaten Saudi-Arabia. Samme år som Kleveland og Hernes avdekket et endret forhold til ytringsfriheten, i 2012, gjorde også Bondevik det. I et intervju med NRK P2, Søndagsavisa, pekte han på «krenkelser av folks tro». «Ytringsfriheten er viktig, men en skal ikke bruke den for å komme med ytringer som provoserer andre,» sa Bondevik.
Med andre ord har også Bondevik i løpet av årene snudd ryggen til Rushdie og hans like.
Jeg synes det er verdt å vise hvilken vilje det var til å stå opp for ytringsfriheten på begynnelsen at 90-tallet, ved å trekke frem dette eksemplet: Da britiske Penguin forlag ga ut Sataniske Vers, vel vitende hva man kunne risikere av vold og terror, tok de ansatte i forlaget på seg skuddsikre vester. Man var altså villig til å gi ut boken om det så kunne koste brutalt angrep på ansatte og tapte liv.

Vi skal kjempe mot en åndelig kapitulasjon

Avdøde Kurt Westergaard, tegneren og kunstneren, sa følgende om ytringsfrihet i 2008: «(Selv) Sensur gjør bare sannheten mer overbevisende.»
Vår intellektuelle og politiske autoriteter har langt på vei latt islams maktelite ha monopol på kjernen i islam, inkludert Muhammeds liv. Det til tross for at Europa frigjorde seg fra religiøst tyranni ved opplysningstidens fremvekst av ytringsfrihet, vitenskap og sunn fornuft. Vi fraristet kirken kontrollen over dogmene, over sannheten. Slik vokste det frie Europa frem, det Europa vi har fått gleden av å nyte i full åndsfrihet.

Man må spørre seg: Ønsker ikke vår verdslige maktelite at muslimene skal kunne nyte samme åndsfrihet som dem selv?

Ingenting annet er ukrenkelig og «hellig» enn det levende livet. Det er dette faktumet som er grunnlaget for Europas sjel. Det er ved denne stasjonen vi nå står: Våger vi å ta et oppgjør med grunnelementet i den islamske troen, eller rygger vi i redselen for vold, eller i redselen for vår egen anseelse og vårt eget ettermæle?

De tre overvente politiske skikkelsene har åpenbart valgt kapitulasjon. De har valgt å sitte fastspent i de feiges salonger.

Vi andre skal stå opp – hver eneste dag for den friheten vi har hatt så uendelig glede av etter andre verdenskrig. De mørke skyene som henger over oss skal ikke ta motet fra oss. Tvert om, vi skal kvesse pennen ytterligere. Tross vold nekter vi å la oss føre inn i en åndelig kapitulasjon, et sivilisatorisk nederlag. Til det elsker vi Europa alt for høyt.

 

Les mer