Drammen forbereder seg på følgene av morgendagens planlagte Sian-demonstrasjon. Når man leser lokalavisen Drammens Tidende er det liten tvil om at ordføreren ikke forventer at motdemonstranter klarer å oppføre seg særlig godt dersom de blir vitne til demonstrasjonen. Hun oppfordrer ikke folk til å oppføre seg, hun oppfordrer dem rett og slett til å holde seg på så stor avstand at de ikke kan la seg provosere.
– Sian har et mål, og det er å provosere. De vil gjøre hva de kan for å oppnå dette, men vi kan velge om vi vil være der eller ikke. Deres største nederlag er om ingen bryr seg, sier ordføreren.
Joda, at Sian vil provosere er det ingen tvil om, men hva så? Er det ikke lenger en demokratisk øvelse å håndtere egne følelser i møte med provokasjoner? Er det virkelig slik at provokatørene skal bære ansvaret for de provosertes reaksjoner? Eier ikke de provoserte ansvaret selv? Kan de virkelig ikke forventes å håndtere følelsene sine?
Møt opp og behersk deg
Det er bare å beklage til dem som aller helst vil dytte skylden på noen en ikke liker, helst noe utenfor det en selv har ansvar for eller gjerne langt vekk fra det en vil identifisere seg med. Men man kan ikke legge skylden på Sian, uansett hvor uenig en må være i deres budskap og aksjonsform. Sian opererer innenfor lovlige rammer, det gjør ikke mobben eller det som gjerne blir kalt for motdemonstranter.
De som ene og alene har skylden er de agressive, voldsparate som blottstiller seg selv og sin manglende forståelse for demokrati og ytringsfrihet.
Jeg har påpekt det tidligere, men jeg gjentar det samme eksempelet. Det handler om barneoppdragelse.
I norsk skole lærer barn at de skal være veldig forsiktig med hva de sier, fordi andre kan bli lei seg. Det høres tilforlatelig ut og burde ikke være kimen til konflikt vil du kanskje hevde, men jeg ønsket ikke at mine barn skulle syltes i den sausen.
Sausen er følelsesmanipulasjon av verste sort, og til mine barns tidvise fortvilelse måtte de forholde seg til et helt annet sett logikk på hjemmebane.
«Du er så dum! Dumdumdum!» kunne seksåringen skrike til sjuåringen, hvorpå sjuåringen inntok en dødelig fornærmet mine og påsto vekselvis å bli lei seg eller at seksåringen irriterte henne.
Jeg kontret med å si at det var sjuåringen selv som irriterte seg. «Nei, det er hun som irriterer meg!» var det kontante svaret, og furteleppa ble ekstra tung.
«Hør nå her. Hun er seks år. Hun er mindre enn deg. Mener du virkelig at hun kan bestemme hva du er og hva du skal føle? Du er ikke dum, og det vet du godt. Ignorer henne i stedet for å gi henne makt til å bestemme hva du er og hvordan du reagerer. Det er du som irriterer deg, ikke hun.»
Etter iherdig terping på dette – motstrøms mot skolens «stakkars, ble du lei deg», resulterte i at «du er dum!» ble ignorert. Ikke uventet forsvant også seksåringens barnslige terging og ble erstattet av argumentasjon.
Poenget er å lære å håndtere egne følelser på en rasjonell og fornuftig måte. Drammens ordfører gjør det motsatte når hun oppfordrer folk til å finne på «alt mulig annet» enn å eksponere seg for dem som «misbruker ytringsfriheten», slik hun selv ordlegger seg på ordførerens offisielle Facebook-side.
GJØR NOE ANNET PÅ LØRDAG
Nylig var det Sian-arrangement i Arendal. det gikk stille og rolig for seg, fordi folk fant heller noe annet og mer fornuftig å ta seg til. Oppfordringen kom fra unge i Arendal. Se filmsnutten under. den er verdt å få med seg.
Den beste måten å bekjempe Sians tankegods er å overse dem. Det de ønsker, er oppmerksomhet. Deres største nederlag er når ingen gidder å bry seg.
Ytringsfrihet kan være vanskelig noen ganger. Vi må tillate ytringer, også hatefulle ytringer. Det er en del av det kjæreste vi eier: frihet og folkestyre. Derfor er min oppfordring denne lørdagen: Det er mye annet og mer konstruktivt å bruke tida på enn å lytte til hatefulle ytringer. Gå på konsert, bruk vårt rike kulturliv, ta en matbit eller noe godt å drikke på en av våre mange utmerkede spisesteder. Gå en tur i skauen, kos dere.
Det er hundre bedre ting å finne på enn å være på Strømsø torg under akkurat denne demonstrasjonen.
Og husk dere som blir provosert eller lei dere når noen misbruker ytringsfriheten: Jeg står sammen med dere! I Drammen står vi skulder ved skulder. Drammen er en varm, inkluderende kommune som bryr oss, som står for religionsfrihet og de verdier som gjør oss til en varm kommune. Noen ganger betyr det at vi velger vekk det konfliktsøkende og konfliktskapende, og heller velger det fredelige, inkluderende og vennlige. Og lytt til disse ungdommene her.
Ungdommene hun lenker til er ungdommer fra Arendal, som har akkurat det samme tipset som ordfører Myrvold Berg: Ikke møt opp.
Men tipset er ikke godt nok. «Møt opp og behersk deg» er riktig tips. Med en ekte forventning om at det er mulig å møte ord man ikke liker med reaksjoner som er innenfor spillereglene i et demokrati med ytringsfrihet, burde ordføreren oppfordre og stille krav til byens innbyggere snarere enn å forvente at de ikke skal tåle å la seg terge.
Det finnes effektive, demokratiske virkemidler. Det finnes mulighet til å komme med motytringer, det finnes mulighet til å demonstrere aktivt ved eksempelvis samlet å vende ryggen til demonstrantene, det finnes mulighet til samlet å møte opp og deretter samlet gå. Men poenget er at man må forvente at folk skal klare å oppføre seg – også når de eksponeres for noe de ikke liker.
Ingenting lært
«Drammen er en varm, inkluderende kommune som bryr oss, som står for religionsfrihet og de verdier som gjør oss til en varm kommune» skriver byens ordfører og hopper bukk over hva som skjedde da Sian besøkte Drammen for et år siden. Visst ble det varmt i Drammen i fjor, men i betydningen «det gikk hett for seg».
DRM24.no prøvde de å dekke hendelsen så direkte og oppriktig som mulig, både med foto og direktesendt video, og det var mildt sagt ikke noe pent syn. Som den ærlige reporteren sa: «her fra krigssonen, eller hva jeg skal kalle det». Vi la ut lenke til opptakene for et år siden i saken Krigssonen Drammen. Velkommen til virkelighetens Nye Norge. Nå går det ikke lenger an å finne opptakene. Kan hende ble DRM24 pålagt å fjerne dem, all den tid mange var enkelt identifiserbare, men oppsummeringen fra i fjor gjenstår:
For det lignet mest av alt på en krigssone fra land typisk «langt borte». Der vi har ristet på hodet over voldsbruken, de meningsløse ødeleggelsene og det sydende hatet. Nå har vi fått det her, og det er slett ikke første gangen, men de andre gangene har slike organiserte angrep vært i Oslo. Da har det vært enkelt for andre lokalpolitikere å riste på hodet, men kanskje aller helst har de samme prist seg lykkelig for at det ikke skjer i «egne» gater.
Drammens ordfører hadde ingen ord om «den varme, inkluderende byen som står for religionsfrihet» i fjor. Det hun derimot hadde var en kronikk der hun stilte spørsmålet: Men hvorfor skjedde det, og hva skal til for å unngå at noe slikt skjer igjen?
Vi kommenterte det hun skrev på denne måten:
Problemet til ordføreren er at hun ikke engang prøver å svare skikkelig på det som er et viktig spørsmål. Tvert om prøver hun å bortforklare det.
I løpet av 50 år er Drammen blitt helt forvandlet. Det flerkulturelle samfunnet har vokst fram, og jeg har ennå til gode å møte noe som mener at Drammen år 1971 var å foretrekke framfor Drammen 2021. I løpet av disse årene har vi alle vært med på å bygge et flerkulturelt samfunn, der vi er ulike, men likevel sitter i samme båt.
Da snakker vi i beste fall en ordfører som ikke kjenner sin egen befolkning. Jeg bor ikke i Drammen, men jeg kjenner flere i Drammen som mener byen var «bedre før» enn dagens flerkulturelle Drammen. Selvsagt hadde byen sine utfordringer både før og etter 1971, men det har også 2021-utgaven. Da blir følgende for lettvint fra Myrvold Berg:
Når det blusser opp til en konflikt som den vi var vitne til på lørdag, så skjer det av to årsaker. Noen er dessverre ute etter å lage bråk og å spre frykt. Vi ser nok dessverre også konsekvenser av pandemien som ingen av oss liker: Mangel på møteplasser, fellesskap og dialog bidrar sannsynligvis til å økt uro og konflikter, særlig blant unge.
I så måte var lørdagens opptøyer en trist episode, men heller ikke noe mer enn det. Vi skal huske det som skjedde, men bare fordi vi ikke skal ha noen gjentakelser.
Det hadde vært interessant å høre fra ordføreren hvorfor hun mener dette ikke var noe mer enn «en trist episode». Hvis nye provokasjoner dukker opp, typisk med anti-islamsk innhold, mener hun da at byens borgere «har lært» at lovlige ytringer ikke kan stoppes med vold eller trusler? Da sitter hun på en meget vesentlig oppskrift som hun bør dele med alle, men sannheten er vel heller at hun driver ønsketenkning. Det er et lite heldig utgangspunkt for politikk.
Ordførerens utspill ett år senere, i forkant av morgendagens demonstrasjon, vitner om en ordfører som fortsatt bedriver ønsketenkning, men som ikke evner å stille krav til hva byens egne innbyggere må tåle i ytringsfrihetens navn. Allverdens kulturtilbud, konserter og andre mentale polstringsmekanismer fra kommunens side kan ikke bøte for at ordføreren ikke evner å gi den oppfordringen hun skulle gitt:
Mot opp. Behersk deg. Bruk egen ytringsfrihet. Respekter politiets voldsmonopol.
Faren er ikke at ordføreren bedriver ønsketenkning. Faren er at hun har gitt opp.