Masseimport av mennesker med klankultur i bagasjen vil bety to forutsigbare forhold; økt kriminalitet og økt forekomst av psykiatriske diagnoser. Psykiater Pål Hartvig påpekte det i VG allerede i 2007 i saken Innvandrere overrepresentert i rettspsykiatrien:
– Innvandring medfører økt psykisk sykelighet. En innvandringssituasjon er forbundet med høyere psykisk press og vanskelige tilpasningsforhold. Økt stress kan komplisere den mentale tilstanden, sier Hartvig til Vårt Land.
Nå har den svenske Psykologtidningen gransket tallene som omhandler pasienter med diagnosen lettere psykisk utviklingshemming. Trenden er entydig; det er en eksplosiv vekst i antallet pasienter. Det finnes foreløpig ingen samlet forklaring på økningen. Det er imidlertid enighet om at tallene må ses nærmere på.
– Det er åpenbart at det har vært en økning. Det er viktig å se nærmere på dette, sier Peter Salmi som er utredningsansvarlig for psykiatri i Sosialtilsynet til Psykologtidningen.
Økning i alle ledd
Når det gjelder barn, har andelen elever som er henvist til spesialskoler i Stockholms län økt fra 0,9 til 1,2 prosent, opplyser Psykologtidningens kartlegging. Økningen utgjør hele 33.3 prosent, og er slik sett påfallende. I Norge er økningen noe lavere med 10 prosent, men likevel markant.
I desember 2020 presenterte Utdanningsnytt de norske tallene, og disse viste en økning i bruk av spesialskoleplasser på over 10 prosent siden 2015.
6237 elever får i år undervisning utenfor normalskolen. Antall elever utenfor har økt med ti prosent de siste fem årene, og forskerne er bekymret.
Økningen gjelder ikke bare skolen. Tilsvarende kan man se på norsk habiliteringstjeneste, både for voksne og barn. I presentasjonen Møter mellom habiliteringstjenesten og personer med minoritetsbakgrunn – Utfordringer for habiliteringstjenesten og for familiene, framkommer det at mer enn 50 prosent av pasientene ved Barnehabiliteringen i Oslo har innvandret minoritetsbakgrunn, og at andelen er stor ved Voksenhabiliteringen.
Ser man på antallet henleggelser av straffesaker, henlegges påfallende mange saker med merkelappen kode 065.
NOU 2014:10, Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, ligger tilgjengelig på regjeringens nettsider.
Utvalget har hentet inn informasjon om alle henleggelser på grunnlag av tvil om gjerningsmannens strafferettslige tilregnelighet på handlingstidspunktet (kode 065) i perioden 2002–2013. Bakgrunnen for informasjonsinnhentingen er at det har vært knyttet interesse til denne henleggelsespraksisen. Senest har for eksempel Norsk psykiatrisk forening i rapporten «Hvordan bør norsk rettspsykiatri utvikles», fremholdt at kartlegging og analyse av praksis har betydning, og at gruppen ønsker mer kunnskap om hva som skjuler seg bak «065-henleggelsene». Antall henleggelser på dette grunnlag gir også en viss indikator på hvor mange som omfattes av reglene om strafferettslig utilregnelighet, heter det i innledningsvis i utredningen.
At det er interessant å finne ut mer om hvor mange saker som henlegges årlig grunnet manglende strafferettslig tilregnelighet, er det ingen tvil om. For sakene er ikke få. I den kartlagte perioden er det nesten ti slike henleggelser daglig i Norge, og da snakker vi 356 dager i året, der alvorsgraden på de kriminelle handlingene varierer mye.
Ser man nærmere på tallene, framkommer det blant annet at 621 voldssaker og 175 sedelighetssaker ble henlagt i 2013 (siste året med oppdaterte tall). Hva tallet er nå finnes det, så vidt undertegnede har funnet, ingen tilgjengelig statistikk over. Det som er vesentlig er at det gjelder henlagte forhold, mens korte idømte opphold i tvungent psykisk helsevern kommer i tillegg til disse sakene.
Taus kunnskap
Både i Sverige og Norge vet forskerne mye om årsaken til den dramatiske økningen i antall personer som diagnostiseres med lettere psykisk utviklingshemming, men siden psykiater Pål Hartvig uttalte seg om sammenhengen mellom innvandring og forekomst av psykiatriske diagnoser, har det gått 15 år. I løpet av disse årene har sammenhengen blitt langt mer tabubelagt og tallene vanskeligere å finne.
Det er ikke bare Hartvig som ikke framholdes som noen autoritet på kunnskapsfeltet lenger. Ingen vil heller trekke fram professor Helmuth Nyborg, som i et innlegg i den respekterte, danske avisen Jyllandsposten forklarte årsakene til at landene sør for Sahara – og deres innbyggere – ikke er klare for demokrati.
Immigranter fra Afrika syd for Sahara har et IQ-gennemsnit på omkring 70. Vi ser, at de betragtet som gruppe løber ind i alvorlige problemer med at få en kvalificerende uddannelse i alle de lande, de hidtil er udvandret til, og at de, ganske som svenskere med samme lave IQ, løber stor risiko for at ende på permanent overførselsindkomst.
(…) Det burde forurolige både nuværende og kommende statsledere, at demokrati ikke er forenelig med et gennemsnitligt nationalt IQ på under 90.
Det anses i dag stigmatiserende å hevde noe som helst om sammenhengen mellom innvandring og økningen i diagnosen lettere psykisk utviklingshemming. Fagfolkene som er intervjuet i den svenske Psykologtidningen mener at økningen i antall diagnoser kan tilskrives endringer i diagnosemanualen. De framholder at innføring av diagnosesystemet DSM-5 gjør at flere får diagnosen enn tidligere.
Psykolog i mottaksteamet i Stockholm, Harald Schulz, er enig i at vurderingene har gått fra å være psykometriske til å bli mer kliniske.
– Tidligere har psykologer antatt at iq 70 var en absolutt grense. Nå for tiden kunne diagnosen stilles på iq 74, 75 og trolig 76 også dersom alt i den kliniske vurderingen tilsier lettere psykisk utviklingshemming, sier han til avisen.
I praksis betyr dette at diagnosen stilles ikke bare ved bruk av tradisjonelle evnetester, men ved en totalvurdering av fungering, der sosiale avvik vil gjøre seg gjeldende ved diagnostisering.
Et tveegget sverd
Svenske fagfolks bekymring for at mange som får diagnosen lettere psykisk utviklingshemming skal føle seg stigmatisert og ytterlige presset ut i utenforskap er selvsagt legitim, men diagnostisering av mennesker med åpenbar dysfungering samtidig som de rent evnemessig befinner seg i nedre del av normalområdet har en annen slagside i tillegg. Den slagsiden handler om at disse er overrepresentert i all kriminalstatistikk, men ikke er strafferettslig tilregnelige. De er potensielt svært farlige, men kan altså ikke straffes.
Vi belyste det sist i saken Den trygge byens tikkende bomber, og gjengir ankepunktene ved den «nye rettsforståelsen» her.
Riksadvokaten sender ut et rundskriv der det opplyses om lovendringer. Nå skal kode 065 revideres. I lovendringen beskrives hovedtrekkene slik:
Det er vedtatt nye regler om strafferettslig skyldevne, i kraft fra 1. oktober 2020. Reglene skal sørge for at straffansvar ikke gjøres gjeldende overfor den som mangler nødvendig modenhet, sjelelig sunnhet eller bevissthet. Formålet med lovendringene er bedre å kunne identifisere slike lovbrytere, å styrke samfunnsvernet og å heve kvaliteten på sakkyndigarbeidet.
Man må merke seg at det tidligere vilkåret «psykotisk» er erstattet med grunnvilkåret «sterkt avvikende sinnstilstand». I kjernen for det nye grunnvilkåret ligger fortsatt den alvorlige psykosetilstanden. Vilkåret omfatter i tillegg andre alvorlige sykdomstilstander som innebærer en tilsvarende alvorlig svikt i evnen til realitetstesting og i funksjonsevnen. Vilkåret «sterk bevissthetsforstyrrelse» videreføres uendret, mens terskelen for hvem som faller inn under «høygradig psykisk utviklingshemming» er noe endret.
Det er siste setning i denne oppsummeringen som er verdt å bite seg merke i, for praksis viser at det slett ikke bare er «psykotiske» som nå anses for syke til straff, men for friske til tvungent psykisk helsevern. Praksis viser at gjerningsmenn som befinner seg i det som på fagspråket kalles «nedre del av normalområdet» også går fri. Det vil si gjerningsmenn med lav, men normal intelligenskvotient (iq).
For «dum» for straff?
I det offentlige ordskiftet er det på ingen måte stuerent å bringe iq-begrepet til torgs. Straks man ytrer en påstand om at noe har med lav kognisjon å gjøre, er man ute av det gode selskap. Denne noe underlige effekten handler kanskje om en misforståelse der man tror iq-skalaen gjenspeiler menneskeverd, slik at man antar at lav iq tilsvarer lavt menneskeverd. Noe slikt vil naturlig nok skape både uro og misnøye, og medfører heller ingen riktighet. Menneskeverdet må sees uavhengig av menneskets kognitive variasjoner.
Men noe har skjedd i norsk rettspraksis uten at det egentlig er uttalt. I Riksadvokatens rundskriv framkommer likevel informasjon som er verdt å dvele ved.
Et ønske om et skarpere skille mellom det juridiske og det medisinskfaglige ansvar er en del av bakgrunnen for lovendringene. Det er retten som på etisk og normativt grunnlag skal konkludere i tilregnelighetsspørsmålet, heter det i rundskrivet.
Det høres generelt og rettferdig ut, men når det kommer til praksis hva gjelder forståelsen av terskelen for hvem som faller inn under «høygradig psykisk utviklingshemming», framkommer senere i skrivet vesentlig informasjon. Men la oss først se på lovens ordlyd:
§ 20. Skyldevne
Den som på handlingstidspunktet er under 15 år, er ikke strafferettslig ansvarlig.
Det samme gjelder den som på handlingstidspunktet er utilregnelig på grunn av
a) sterkt avvikende sinnstilstand
b) sterk bevissthetsforstyrrelse eller
c) høygradig psykisk utviklingshemming
Faller man inn under punkt c) vil man per definisjon ha en iq på under 55. Det er svært lavt, og fungeringen på dette nivået er såpass dårlig at gjerningspersoner ikke vil klare å forstå verken konsekvensen av egne handlinger eller av straff. Men problemet er ikke ordlyden i loven. Problemet som har oppstått er at punkt c) i praksis brukes langt mer utvidet.
Personer det særlig er aktuelt å vurdere om er utilregnelige på grunn av høygradig psykisk utviklingshemming er de som har fått den medisinske diagnosen Lett psykisk utviklingshemming (F70). Diagnosen settes ved IQ mellom 50 og 69. Mange voksne med diagnosen vil kunne være i stand til å arbeide, ha gode sosiale relasjoner og gjøre en samfunnsnyttig innsats, står det i rundskrivet.
Men til tross for arbeidsevne, evne til relasjoner med andre og mulighet til å fungere i samfunnet, viser rettspraksis at mange som faller inn under diagnosen «Lett psykisk utviklingshemming», faktisk ikke straffes.
Ved vurderingen av om det foreligger en «psykisk utviklingshemming», må påtalemyndigheten aktivt bidra til at rettspraksis får klarlagt hvor grensen skal fastsettes mellom de som skal anses utilregnelige etter den nye utilregnelighetsnormen, der straffen kan nedsettes under minstestraffen og der tilstanden er en formildende omstendighet. Særlig aktuelt er dette for personer som eksempelvis er diagnostisert med Lett psykisk utviklingshemning (F70) med en IQ fra 50 til 69. I juridisk forstand omfatter psykisk utviklingshemming i lettere grad de som har IQ i området 56 til 75. Det vises til uttalelsen i tidligere forarbeider om at «det bør i alminnelighet bare bli tale om straffrihet i den nedre del av dette evneområdet». En gjennomgang av rettspraksis viser at bestemmelsen praktiseres mer liberalt enn dette (min utheving).
Undersøkelsen det vises til er Lettere psykisk utviklingshemmede i strafferettslig forstand – En gjennomgang av alle registrerte saker fra Lovdata 2002–2014 av Erik Søndenaa & Martin Spro.
I praksis kan man være unntatt straffeevne til tross for at man har iq i nedre del av normalområdet. Det er høyst problematisk, for svært mange mennesker i samfunnet befinner seg evnemessig i dette området. Store norske leksikon opplyser at 16 prosent av befolkningen i Norge i dag har en iq på 85 eller under. Mens loven er ment å ramme de nederste 1 prosent, rammer den i realiteten langt flere, med den effekt at de unntas straff for alle typer lovbrudd.
. 
Enormt ressurskrevende
I spagaten mellom stigmatiseringsfrykt og svekket sikkerhet for egne lands innbyggere er det helt åpenbart at den økende andelen lettere psykisk utviklingshemmede i stor grad følger innvandringen. Hvilke ressurser som reelt sett går til utredning, behandling, overforbruk av stønadsordninger og en rekke andre konsekvenser, eksempelvis barnevern- og øvrige institusjonstjenester, vites ikke.
Det man med sikkerhet kan vite er at kostnadene på samfunnsnivå vil øke proporsjonalt med innvandring, og at en voldsom økning i diagnostisering av lettere psykisk utviklingshemmede har direkte sammenheng med innvandringen, enten man velger å si det høyt eller ei.
Innvandringspolitikken må utformes på en realitetstilpasset måte, og i lys av tallene bør man særskilt se på antallet kvoteflyktninger og familiegjenforeninger. Høyrepolitiker Simen Sandelien har gode innspill på hvordan dette kan gjennomføres, eksempelvis dette fra 2020.
Vi trenger å reformulere innvandringspolitikken ut fra samfunnshensyn. Politikken bør ikke handle om hvem vi skal ta imot, eller hvilke unntak vi fortsatt må ha. Politikken må handle om hvordan vi tar kontroll på de negative samfunnsmessige indikatorene som har utviklet seg i innvandringens kjølvann.
Vi må snu trendene innen integrering og assimilering. Vi må også snu kostnadsveksten. Derfor kan vi ikke bare kaste mer penger etter problemene. Den eneste måten å oppnå dette på er å tilføre færre problemer og byrder enn vi årlig lykkes med å løse.
Den sikreste måten å komme i gang med å snu de problematiske indikatorene vil være å stoppe så mye som mulig av den innvandringen som vi har grunn til å tro at vil skape ytterligere problemer. Målet bør derfor være en pause. Spesielt på kort sikt (som en tiårsperiode).
Ikke for å være onde eller inhumane. Men for å ta kontroll på en farlig tendens i viktige samfunnsindikatorer.
Derfor ønsker jeg at vi suspenderer asylordningen i sin nåværende form, at vi ikke tar imot kvoteflyktninger og at vi stiller så høye forsørgerkrav knyttet til henting av ektefelle eller familie fra utlandet at det med trygghet ikke vil påføre samfunnet merkostnader.
(Fotomontasje: HRS)