Barnevernet i Sverige har en litt annen oppbygging enn det norske barnevernet, men erfaringene fra barneverntjenestene både i Norge og Sverige gir det samme bildet: Ansatte trues til å la være å gjøre jobben sin – og det er i innvandrertette områder problemet med vold og trusler er mest uttalt.
Mandatet
Barnevernets hovedoppgave er å «sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår», heter det på regjeringens nettsider. Det er en ganske pen og pyntelig beskrivelse av et stort og vanskelig område, der mandatet også innebærer bruk av svært inngripende tvangstiltak.
Barnevernet har med rette fått omfattende kritikk, inkludert fra en rekke barnefaglige eksperter, og i 2015 signerte mer enn 100 fagpersoner et bekymringsbrev om tilstanden i norsk barnevern. Denne bekymringen omhandler ikke barnevernets inngripen i familier som utøver grov omsorgssvikt, vold og vanskjøtsel, men en bekymring for at barnevernet griper inn for tidlig og for omfattende i familier der bekymringen ikke samsvarer med iverksatte tiltak. I brevet het det blant annet:
«Vi vet det finnes mange tilfeller der det er nødvendig at myndighetsorganer griper inn i familier og overtar omsorgen for barn. Mange barnevernstjenester takler denne uhyre krevende oppgaven på beste måte. Samtidig ser vi stadig eksempler på at etaten fremstår som en dysfunksjonell organisasjon som foretar omfattende feilvurderinger med alvorlige konsekvenser.»
Opplysningene som framkommer i rapporten fra det svenske akademikerforbundet og i tilsynet med politiet som jobber i Oslo øst, er ikke av en slik art. Her er det tilfeller av grov, alvorlig omsorgssvikt mot innvandrerbarn, og en klanmentalitet som er så skremmende at barnevernet rett og slett ikke tør å gjøre jobben sin.
Trusler og frykt
I det svenske akademikerforbundets undersøkelse opplyses det at det er dobbelt så mange ansatte som unnlater å iverksette tiltak for barn i «utsatte» områder, sammenliknet med resten av landet.
En sosialarbeider på tjuefem svarte at de hadde unngått å gripe inn i henhold til LVU eller LVM på på grunn av trusler eller frykt. Det er mer enn dobbelt så vanlig for sosialarbeidere i utsatte områder at de svarer at de unngikk å gripe inn sammenlignet med sosialarbeidere fra andre områder. I utsatte områder svarer én av fjorten ja på spørsmålet sammenliknet med andre sosialarbeidere, hvor en av trettitre svarer ja, heter det i rapporten.
LVU er svenskenes «lagen om vård av unga», altså loven om omsorg for ungdom, som gir barnevernet rett til å iverksette tvangstiltak overfor ungdom som er utsatt for grov omsorgssvikt. LVM omfatter også unge med rusmisbruk.
At en av 14 barnevernsansatte ikke tør å iverksette tiltak grunnet trusler høres kanskje ikke voldsomt ut, men ser man nærmere på svarene, kan det være at forekomsten av trusler er langt større enn hva denne opplysningen tilsier. Hele 15 prosent – totalt sett – velger nemlig ikke å svare i det hele tatt. De svarer «vet ikke». Slår vi sammen andelen «ja» og andelen «vet ikke» utgjør det nær en av fem på landsbasis.
– Det er selvsagt uakseptabelt. Selv om det ikke er store volumer, er en enkelt sak én for mye. Bak hvert tall kan det være et barn som kan komme i en veldig dårlig situasjon, sier Heike Erkers, styreleder i Akademikerförbundet.
Oslo øst
Da Fagforbundet i Norge høsten 2019 gjennomførte en undersøkelse blant medlemmer som jobber i barnevernet i staten, kommunene eller i privat sektor, fant de at nær 30 prosent av ansatte i barnevernet har vært utsatt for vold mer enn to ganger de siste to årene, og at drøyt 46 prosent har fått minst to trusler. Det er oppsiktsvekkende tall, men undersøkelsen sier ingenting om hvorvidt de ansatte unnlater å iverksette tiltak på bakgrunn av trusler og vold. Undersøkelsen sier heller ingenting om hvem som utøver volden og truslene.
Heller ikke riksadvokatens tilsyn med politiet i Oslo øst kan si noe om dette, men tilsynet avslører at det slett ikke er uproblematisk for barnevernet å jobbe i innvandringstette bydeler, og at de som arbeider med barnevern i Oslo øst utsettes for både vold og trusler som de ikke tør å anmelde:
Politiet erfarer at barnevernet ikke har tilstrekkelige tiltak for barn under 18 år som begår alvorlig kriminalitet. Det er også en utfordring at flere barnevernansatte ikke tør å anmelde vold og trusler som de utsettes for, heter det i tilsynsrapporten.
Vi kan altså ikke vite hvorvidt barnevernet unnlater å iverksette tiltak på Oslo øst, men vi kan vite at de frykter hva som kan skje dersom de anmelder vold og trusler de utsettes for, all den tid det er dokumentert at de ikke tør å gjøre nettopp det. Det bør være et varsel i seg selv.
Forskjellsbehandlingen
At barnevernansatte unnlater å gjøre det de skal fordi de er redd for hvilke konsekvenser det kan få, er bare en liten puslebrikke for å forstå forskjellsbehandlingen av minoritetsfamilier i barnevernet kontra norske familier. Det er likevel skremmende informasjon at barnevernansatte er så redde at de ikke tør å iverksette tiltak eller tør å anmelde vold og trusler de utsettes for. Man kan med stor sannsynlighet konkludere med at klankulturen ikke bare skader egne barn og unge, men også hjelpeinstanser som kommer dem imøte.
At forskjellsbehandling av minoritetsbarn bedrives i norsk barnevern, vet vi forøvrig godt fra før. Rapporten Tåler noen barn mer juling? gir en grundig gjennomgang av barnevernets møte med minoritetsfamiliene.
Barneverntjenesten har anledning til å treffe såkalte hastevedtak eller akuttvedtak for å sikre at barn kan bli plassert utenfor hjemmet umiddelbart i krisesituasjoner. Flere av informantene var bekymret over at mange minoritetsbarn som blir tatt ut av hjemmet i akuttvedtak, blir tilbakeført uten at forholdene er forbedret i hjemmet.
– Jeg har reagert på saker der barna er tilbakeført fra beredskapshjem til foreldrene, hvor foreldrene sier «Ja, ja, vi skal slutte». Men volden har vært så ekstrem at jeg har tvilt på om de vil kunne ta seg inn. Jeg tror ikke vi ville sendt hjem norske barn til samme forhold. Jeg har flere ganger stilt meg spørsmålet om disse barna skal tåle mer enn norske barn.
– Jeg har ofte stilt meg spørsmålet om det skjer en vanvittig forskjellsbehandling. Ting henger ikke på greip. (…) Disse sakene varer ofte lenge, opptil et halvt år. Man har ikke klare mål for hva som skal skje videre. Man gjør et kjempeinngrep, og i de fleste tilfellene sendes ungdommene rett hjem. Siden vi er en akuttinstitusjon, vet vi veldig lite om hva som skjer med dem etterpå.
Jeg har ofte undret meg over hvorfor ansatte i barnevern i all hovedsak er kvinner på venstresiden som ønsker åpnere grenser og flere innvandrere. De ser selv hvor skoen trykker, de erfarer hvilket voldsregime disse familiene tar med seg, og hvor vanskelig det er å hjelpe barna. Men når volden og truslene blir så omfattende at de samme kvinnene ikke tør å gjøre jobben sin, da tenker jeg at selve barnevernsystemet er overmodent for revisjon. Da er systemet direkte selvskadende.