Jeg har nylig begynt å lese Janne Haaland Matlarys siste bok, Demokratiets langsomme død, og en skal ikke mange sidene ut i boka før tankene begynner å spinne.
Matlary, professor i statsvitenskap med spesialfelt utenrikspolitikk, har både en solid bakgrunn og analytiske evner som gjør henne verdt å lytte til, samtidig som hun påpeker at har hun skrevet boka som «bekymret borger». Uredd og med høy integritet gyver hun løs på vanskelige spørsmål, der hun heller ikke unnlater å fortelle hvor hun mener skapet skal stå.
I disse tider der vi skal «være en Lise Klaveness», som talte FIFA-fiffen midt imot, vil jeg slå et slag for å «være en Janne Haaland Matlary». For der Klaveness kunne høste Fritt Ords honnørpris (som hun politisk korrekt nok donerte til NOAS) for sin tale med søkelys på blant annet likestilling og menneskerettighetsbrudd i land som Qatar og Russland, så begir Matlary seg inn på en like, om ikke, vanskeligere vei: hvordan vårt vestlige demokrati svekkes. Også her handler det om blant annet likestilling og menneskerettighetsbrudd – om enn på en annen måte enn i de land som vi til vanlig tenker på.
Polarisering – moralisering
Ett av hovedpoengene til Matlary (med forbehold om at jeg – heldigvis – har mye igjen av boka) er at vårt demokrati svekkes av polarisering. Vi lar oss styre av skyttergravsmentalitet og politisk korrekthet.
Mange aktører, ikke minst politikere og i medier, synes å tro at polarisering skyldes at «feile meninger», slik som for eksempel vi i HRS har, får en for fremtredende plass i samfunnet. Innvandrings- eller islamkritiske stemmer skal helst ties i hjel. Men ifølge Matlary tilskrives slike holdninger ikke argumenter, det er moralisering som trekker det lengste strået.
Denne moraliseringen bidrar ikke til noen debatt, den er en hersketeknikk for å gjøre motstanderens synspunkter illegitime. Dessuten er «stempling» moraliseringens fetter, som Matlary kaller det, der en ut fra egne valg eller synspunkter stemples som ett eller annet. Det kan være «mørkemann», «fundamentalist», «rasist», der jeg gjerne legger til: «islamofob».
«I et nøtteskall handler det om intoleransen overfor motsatte synspunkter og innskrenket ytringsfrihet», sier Matlary. Helt legitime standpunkter kan kollektivt defineres som uakseptable.
Dermed undertrykkes også det mange tror vi kan være så stolte av; det såkalte mangfoldet.
Hvilket mangfold?
Mangfold blir «et politisk korrekt ord som ofte impliserer det motsatte», slår Matlary fast. Vi pådyttes politisk korrekte meninger, ofte definert ut fra «følelser». Mang en offentlig debatt har standardfrasen «jeg føler», mens vi sjelden hører «mitt argument er», påpeker Matlary, og slår fast at hva en måtte føle er totalt irrelevant:
«Du skal argumentere ut fra fakta, resonnere, bruke fornuften. Og du skal være fri til å mene noe annet enn den ‘kompakte majoriteten’, som Ibsen kalte det. Ofte er det ikke engang en majoritet som pådytter deg sitt syn, men en liten og støyende minoritet.»
Men har vi dag denne friheten? Vi kan vel slå fast at den er under et voldsomt press. Det er en særdeles farlig utvikling, fordi det svekker vår rolle som en demokratisk borger.
«En demokratisk borger som legger bånd på seg av frykt for å ytre seg, er ikke lenger en borger, men en undersått», fastslår Matlary.
Jeg kvakk da jeg leste denne setningen. Begrepet «undersått» har jeg knapt sett noe annet sted enn i historiebøker. At undersått er gått i glemmeboka, bekreftes i Store Norske Leksikons omtale av begrepet. «Undersått var i eldre tider betegnelse for enhver person som hørte til en regjerende fyrstes folk, ut fra datidens syn på den ubetingede lydighetsplikt folket hadde overfor fyrsten», men så kommer det:
«Underordningsforholdet kom senere til å referere seg til staten, og begrepet skiftet innhold, slik at det ble praktisk ensbetydende med statsborger. Ordet undersått er siden gått ut av norsk lovgivning som selvstendig begrep, og må, dersom det unntaksvis skulle forekomme, leses som statsborger.»
Kanskje det, men tidene har virkelig forandret seg, og da ikke til det bedre. Undersått kan med fordel gjenopplives – som en advarsel.
Den absolutte intoleransen
Matlary viser til wokeismen, representert ved blant annet Black Lives Matter-bevegelsen (og deres tese om strukturell rasisme) og radikal kjønnsteori (der USA for eksempel allerede har innført et tredje kjønn i passet), som også er blitt en del av USAs utenrikspolitikk. USA er gått fra å verne om friheten til å eksportere eksentriske ideer fra marginale grupper, som den sikkerhetspolitiske eksperten Jakob Grygiel har uttalt det.
Hun viser også til David Brooks, en kommentator i New York Times, som snakker om «selv-isolering»:
«Det som var progressiv politikk for svarte, er nå blitt ‘subkulturer’ som vil påtvinge skoler og universiteter en ideologi som ikke tåler debatt.»
Eksemplene fra USAs økende polarisering er mange, der ikke minst kansellering brukes som et (udemokratisk) verktøy for å fjerne det som måtte være «upassende» i den rådende kontekst, og som kjent er Norge ett av de land som raskt importerer ideer fra USA. «Wokeismen er den absolutte intoleranse», hevder Matlary, som dessuten ender opp i «cancel cultur».
Men det er en rekke fenomener som bidrar til å svekke Europas demokrati.
En rekke varsler
Matlary peker blant annet på alle beslutninger som tas overnasjonalt: «Ved å argumentere ut fra påståtte rettigheter kan aktører utøve makt over demokratiene fra det internasjonale plan.» Det gjelder ikke minst hvordan byråkratiske organisasjoner som EU og FN samler seg mer makt, som ikke var intensjonen i utgangspunktet, da det igjen kan bidra til «nasjonal avmakt» der selvstyret svekkes. Vedtak eller normer fra internasjonale organisasjoner blir brukt som autoritative i nasjonale debatter, sier hun, dertil som om de er hugget i stein.
Et fenomen som Brexit opptar henne også. Hun viser til tendensen med «å anse Brexit som en ulykke, resultatet av uinformerte velgeres valg, og som ødeleggende for Europa. Dette er arrogant», fastslår hun, og hevder at en slik holdning avdekker demokratiforakt. Problemet er ikke britenes nei (eller et eventuelt ja), det demokratiske problemet er «den nesten unisone manglende respekten for utfallet av en legitim folkeavstemning». For øvrig er det gjerne de samme som rister på hodet av Brexit som henger ut Trump for ikke å godta valgresultatet i USA.
Selv et vepsebol som migrasjon stikker Matlary hånda inn i. Hun mener holdningen til migrasjon er nært forbundet med Brexit, da ved «den bedrevitende holdningen overfor dem som er mot migrasjon». Hun siterer hva en norsk ambassadør har fortalt henne:
«Ingen spurte velgerne om de ville se sine nasjoner forandret gjennom ukontrollert migrasjon.»
Også på dette feltet har vi den overnasjonale styringen – og moraliseringen. «I dette spørsmålet moraliseres det over en lav sko», som igjen setter en effektiv stopper for en saklig debatt.
Stort bedre er det ikke innenfor familie- og kjønnspolitikken. Matlary viser for eksempel til konflikten mellom EU og Polen og Ungarn (sistnevnte er ellers et land hun kjenner godt, da ektefellen er ungarer).
«EU sauser sammen helt legitim kritikk av maktkonsentrasjonen i Polen og Ungarn med kritikk av deres familie- og abortpolitikk», da EU, og særlig EU-parlamentet, «later som om kun ett syn på disse spørsmålene er forenelig med selve demokratiet». Bedre blir det ikke av at EU later som om de har «en overnasjonal rolle på dette området».
Og som hun minner oss om: toleranse er ett av de viktigste prinsippene i et demokrati – og det betyr at man må tåle det man ikke liker. Når tvang og selvsensur sniker seg inn i et demokrati må vi innse at vi er begynt å opptre som undersåtter igjen. På tide å våkne?
Noen vil kanskje mene at Matlary var uheldig med timingen av boken, gitt krigen i Ukraina, og at Europa og Vesten i denne situasjonen har vist evne til samhold. Men i min tolkning kommer boka til absolutt rett tid, for hvis det er slik at det er europeiske kriger som skal bevare et samhold, da gjør vi særdeles lurt å lytte til Matlary.
Vi kommer sikkert med mer fra Matlarys bok – uansett; den anbefales.
Janne Haaland Matlary: «Demokratiets langsomme død – Den nye intoleransen» (Kagge forlag, 2022)