Det er Aftenposten som (endelig) kan bringe oss noe annet enn sytende muslimer og innvandrere som klager på for lite av det ene eller andre og om rasistiske nordmenn. Man blir rett ut glad for en mann som Aiman Shaquera – og kan bare etterlyse flere av hans støpning. For Shaquera er overbevist om at vi «straffer mennesker hvis vi hjelper dem til å motta stønader fremfor å få dem i arbeid».
– Vørti en del av bøgda
Shaquera og familien kom til Norge som tiåring. Han er født i Beirut, og i ni år var familien på flukt før de havnet i Norge. Han er oppvokst på Lena på Toten. Som nyankommet fikk han gjerne slengt «negerbørn» etter seg – noe han ikke skjønte betydningen av – så han fortsatte sin jakt etter å kunne tjene penger etter skoletid, slik at han kunne ha sykkel og alt det som de andre hadde. Han plukket jordbær og poteter (og sikkert også løk), pusset sko, klipte plener, pantet flasker, vasket, og da sa bygdefolket «du ha vørti en del av bøgda», forteller Aftenposten.
At Shaquera senere utdannet seg til siviløkonom og ble en vellykket seriegründer, er egentlig bare en del av en annen historie. For det viktigste budskapet, slik jeg ser det, er nettopp at han ble en del av bygda fordi han tok fullverdig del i den. Åpenbart kunne han det også fordi det ikke var et «innvandrermiljø» som fanget han opp og «stengte han inne». Å ta aktiv del i samfunnet er slik vi har hatt det i Norge, å gå på sosialen var en skam, man skulle kunne klare seg selv, og det selv om det var med lite. Den æraen er forbi, noe som ikke minst skyldes innvandringen som skjøt fart rundt 1970. Men det skyldes ikke innvandrerne, men hvordan Norge tok imot dem. Vi sa det er viktig med arbeid, samtidig som vi fôret dem med trygder og stønader, alt i i håp om økonomisk utjevning og for at ingen skulle føle seg utenfor. I dag høster vi det vi sådde – og verre; vi sår enda med de samme metodene som beviselig ikke virker.
Shaquera mener Norge ikke henger med på utviklingen.
– Norges gode økonomi har vært en sovepute. Det finnes penger, men de er øremerket gamle ordninger, sier han til Aftenposten.
Nettopp. Oljepengene har gjort enhver regjering istand til å betale seg ut av problemer (for en stund), heller enn å ta tak i utfordringene mens de enda var mulige å gjøre noe med. Vi har, som vi fortsetter med, behandlet flyktninger og asylanter som mindreverdige, noen vi ikke kan kreve noe av. Som Aftenposten påpeker mener Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi), som for øvrig var et hjertebarn til høyreleder og eks-statsminister Erna Solberg, at det er behov for mer kunnskap om forskjellene i sysselsettingen for (ikke-vestlige) innvandrere og øvrig befolkning – og det ti år etter Stoltenberg-regjeringens stortingsmelding som skulle legge bedre til rette for etablerervirksomhet blant innvandrere. IMDi fremstår mer og mer som en vernet bedrift som deler ut våre skattepenger til aktører som ikke vil ha noen endring.
IMDi og ulike regjeringen kan selvsagt ønske mer kunnskap, problemet er bare at de samme ikke vil lytte. For Shaqueras holdning er del av det samme grunnlaget som HRS ble opprettet for, der vi blant annet lanserte mottoet: «Integrer mor og 2/3-deler av jobben er gjort, for mor integrerer barna». For visste du at i starten av innvandringsbølgen så ble barnetrygden utbetalt til far? Fordi den stakkars faren, som jo typisk kom fra en patriarkalsk kultur, ikke skulle føle ondter i manndommen sin.
Som kjent er sannheten vond å svelge – derfor har da politikerne blitt enige med seg selv, i godt samrøre med MSM, at HRS måtte fratas statsstøtte. Sannsynligvis handler det mest om at vi kritiserer islam, men vi vet at om ikke altfor lenge sitter det mange angrende sjeler og tenker at vi skulle kanskje hørt litt på det vi advarer mot. Men det er vel med dem som demografen i SSB som hevdet at hvis våre analyser ville slå til, så kunne han ikke kunne beklage da han antakelig ville være under torva.
Bidra til samfunnet
Shaquera ser det enhver våken borger ser. Pengene til integrering kan brukes på en langt mer effektiv måte. Han er, som oss, overbevist om at de fleste kan jobbe med ett eller annet. Også de som ikke behersker norsk (godt nok). Som vi har påpekt en rekke ganger – hvem tror at ikke en somalier i Somalia må jobbe? Hvordan skal de ellers få mat på bordet? I Norge kan somaliere til og med sende 646 millioner kroner «hjem» til Somalia, som er tallet for 2021. Det betyr 1,8 millioner kroner hver eneste dag i fjor, julaften som 17. mai. Er det ingenting som skurrer?
For den vellykkede bedriftsetableren og -eieren Shaquera handlet det imidlertid ikke bare om å berike seg selv.
– Jeg mener bedriftseiere har et ansvar og en forpliktelse til å bruke posisjonen sin til å bidra for samfunnet, og ikke bare sørge for seg og sine, sier han til Aftenposten.
Det er befriende å høre Shaquera, der hans ord som selvsagt, og dessverre, veier tyngre enn slike som oss. Som politisk tenketank på dette feltet er vår selvpålagte oppgave å søke etter hva som ikke fungerer, som flere oppfatter som at vi er negative eller innvandrerfiendtlig. Det er en like kreativ som misvisende tolkning.
At nye befolkningsgrupper i Norge bringer med seg verdier, normer og tradisjoner eller praksiser fra opprinnelseskulturen er en kjensgjerning, og en rekke av disse er både lærerike og spennende. Men det er også verdier, normer og tradisjoner eller praksiser som kan være uønsket, eller rett og slett lovstridige. Når det gjelder eksempelvis tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er det bred politisk enighet om at dette skal bekjempes, men mer uenighet om hvordan, mens andre praksiser befinner seg årevis i en problemdefineringsprosess; det er ikke noen enighet om praksisene faktisk er et problem eller ikke. Det handler for eksempel om tildekking av jentebarn og kvinner i det offentlige rom, retur av barn til (typisk) foreldrenes opprinnelsesland, asylsøkere som er gift med barn, bruk av sharialovverk i norsk rett, hva som er bærekraftig innvandring osv.
Som vi har sagt i minst 15 år i våre årsrapporter: For HRS er det sentralt å jobbe for at alle borgere i Norge i størst mulig grad slutter opp om våre grunnleggende rettigheter, plikter og verdier, uten at Norge av den grunn ikke skal ha plass til det mangfold og den pluralisme som vårt demokrati faktisk forutsetter. Mangfold skal derimot ikke være til hinder for at alle borgere i dette landet opplever å kunne ta del i de grunnleggende frihetsverdier og i et fellesskap.
Men det er akkurat det «mangfoldet» gjør nå det er til hinder for mange innvandrere å ta fullverdig del i samfunnet. Ved å stille kritiske spørsmål eller komme med kritikk til dagens form for innvandring eller ulike aspekter ved integrering, risikerer man å bli mistenkeliggjort for å ha en skjult agenda – av typen «motivene er egentlig fremmedfiendtlige» eller at slike spørsmål eller tilnærming mer eller mindre direkte kan bidra til fremmedfiendtlighet. Den slipper Shaquera, selv om nok noen mener han er blitt en «kokosnøtt» (brun utpå og hvit inni).
Meningsytringer
Denne mistenkeliggjøringen har, foruten at eksempelvis begreper som rasist/antirasist har mistet sin betydning, også bevisst eller ubevisst fungert som et effektivt våpen for å kneble en åpen og fordomsfri debatt, som kunne bidratt til nye løsninger. De siste årene har det blitt lansert «scenenekt» (deplatforming), «woke» og identitetspolitikk. Over lang tid har det vært HRS’ vurdering at mistenkeliggjøring og stempling av andre kan bidra til steilere fronter og mer konflikt. Det har det også sneket seg inn noe annet som bygger opp om mistenkeliggjøring av andre, nemlig fokuset på såkalt «hatprat» og «hatkriminalitet». Å definere såkalt hatprat og hatkriminalitet krever god kunnskap og er en hårfin balansegang.
En annen metode for å kneble meningsytringer er å avfeie standpunkter, meninger eller analyser som «svartmaling» (som kanskje også er blitt et betent ord). Til tider kan en slik kritikk være berettiget, men det kan også være fornektelser. Vår erfaring er at slike reaksjoner like godt kan handle om at de forhold som legges på bordet oppleves som for «ubehagelige» å forholde seg til. Dette skyldes ikke minst at ulike praksiser og tradisjoner ofte kan knyttes til aktuelle grupper og dermed blir «noen» fokusert som igjen kan føre til opplevelsen av å bli stigmatisert.
Likevel er det etter vår mening ikke noen løsning å lukke øyne og ører, eventuelt aktivt fornekte realiteter. Vi ser at det kan være «politisk ubehagelig», da i betydning at det politiske lederskap ikke ser seg (politisk) tjent med å gripe fatt i sentrale utfordringer, men det er uansett våre folkevalgte som har dette ansvaret. Ved å «snu seg vekk» tar man ikke sine politiske forpliktelser alvorlig og man beveger heller ikke samfunnet i en positiv retning. Kanskje tvert om, da det kan skape sosial uro i befolkningen. Nettopp slik uro er en særdeles alvorlig advarsel for en demokratisk rettsstat.
Målbare løsninger
En tredje metode er at ulike aktører, som ofte hevder å representere «innvandrere» (gjerne uten å påpeke denne gruppens mangfold), avviser eventuelle kritiske forhold som bringes til torgs. De samme aktørene blir gjerne benyttet som «sannhetsvitner», hovedsakelig relatert til sitt opphav og ikke til sin kunnskap, erfaring eller profesjonalitet knyttet til feltet. Denne metoden er uheldig, da den ikke har rom for mangfold, men kan heller romme undertrykkende konflikter.
Da er det ekstra godt at det finnes menn som Aiman Shaquera, som har kunnskapen, og som benytter den for å hjelpe andre inn på arbeidsmarkedet. Han snakker om «fysisk integrering». At han gir dem «den ekstra dytten» de kanskje trenger, der han selv har hatt minst 100 innvandrere på lønningslista, og hjulpet langt flere ved nasjonal dugnad. Det handler om å dele og skape nettverk og kontakter, mentorer, og skaffe eller låne penger til tiltrengt startkapital for de som ønsker å etablere noe. Han har etablert stiftelsen Charge, forteller Aftenposten, som skal bidra til at innvandrere kan realisere gründerdrømmen. Siden 2017 skal de ha ført til 41 nye bedrifter.
– Det offentlige heier på oss for vi er jo med å løse et samfunnsproblem. Men det var det private selskapet Lundin som hjalp oss med startkapital. Først senere kom myndigheten på banen med finansiell støtte, sier Shaquera til Aftenposten.
Og som han sier videre: Vi trenger sårt flere innovative løsninger – som det er mulig å måle effekten av. Men hva vil våre politikere og myndigheter: ha flere konferanser og kurs? Hva med heller å skifte kurs?
(Forsideillustrasjon: HRS)