Det er rimelig sjokkerende at Emmanuel Macron – kanskje uten selv å forstå kruttet i hva han uttalte – varsler borgerkrig. I en fjernsynsdebatt med hans motkandidat ved søndagens presidentvalg, Marine Le Pen, sa Macron rett ut følgende til Le Pen i går:
«Du riskerer å skape borgerkrig.»
Og krigen Macron refererer til, kan utløses dersom Le Pen vinner og setter foten ned for hijab i det offentlige rommet. Intet mindre. Et «tøystykke», den islamistiske uniformen hijab, kan altså skape krig.
Smak på den. Mer avslørende blir det knapt. Å stoppe den islamske ekspansjonen, vil lede til vold. Det er dette Macron sier rett ut. Macron sier dermed også at han har bøyd av for maktislam. Han tør ikke røre disse kreftene, fordi de enkelt og greit er voldelige, dødelig voldelige.
Denne resignasjonen burde sende sjokkbølger gjennom hele Europa og den vestlige sfæren. Hva er det for en dinosaur av en ideologi som politisk ledelse har tillatt slå dype røtter?
Tidligere voldelige varsler
Det første liknende varslet kom for flerfoldige år siden, noe jeg snappet opp i boken til Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa. Innvandring, islam og Vesten. Caldwell siterte der en skriftlig uttalelse fra den da ledende islamisten i Europa, Tariq Ramadan, barnebarn av Det muslimske brorskapets grunnlegger, Hassan al-Banna. Ramadan foreskrev oss europeere hva vi kan forvente oss hvis vi handler for å bevare friheten på kontinentet:
«Islam er en faktor som det er behov for å ta med i betraktning, og som må regnes med i fremtiden. Hvis denne realiteten blir fornektet, vil det uunngåelig føre til radikal motstand og sammenstøt.»
Motstand er for denne mannen akkurat hva han påfølgende sier: Sammenstøt; altså opptøyer og vold i gatene våre hvis ekspansiv maktislam slås ned på.
Tariq Ramadan, ansett som den ledende angivelige «reformatoren» av islam i Europa, som hevdet at det skal være en tilpasning av islam i tråd med Europas ånd og verdigrunnlag, et slags «euro-islam». Ramadan har vært en av EU-kommisjonens viktigste rådgivere i islamspørsmål i nyere tid. Han er også løftet frem av mang en norsk samfunnsdebattant, som stortingspolitiker Abid Q Raja i Venstre og samfunnsdebattanten Mohammad Usman Rana.
I boken Islam. Den 11. landeplage (2015), spådde jeg at Frankrike har nådd et point of no return. Med bred dokumentasjon tilgjengelig klarte jeg ikke å se hvordan Frankrike kan reddes fra islamsk klør på en demokratisk god måte, altså ved bruk av virkemidler vi kjenner fra vårt demokrati og fredelige måter å løse strid og konflikter på.
– Minoriteter voldelige vinner, flertallet rolige tapere
Det samme varslet har kommet de siste årene fra generaler, andre militære, intellektuelle, tidligere sikkerhetssjefer, og eksempelvis tidligere innenriksminister. De har alle snakket om at en borgerkrig er under oppseiling. Så langt har islamiseringen av Frankrike gått. Merk så dette: Landet har en muslimsk befolkningsandel på 8 til 10 prosent. Den øker for hvert år grunnet en skyhøy innvandring og høyere antall barnefødsler enn i den opprinnelige befolkningen. Således kan man utlede følgende resonnement: Det er bedre at denne varslede borgerkrigen kommer snarest, enn at den først kommer når prosentandelen når 15 til 20 prosent.
Som den tidligere etterretningssjefen, Pierre Brochand, leder av nasjonale og fremste etterretningsbyrået DGSE fra 2002 to 2008, nylig advarte om: «Alle ‘flerkulturelle’ samfunn er dømt til mer eller mindre dype kløfter. I en slik situasjon hender det at minoriteter er voldelige vinnere, og flertall er rolige tapere.» Allerede i juli 2019 uttrykte han offentlig frykt for en borgerkrig i Frankrike på grunn av ukontrollert innvandring. I intervjuet i Le Figaro 24. mars i år, mens forstedene til Paris og Lyon igjen stod i lys lue, sier han også dette:
«Jeg holder den typen immigrasjon, som vi har opplevd i et halvt århundre, for å være en begivenhet ‘utenfor kategori’, uten presedens i vår historie. Og helt ærlig innrømmer jeg at jeg ikke forstår hvordan frie og opplyste sinn fortsatt kan undervurdere alvoret.»
For den tidligere sjefen for fransk etterretning, «er denne gradvise omveltningen av den franske befolkningen, om ikke den eneste utfordringen vi står overfor, men den eneste som direkte truer borgerfreden på vårt territorium.»
Brochand gir imidlertid en løsning, som tilfeldigvis er den som Marine Le Pen og Éric Zemmour forfekter:
– Hvis vi virkelig ønsker å gjenvinne kontrollen over demografien vår, har vi ikke noe annet valg enn å gjøre en 180-graders snuoperasjon, dvs. sende meldingen høyt og tydelig, at Frankrike ikke lenger vil være, i overskuelig fremtid, et imøtekommende land.
«Er det for sent?» spør Figaros journalist. Brochand svarer slik: «I alle fall er det veldig sent. La oss innse det: Vi har ikke lenger å gjøre med spredte individer, det vil si så mange ‘spesielle tilfeller’, hver på jakt etter en bedre fremtid, men med diasporaer.» Nå, forklarer den tidligere DGSE-direktøren, er en diaspora en enhet, dannet av innvandrere og deres etterkommere – inkludert, avgjørende, franske statsborgere – som er gruppert sammen og hvis antall når en kritisk masse som er tilstrekkelig for sosialt press for å oppmuntre til videreføring av tro og levesett fra opprinnelseslandene. På denne måten dannes det spontant mer eller mindre lukkede utenlandske enklaver som snur ryggen til vertslandet og dets skikker.
Nådeløst stikk til Macron
Brochand sier han nekter å gi opp håpet, samtidig som han ga nåværende president Macron et nådeløst stikk:
«Selv om jeg nekter å gi opp håpet, har jeg heller ikke for mye illusjon om muligheten for at myndighetene gjenvinner kontrollen over migrasjonsstrømmene. Når vi ser at partiprogrammet til den sittende presidenten, som stiller til gjenvalg, fortsetter å ignorere emnet på en glimrende måte, kan man ikke annet enn å reflektere over hvor mye historie som kan være uunngåelig og irreversibel, selv når den fører oss rett til de største ulykker. (…) Alle mine akkumulerte erfaringer får meg til å forutse en mørk, og til og med veldig mørk, fremtid for våre barn og barnebarn.»
Brochand ser for seg at Frankrike som segner om, som er det verste scenarioet. Det beste scenarioet er «forferdelige konfrontasjoner». – Mest sannsynlig vil det være en kombinasjon av de to, sier Brochand.
Tilstanden i Frankrike minner den ideologiske uroen vi så i Europa på 30-tallet, derom liten tvil. Det særdeles oppsiktsvekkende er at Macron selv varsler mulig borgerkrig, et varsel vi ikke har registrert tidligere fra sittende presidenter.
At varslet er betimelig vitner ikke minst den lange listen over personer i republikken som må ha kontinuerlig beskyttelse av politiet og som antakelig aldri kan leve en eneste dag til i frihet i hjertet av opplysningstiden. En av dem ei skolejente, Mila, som sa fra om hva hun mener om islam. Republikken fremstår som lammet av frykt.
På søndag går franskmennene til stemmeurnene. Når man leser norske kommentatorer er det ingen tvil om hvem MSM ønsker videre ved makten, Emmanuel Macron. Dette kan tolkes til at norske journalister og kommentatorer fremdeles ikke har forstått hvor alvorlig tilstanden i Frankrike er knyttet til militant og separatistisk islam. Akkurat det er intet nytt under solen. Men at det er et dystert varsel, kan vel knapt noen unngå å ta innover seg – utenom i MSM, da.