Sjeldent har Støre vært tydeligere enn han var lørdag, da han ga Odd Roger Enoksen (Sp) klar beskjed om at han måtte gå av, etter at det ble kjent at Enoksen hadde hatt et forhold til en svært ung kvinne for sytten år siden.
– Det er en nødvendig avgjørelse etter det som er fremkommet i denne saken. Jeg har gjort det klart overfor Enoksen at det som har kommet fram, ikke er forenlig med det å ha tillit som statsråd, sa Støre på en pressekonferanse lørdag formiddag.
– Jeg opplever at spørsmålene vi stiller, er veldig tydelige, men de må bygge på at de som blir spurt, gir utfyllende, oppriktige og ærlige svar. Det har ikke skjedd i denne saken, konkluderte statsministeren uten å nøle.
Så konkluderer mange med at Støre viser forbilledlig tydelighet, noe han også gjør, men det er umulig å tolke denne plutselige tydeligheten uten å ha statsministerens håndtering av både stortingspresident Eva Kristin Hansen og nestleder og statsråd Hadia Tajiks stortingspolitiske endelikt friskt i minne. Og da framstår Støres resolutte uttalelser lørdag i et pussig lys.
Hvorfor tydelighet nå, men ikke overfor de to Ap-kvinnene? Vel, det har neppe med partitilhørighet å gjøre.
Politikere, kvinner og løgn
Ser man nærmere på alle de tre sakene har de sine klare fellestrekk. Sakene involverer personer med maktposisjoner, løgner av ulik type begått av politikere som burde vært ærlige, og kommunikasjon med kvinner.
Løgnene kjenner vi godt nå. Først var det Hansens pendlerboligjuks, der det ble løyet om både bosted og kjennskap til regelverket, deretter var det Tajiks løgner om hybel og å ha «funnet seg til rette i Sandnes» og alskens snusk som etterhvert ble avdekket, og nå sist altså Enoksens løgn i vettingprosessen, der forholdet til en kvinne som knapt var ferdig med innetider og lørdagsgodt ble presentert som et tilfelle av utroskap. Joda, løgnene har stått i kø, og de har selvsagt vært uttalt og sannheten tilbakeholdt fordi alle de tre politikerne hadde noe å vinne på det, enten det var økonomisk klatring eller posisjonsklatring som var gulroten foran løgn-eselet.
Samtidig inneholder alle historiene på sin måte kommunikasjon mellom en mann med makt og en kvinne med mindre makt. Visst kan man hevde at stortingspresidenten har nest høyeste offentlig verv i Norge etter Kongen, og slik hevde at Støre ikke hadde noen makt over Eva Kristin Hansen, men enhver som stikker fingeren i jorda vet hvem av de to som satt i den reelle maktposisjon. Hansen, med sin «Kulturforståelse og kommunikasjon, NTNU 1996» i bagasjen, og lite annet, framsto da også som en kvinne som lett henga seg til offerrollen, da hun gråt og bortforklarte seg for de parlamentariske lederne etter at hun ble avslørt for skattesvindel.
Støres maktrolle over Tajik er tydelig på papiret, til tross for Tajiks arrogante håndtering av å ha blitt tatt i juks.
Og så har vi mann-kvinne-relasjonen til Enoksen, som er enda tydeligere. En godt voksen stortingspolitiker som – antakelig stolt som en hane – til og med har tatt med sin tenåringsvenninne til åpningen av Stortinget i 2006.
Jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at det ligger noe her – i mennenes kommunikasjon med kvinnene, i Støres uttalte tillit til kvinnene, i hans nølende taushet etterhvert som det ble avdekket at de hadde løyet. Ikke bare hadde de løyet til folket og Stortinget, de hadde løyet til statsminister Støre selv, men til tross for det var han myk som en klatt margarin. Selv Odd Roger Enoksen vil ikke ytre et vondt ord om kvinnen som nå er i 30-årene og drar fram en historie hun godt kunne holdt for seg selv. Maktmennene er myke og tillitsfulle og utydelige når det er kvinner som gjør ting som setter maktmennene i et dårlig lys. Tilfeldig? Tja. Med tanke på mann mot mann, Støre mot Enoksen, vil jeg si «neppe».
Det ligger tilsynelatende noe evolusjonsbiologi her, en forskjellsbehandling av kvinner og menn. Hunnene velger, hannene prøver å bli valgt. Slik er det i naturen, og slik er det tilsynelatende også i politikken. Å utvise skarp tydelighet overfor kvinner som oppfører seg i strid med både embede og Stortingets vettingregler, synes langt vanskeligere enn hva det er å utvise tydelighet overfor en mann. Kanskje ligger det en ikke ubegrunnet frykt hos både Støre og Enoksen for å støte fra seg støtte ved å holde kvinner ansvarlige for sine handlinger på samme måte som de holder menn ansvarlige for sine?
Gudene skal vite at det finnes nok av kvinner som ønsker en slags dobbelt standard, der de både skal ha samme respekt og samme ansvar som menn, men når hardt kommer til hardt krever å sees på som skjøre, forsvarsløse skapninger som er ofre for verdens patriarkalske strukturer.
Det som er åpenbart er at Støres behandling av Hansen og Tajik er vidt forskjellig fra Støres behandling av Enoksen.
Alternativet er moral
La oss gjenta Støres uttalelser om Enoksen, men tenke at de samme ordene ble uttalt enten mot Hansen eller Tajik.
– Det er en nødvendig avgjørelse etter det som er fremkommet i denne saken. Jeg har gjort det klart overfor Enoksen (tenk Hansen eller Tajik, min anm.) at det som har kommet fram, ikke er forenlig med det å ha tillit som statsråd (eller stortingspresident, min anm.).
– Jeg opplever at spørsmålene vi stiller, er veldig tydelige, men de må bygge på at de som blir spurt, gir utfyllende, oppriktige og ærlige svar. Det har ikke skjedd i denne saken.
Ordene ville vært akkurat like treffende, men ble ikke uttalt. La oss si at det ikke handler om at Støre strever med tydelig tale til kvinner, og at kjønn ikke spiller noen rolle i hans svært ulike handlingsmåter i de tre sakene. La oss si at mumlingen og tilliten og tausheten og forståelsen som kom de kvinnelige politikerne til del ikke handler om at de er kvinner. Det etterlater ikke svært mye tolkningsrom for hva årsaken til ulik respons fra statsministeren ellers kan være. Dersom det ikke er et spørsmål om kjønn, må det være et spørsmål om moral.
Dersom tydeligheten overfor Enoksen handler om moral, er dette nesten verre for Støre enn om det handler om kjønn. Implisitt mener Støre da at det er verre å begå en umoralsk handling enn det er å begå en kriminell handling. For jo, skattesvik av det omfanget Tajik begikk, kan ha en strafferamme på to år.
Enoksens handlinger er såvisst ikke stort å skryte av, men kriminelle er de heller ikke. Det uheldige ved Støres klokkeklare fordømmelse av Enoksens hemmelighold av forholdet er at statsministeren framtidig framstår å mene at skattesvik moralsk sett er tilnærmet greit. En slik holdning framstår elitistisk og svært langt fra både «vanlige folk» og ordlyden i loven, og bør neppe frontes av en statsleder.
«Ros fra damer er rubler. Mennenes anerkjennelse: Dollar» skrev Harald Eia i 2015, og fikk et samlet feministkorps på nakken da han framholdt at for menn er det slik at «det menn gjør interesserer oss mer enn det kvinner gjør». Likevel tror jeg han har helt rett, og jeg tror Støre tenker på samme måte. Hva Enoksen har gjort er viktigere enn hva Hansen og Tajik har gjort. Og for å framstå som en handlingens mann er det viktig overfor andre menn å pisse opp moralsk revir for Støre, som høster bred jubel blant menn som synes det er svært viktig å fortelle verden at de aldri ville funnet på å inngå i noen seksuell relasjon med en kvinne under 20. At kvinner faller for dette og ser det som et forsvar av en «svak ung kvinne i et usymmetrisk maktforhold» er en bonus for Støre, men neppe en korrekt analyse.
Enten handler det om kjønn, eller så handler det om moral, og det handler da ikke om verken kvinnesyn eller moral av det likestilte slaget.