Det er ikke enkelt med religioner, da de ikke nødvendigvis endrer seg i takt med samfunnsutviklingen, om de endrer seg i det hele tatt. Den såkalte religionsfriheten er til stadig bekymring for et samfunn, da et trossamfunns forkynnelse av sin lære er kjernen av hva religionsfriheten skal beskytte. Men hva hvis «denne læren» er stikk i strid med hva samfunnet ellers forfekter, slik som for eksempel likestilling for kvinner og homofiles rett til ikke å bli diskriminert?
Religiøs forskjellsbehandling
Diskrimineringslovutvalget understreket i 2008 (NOU 2008:1 Kvinner og homofile i trossamfunn) at målet er at trossamfunn fjerner alle former for diskriminering av kvinner og homofile. I Norge er problemet «løst» ved at lovgiver gitt trossamfunn (eller annen virksomhet med religiøst formål) en særlig beskyttelse, eller en særlig adgang til å gjøre unntak fra diskrimineringsvernet.
Likestillingsloven av 1978 gjorde unntak fra lovens virkeområde for indre forhold i trossamfunn ved følgende formulering: «Loven gjelder på alle områder, med unntak av indre forhold i trossamfunn» (§ 2 første ledd). Begrunnelsen var at Grunnloven (§ 2) slår fast at enhver har rett til fri religionsutøvelse i Norge, og for å ivareta denne bestemmelsen fant man at det stemte best om forhold omkring selve religionsutøvelsen i trossamfunn ble holdt utenfor lovens virkeområde. Men dette ble opphevet i 2010. Ifølge LDO var likestillingslovens unntaksadgang ikke ment å for trossamfunn generelt, men skulle bare gjelde for den delen av trossamfunns virksomhet som var knyttet til direkte religionsutøvelse. Det var selvsagt ikke enkelt å forholde seg til, og lovgiver kom til at loven ga inntrykk av å gi en videre adgang til forskjellsbehandling enn hva som var hensikten, i tillegg til å være i strid med EUs likebehandlingsdirektiv.
Endringen i likestillingsloven medførte først at det ble lagt til en setning i likestillingsloven § 3 som sa at «…forskjellsbehandling i trossamfunn på grunn av kjønn som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, er tillatt. Ved ansettelser i trossamfunn må kravet til et bestemt kjønn i tillegg ha avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke.» Altså skulle det ikke gis adgang til forskjellsbehandling når trossamfunnet opptrer som arbeidsgiver. I 2014 trådte en ny lov om diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i kraft. Det medførte at trossamfunn ble bundet av diskrimineringsvernet og da ikke bare når de ansetter, men også i forbindelse med trossamfunnets øvrige aktiviteter. Trossamfunns adgang til å forskjellsbehandle på grunn av kjønn og seksuell orientering/samlivsform, følger således den generelle bestemmelsen om lovlig forskjellsbehandling i henholdsvis likestillingsloven § 6 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 6. Det tilsier at det ikke lenger er særregler for trossamfunn, og at en religiøst begrunnet forskjellsbehandling må vurderes etter vilkårene for å gjøre unntak fra hovedregelen. Samtidig har lovgiver presisert at lovendringene ikke skulle medføre en materiell endring av rettstilstanden, slik at det fortsatt skal være adgang for trossamfunn til å gjøre unntak. For at en forskjellsbehandling skal være tillatt, må den bygge på et saklig formål, som her tilsier at den må være religiøst begrunnet.
Så til spørsmålet: – Er det å forkynne fra bibelen ei «hatefull ytring»?
Vil ikke svare
Det er den pensjonerte predikanten Oddvar Høgevoll som stiller spørsmålet til kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) i et debattinnlegg hos Norge IDAG. Høgevoll har vært sangevangelist hos Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) siden 1978. I innlegget uttrykker han bekymring over det han oppfatter som politiske signaler om å ville kontrollere hva som får forkynnes i det offentlige rom.
Han skriver blant annet:
«I Bibelen (som er mi lærebok) står det fleire stader, både i Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT), at Gud seier nei til homoseksuell praksis.»
Men hva hvis Høgevoll sier det samme som Gud eller Allah, for den saks skyld? Er det da å anse som en «hatefull ytring» mot homofile? Eller har en slik lære fra religiøse tekster et saklig formål?
Norge IDAG tok med seg spørsmålet til departementet, som gir seniorrådgiver Ketil Frøland «æren» av å respondere på det betente spørsmålet – men svaret er oppsiktsvekkende:
«Vi ønsker ikke å gi tilsvar på dette innlegget».
Ikke-svaret imponerer ikke nettredaktør i Norge IDAG, Tor-Bjørn Nordgaard.
– I et demokrati der styrende politikere ventes å ha en grunnleggende sans for menneskerettigheter, burde det ikke ta mange sekunder før ryggmargsrefleksen om å bekrefte ytringsfriheten og trosfriheten slo ut i – og resulterte i et raskt svar fra en ansvarlig statsråd. Et enkelt: «Ja, det er lov å forkynne fra Bibelen», er ikke for mye å be om av Høgevoll og alle de som deler hans bekymring, sier Nordgaard.
Han minner også om en lignede sak i Finland, med lignende lovverk som oss, der parlamentariker og tidligere statsråd Päivi Räsänen (kristendemokrat) havnet på tiltalebenken da riksadvokaten mener det er krenkende for homofile når Räsänen vil «elske synderen, men hate synden», som indikerer skille mellom person (eller identitet og menneskeverd, som Räsänen selv uttrykte det) og handling (seksuell praksis).
Räsänen ble frikjent i Tingretten, men saken er anket.
Når et trossamfunns forkynnelse av sin lære er kjernen av hva religionsfriheten skal beskytte, kan jeg ikke se at Trettebergstuen har annet valg enn å bekrefte at guders ikke-aksept av homofil praksis er fullt tillatt å forkynne. Men saken forteller oss kanskje noe helt annet: Er det på tide at vi tar en debatt om selve religionsfriheten? Hvis den overstyrer selve verdigrunnlaget for et samfunn burde det kanskje være på tide – i ytringsfrihetens navn? Eller skal politikerne bare fortsette å gjemme seg bak ikke-svar?