Siden 2018 har den danske sosialdemokratiske regjeringen jobbet med planene om mottakssentre utenfor Europa for asylsøkere som kommer til Danmark. På vårparten i fjor gikk spekulasjonene høyt om landet Danmark satset på var Rwanda, ikke minst fordi to av statsrådene i all stillhet dro dit. Men så langt har ingenting skjedd. Da er det straks mer fart på britene.
I forrige uke ble det kjent at den britiske innenriksminister Priti Patel var på besøk i Rwanda, med formål å få på plass en avtale. Og nå er den klar, ifølge Berlingske.
Prosedyren
Avtalen innebærer at det afrikanske landet i fremtiden skal huse flertallet av asylsøkerne som ankommer Storbritannia.
Prosedyren blir at umiddelbart etter at en asylsøker ankommer Storbritannia vil myndighetene utføre en screening av vedkommende for å sikre at de kan sendes til Rwanda. Det blir Storbritannias ansvar å frakte asylsøkerne til Rwanda.
Når vedkommende er ankommet Rwanda er de ansvarlig for å sikre bolig, helsetjenester og sikkerhet. Mens asylsøkerne er i landet har de full frihet til å bevege seg rundt.
Så har det visstnok skjedd noen endringer i forhold til hva som tidligere har vært fremme. For hvis asylsøknaden blir godkjent i Rwanda skal vedkommende ikke tilbake til Storbritannia, men får bli i Rwanda. Blir derimot asylsøknaden avslått, kan de søke på nytt i Rwanda. Forstå det den som kan.
Som betaling for dette samarbeidet har den britiske regjeringen opprettet et milliardfond for «økonomisk endring og integrasjon» i Rwanda. I tillegg skal Storbritannia bære kostnadene for å huse asylsøkerne som blir sendt dit. Ifølge britiske medier er kostnadene beregnet til rundt 320.000 norske kroner per person bare for de tre første månedene, men uansett vil den britiske stat spare på det.
Inntil videre gjelder avtalen i fem år.
Ifølge det britiske mediet Inews sa innenriksminister Patel at hun har snakket med den danske regjeringen om samarbeidet.
– De (danskene, red. ) har faktisk foreslått at vi går sammen for å sikre en avtale for dem (Danmark, red. ) også, sa Patel.
I tillegg fortalte Patel at hun har diskutert saken med den greske regjeringen. Med andre ord er det nok flere land i Europa som snuser på denne ideen.
På pressekonferansen i Rwanda skal Patel ha rost de to landenes byråkrater for å ha jobbet hardt for å få avtalen på plass på ni måneder.
Hva somler danskene med?
Kort tid etter at den britiske avtalen ble presentert, kalte den danske innvandring- og integreringsminister Mattias Tesfaye (S) den for «et godt skritt på veien». I en skriftlig kommentar til nyhetsbyrået Ritzau sa Tesfaye at han «håper at flere europeiske land i nær fremtid vil slutte seg til visjonen om at migrasjon i større grad skal håndteres gjennom forpliktende partnerskap med land utenfor Europa».
Men i Danmark er motstanden mot en slik avtale avtale betydelig på den politiske venstresiden – som den sosialdemokratiske regjeringen gjerne vil holde seg inne med. Til Berlingske sier De Radikales innvandringspolitiske talsperson, Kathrine Olldag, at den britiske avtalen med Rwanda et «klart tegn» på at et dansk mottak også rykker nærmere. Og et mottak i Rwanda er ifølge henne et «vanvittig prosjekt».
– Både etisk og moralsk mener vi grunnleggende at det er helt på månen at vi skal sortere spontane asylsøkere på denne måten, sier hun.
Hva hun mener med «spontane asylsøkere» vites ikke, men hun får i alle fall oppbakking fra Enhedslistens Rosa Lund som mener mottakssenter utenfor Europa er «fullstendig misforstått innvandringspolitikk». Lund tviler også på at Rwanda vil overholde konvensjoner og menneskerettighetene.
Tesfaye har invitert alle partiene i Folketinget til et møte om saken den 28. april. Ingen har, i alle fall ikke før Storbritannias avtale ble kjent, forventet at møtet blir annet en orientering. Sosialdemokratenes innvandringspolitiske talsperson, Rasmus Stoklund, kan ikke opplyse om hvor langt regjeringen er i prosessen med å etablere en reell avtale med Rwanda, men han poengterer at Folketingets partier vil bli klokere på forhandlingene etter dette møtet, melder Berlingske. Stoklund legger ikke skjul på at han ble misunnelig da Storbritannia presenterte sin avtale.
– Det er enormt positivt at Rwanda og Storbritannia går foran og viser at det er mulig å skape et mye mer rettferdig og mer realistisk asylsystem, som vi selv har vært forkjemper for i årevis, sier Stoklund.
Stoklund mener at ordningene betyr at man får mulighet til å få grep om integreringen i Storbritannia, og at man vil se færre mennesker som drukner i Middelhavet. I tillegg kan ordningen sikre økt utvikling i Afrika. Han kunne kanskje også lagt til at en slik ordning ikke er spesielt gunstig for de kyniske menneskesmuglerne.
Han har derimot ikke noe godt svar på hvorfor den danske regjeringen ikke er kommet i mål med noen avtale, men at Storbritannia er «et veldig stort land i forhold til Danmark, og dermed også har andre diplomatiske muskler og muligheter til å knytte kontakter».
Økt press og nye utfordringer
Hvordan avtalen med Rwanda kommer til å fungere blir spennende å se.
Det er vel lite trolig at mennesker som ønsker seg til Europa aksepterer å bo i Rwanda, som igjen forteller oss at en stor andel av disse «spontane asylsøkerne» verken er spontan eller har behov for beskyttelse. De er økonomiske migranter som Europa ikke kan fø på og som i tillegg bidrar til å svekke Afrika. Alle vet at det først og fremst er unge menn i sin beste arbeidsføre alder som kommer, men som ikke er kvalifisert for høyteknologiske Vesten. Likevel lar vi det få fortsette, til de menneskelige omkostningene som vi også skjønner foregår.
Resultatet blir antakelig at asylsøkere fravelger Storbritannia, som igjen vil bidra til et økt press på resten av Europa. Får Danmark, og eventuelt Hellas, en lignende avtale på plass rimelig raskt, ligger land som Italia, Frankrike, Tyskland og Spania dårlig an. Antakelig skjønner de det godt selv, så det i seg selv kan presse frem en betydelig endring av asyl- og flyktningpolitikken i hele Europa. Vi kan i alle fall slå fast at slike mottakssentre utenfor Europa harmonerer lite med EU-kommisjonens evighetsmaskin om «moralske ansvar» og «ansvarsfordeling» for medlemslandene. Så det spørs om EU-kommisjonen og -parlamentet vil sette inn betydelige ressurser for å få stoppet en slik praksis. I tillegg er de nok lite fornøyd med at det er brexit-landet som (først) fikk en slik avtale på plass.
At dette skjer samtidig med millioner av flyktninger i Europa på grunn av krigen i Ukraina, har selvsagt også betydning. Med en krig i nærområdet er det blitt synlig for alle som vil se at det er begrensninger for mange mennesker en kan ivareta på en god måte over tid.
Rwanda har antakelig alt å tjene på avtalen, men den blir neppe så inntektsgivende som den kan se ut som ved første øyekast. Hvor mange som faktisk kommer til Rwanda gjenstår å se. Vi skal heller ikke undervurdere milliardindustrien som ligger i menneskesmugling, så det kommer nok nye utfordringer.