I sommer la barne- og kunnskapsminister Pernille Rosenkrantz-Theil (S) frem en politisk plan som omtales som kontroversiell.
Rosenkrantz-Theil har oppdaget at en rekke videregående skoler har en høy andel elever med ikke-vestlig bakgrunn og at fordelingen er «enormt skjev». Dagens skjevfordelingen av elevene har ifølge barne- og kunnskapsministeren bidratt til svekket læringsmiljø, faglige problemer og i de verste tilfellene også tendenser til dannelse av parallellsamfunn og utpreget sosial kontroll. Dermed har hun delt opp deler av landet i såkalte fordelingssoner, der blant annet foreldrenes inntekt skal ha betydning for hvor eleven får plass.
Kontaktteorien
Ideen om at mer blandede videregående skoler er løsningen, møter skepsis hos Kristina Bakkær Simonsen, forsker i integrering og førsteamanuensis i statsvitenskap ved Aarhus Universitet. Hun innser at planen har en «edel politisk hensikt», men synes å mene at den er å anse som en skrivebordsøvelse.
– Mye av den empiriske forskning viser at kontaktteorien har et begrenset potensiale. Vi regner med at den nærmest er en trylleformular og at alt vil se bedre ut bare vi blander oss, sier Bakkær Simonsen til Berlingske.
Kontaktteorien, skapt av den amerikanske psykologen Gordon W. Allports (1897-1967), handler om hvordan man kan begrense etniske fordommer og øke toleransen overfor minoritetsgrupper. Kontaktteoriens viktigste påstand er at jo mindre kontakt majoritetsgruppen har med en etnisk minoritetsgruppe, jo mer forsterkes fordommene og intoleransen i forhold til gruppen, fordi fantasien får fritt spillerom. Med andre ord er påstanden at det å blande minoriteter med majoritet ha en positiv effekt på fordommer og gjensidige identifiseringer, som igjen skal bidra til at man er en del av en felles identitet.
For mange lyder nok dette som musikk i deres ører, da den er kjernen i ideen om den multikulturelle smeltedigel, men forsker Bakkær Simonsen heller malurt i begeret. Hun mener kontaktteorien kan virke, men ikke alene. Den krever ytterligere rammer for å skape dyp og meningsfull kontakt. Da nytter ikke bare å la elevene sitte ved av hverandre i klasserommet, noe som sannsynligvis bare vil bidra til det mange omtaler som et mosaikksamfunn (et begrep skapt av avdøde Walid al-Kubaisi).
Rammer
Hvilke rammer er det så Bakkær Simonsen mener må til for å skape dyp og meningsfull kontakt? Noe av det viktigste mener hun, som kanskje også er noe av det vanskeligste, er opplevelsen av ett felles mål.
Men for å ha ett felles mål, utover det å bli ferdig med videregående, krever det jo et kulturelt fellesskap basert på de noenlunde samme verdiene. Og det er jo nettopp det blant annet parallellsamfunn og sosial kontroll forteller oss ikke er tilstede. Her fremstår imidlertid Bakkær Simonsen som en smule naiv. For hun synes å tro at bare man finner de riktige autoritetspersoner som «går i dialog med elevene om hvordan det er plass til hverandre», så vil man skape plass til ulike sosiale miljøer. Det kan så være, men hvilken samhandling dette vil gi fremstår høyst uklart.
At det kreves autoritetspersoner er imidlertid et ubestridt faktum, ikke minst fordi autoriteter i mange av de innvandrede kulturene er de eneste som kan oppnå en viss respekt, men slike autoriteter er det som kjent langt mellom i skolene. Men de kan kanskje være enklere å finne i Danmark, ikke minst fordi den offentlige debatten er åpnere der, enn i Norge og Sverige.
Effekt?
Forskeren har altså vanskelig for å se hvordan planen med fordelingssoner skal kunne gi ønsket effekt. Samtidig vil hun ikke – som forskere flest – ta stilling til hvorvidt det politiske premisset om skjevfordelingen i elevmassen er et problem.
– Det er et politisk premiss, så det vil jeg ikke ta stilling til. Jeg kan ta stilling til hvilke potensielle effekter det kan være med å blande elever i høyere grad, sier hun.
Og akkurat da jeg trodde vi skulle få vite mer konkret om det, så har ikke Bakkær Simonsen mer å tilføye. Men det vi kan tilføye er at slike fordelingssoner er sosialdemokratisk tankegods av gammelt merke: alle skal med, men ingen skal langt, som er grunnmuren for den norske enhetsskolen. For utvilsomt vil det være de etniske danske og godt integrerte elevene som må betale prisen for «å inkludere» ikke-vestlige som ikke fungerer – etter danske premisser – på andre skoler.
Danskene er da heller ikke spesielt fornøyd med at deres ungdommer skal brukes i et slikt sosialt eksperiment. I Danmark kan borgerne si fra til politikerne på Folketinget via et såkalt borgerforslag som krever minimum 50.000 underskrifter. Et borgerforslag om å droppe nye regler for elevfordeling på danske videregående skoler har nå nådd den magiske grensen. Vårt stalltips er at flertallet på Folketinget vender tommelen ned for slike fordelingssoner – rett og slett fordi lite eller ingenting tilsier at det er annet enn drømmetenkning.
(Fotomontasje: HRS)