VG er på ballen, de har registrert at Taliban er superslemme mot kvinner. Eller i VGs eget valg av ord:
Heller enn å konsentrere seg om hvordan Afghanistan skal bringes på fote, økonomisk og sosialt, hvordan landets innbyggere skal sikres mat, medisiner og arbeid, synes Taliban det er viktigere å klekke ut hvordan de kan plage sine kvinner enda litt mer.
Ja, de klekker og klekker, de talibanerne, men for all del, det kan jo umulig ha noe med islam å gjøre, tvert i mot er det «en helt forskrudd islam-fortolkning», fastslår avisen, som ramser opp diverse innskrenkninger Taliban har pålagt den kvinnelige delen av befolkningen.
Små og store steiner
Hvor kjent VG har giddet å gjøre seg med islam vites ikke, men at avisen ivrer sterkt etter å tolke islam i sitt eget bilde, synes utvilsomt tydelig.
De stadig strengere påbudene er en fortsettelse av tilstrammingen som Taliban gradvis har gjeninnført etter den ulykksalige maktovertagelsen i august i fjor. I særlig grad har innskjerpelsene rammet kvinner. Dette til tross for fagre løfter om det motsatte da de militante fundamentalistene på ny tok over landet.
Mon det, hva slags styresett tror VG Afghanistan hadde før Taliban? Tror avisen virkelig at Taliban oppsto i et vakuum der islam og sharia ikke er helt grunnleggende fra før?
Den manglende forståelsen for både klankultur generelt og sharia spesielt, har gjort at vestlig intervensjon i Afghanistan har fått minimalt utbytte i form av endring av styresett. Afghanerne er i mentalitet så milelangt unna demokratisk forståelse og ønske som det er mulig å komme.
Den amerikanskledede Operation Enduring Freedom (OEF, fra 7. oktober 2001), hadde som mål bekjempe al-Qaida og Taliban etter terrorangrepet på amerikansk jord 11. september samme år. Styrtingen av Taliban-regimet hadde likevel ikke stor kulturell effekt. Landet gikk fra ekstrem islam til «moderat» islam, og NTB-meldingen (kilde: NTB-AFP) som ble sendt ut 27. desember 2001 lød som følger:
Fortsatt steining i Afghanistan
Både kvinner og menn som blir funnet skyldige i utroskap vil fortsatt bli steinet i hjel i Afghanistan, men bare med små steiner, sier en afghansk dommer.
Dommer Ahamat Ullha Zarif sier at offentlige henrettelser og amputasjoner vil fortsette, i tråd med de islamske sharia-lovene, men at lovene vil bli håndhevet med mer rettferdighet og medfølelse enn under Taliban-regimet.
– Det blir en del forandringer fra Taliban-tiden. For eksempel pleide Taliban å la de henrettede henge synlig for publikum i fire dager. Vi vil bare la likene henge offentlig i kort tid, la oss si 15 minutter, sa dommer Ahamat Ullha Zarif.
Nytt rettersted
Dommeren kunne også opplyse at stadion i Kabul ikke lenger skal fungere som rettersted, slik den gjorde under Taliban.
– Stadionet er for sport. Vi skal finne et nytt sted for offentlige henrettelser, sa Ullha Zarif.
Steining fortsetter
Poenget med å steine de utroskapsdømte med små steiner, skal ifølge dommeren være å gi dem en sjanse til å stikke av før skadene blir dødelige.
– Men de får bare slippe unna dersom de har tilstått utroskapen, la Ullha Zarif til, og lovet skikkelig etterforskning og rettferdige rettssaker i framtiden.
Ministeren bekrefter
Afghanistans nye justisminister, Abdul Rahim Karimi bekreftet i dag at sharia-lovene fortsatt skal gjelde i Afghanistan, men i en noe mildere form enn under Taliban.
«Mild» sharia er fortsatt sharia, og troen på at norske krav til endring av dette styresettet skal tas til følge var like naivt den gang som det er i dag. Et land som er så milelangt fra vår livsanskuelse har ikke grunnlag for demokratiske styresett. I Afghanistan praktiseres islam og sharia, både med og uten Taliban.
VGs påstander om norsk fornuft
Heldigvis er Norge kjempesmarte når det gjelder bistandsarbeid i Afghanistan, fastslår islamforståerne på lederplass i VG.
Norge har lagt seg på en fornuftig linje der all bistand går rett til sivilsamfunnet, via FN eller tilstedeværende hjelpeorganisasjoner som Røde Kors. Ikke én krone går til Taliban.
Fornuft og fornuft, VG, det kan definitivt diskuteres. Hvem tror VG de ansatte i FN, ulike bistandsorganisasjoner og ambassader er? De er jo nettopp afghanerne, slik Afghanistan-ekspert Dag Ottar Hansen påpekte i intervju med HRS etter Talibans maktovertakelse i landet.
Hansen er ansvarlig for å informere Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon om tilstanden for kristne i Afghanistan, og Landinfo skriver dette om Hansens kunnskap og bakgrunn:
Landinfo har gjennom flere år søkt kilder med erfaringer fra kristnes praktisering av sin religion i Afghanistan. Dag Ottar Hansen er en kilde med slik konkret kunnskap om afghanske konvertitter og hvordan de praktiserer sin tro. Hansen har bodd lenge i Afghanistan, behersker lokale språk, og har vært bosatt både i urbane og rurale områder. Landinfo vurderer Hansen som etterrettelig og balansert, og anser ham som en viktig kilde på flere områder – spesielt hva gjelder forhold knyttet til konvertittenes hverdagsliv og tilpasning til daglige rutiner i omgivelser preget av islam. I flere år drev han konsulenttjenesten Hansen Cultural Coaching. Han holdt kurs og trening, blant annet for norske styrker i Afghanistan, norske helsearbeidere, kommunale instanser og flyktningkonsulenter. Hensikten var å bidra til bedre kulturforståelse av Afghanistan og det afghanske folket.
Men VG vet så klart bedre enn eksperter.
Det er imidlertid nødvendig å opprettholde en viss dialog med de reelle makthaverne, selv om Norge ingenlunde anerkjenner Taliban som Afghanistans legitime myndighet.
Mange hadde håpet at Taliban, for sin egen overlevelses del, om ikke annet, hadde ære og ærlighet nok til å stå ved sine ord. At de nye makthaverne hadde erkjent ett og annet siden de forrige gang forsøkte å styre Afghanistan tilbake til steinalderen.
Fornuften og dialogen og bistanden finner muligens klangbunn i VGs egen islamforståelse, men i den virkelige verden møter fornuften, dialogen og bistanden noe ganske annet.
Professor Terje Tvedt eminente bok, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, beskriver hvordan Norge på 60-tallet startet å «bygge et humanitærpolitisk kompleks som skulle legge grunnlaget for at den politiske ledelsen noen tiår senere erklærte at Norge skulle bli en humanitær stormakt. Nesten parallelt med dette kom de første pakistanerne til Norge, som en fortropp i en stadig voksende migrasjonsbevegelse».
Begynnelsen på et kapittel i boken er verdt å gjengi i sin helhet, da det ikke bare er et viktig tilbakeblikk på norsk misforstått universalisme, men også et eksempel på total korttidshukommelse når Norge planlegger nye bistandsprosjekter i Afghanistan – og VG på lederplass påstår det er fornuftig.
Da islamister ble «saksbehandlere» for UD på 2000-tallet.
Et annet eksempel som litt senere i 2000-årene og fra en annen synsvinkel kan belyse universalismens betydning på praktisk politikk, var den norske statens finansiering av koranskoler i Pakistan. Skolene fikk støtte av en regjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre (Hilde Frafjord Johnson, KrF, ansvarlig minister) og under en regjering av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti (Erik Solheim, SV og Jonas Gahr Støre (AP), ansvarlige statsråder), og er følgelig ett av mange eksempler på at det ikke er særlig fruktbart å studere Norges møte med verden i et konvensjonelt venstre–høyre-perspektiv.
Regjeringene i Oslo mente at norsk støtte til hva som ble kalt moderate koranskoler, skulle sikre at elevene i tillegg til å pugge Koranen utenat på arabisk kunne lære regning og skriving. Det ville, ble det hevdet, være med på å forhindre at disse skolene utdannet islamister eller ekstremister i stadig større grad. Prosjektet skulle gjennomføres i samarbeid med den pakistanske regjeringen og ha som mål å fremme dialog og religiøs toleranse. Etter at statsråd Hilde Frafjord Johnson var på besøk i Pakistan og antydet norsk støtte til slike skoler for å fremme toleranse og dialog, ble det besluttet at Norge skulle støtte 115 skoler i North Western Frontier Province (NWFP).
UD la vekt på at det var pakistanske myndigheter som sto for utvelgelsen av koranskolene, men sa ikke noe om, eller overså, at ved valget i 2002 hadde en koalisjon av islamistiske partier suverent vunnet valget i North Western Frontier Province. Det partiet som i sin tid skapte Taliban, var nå det partiet som, på Norges vegne, skulle plukke ut og sikkerhetsklarere de moderate koranskolene som skulle få støtte fra Oslo.
Fire år senere, i 2007, vedgikk den norske regjeringen ved Erik Solheim at det ikke hadde blitt stilt krav til innholdet i undervisningen ved skolene. I 2009 satte både VG og TV 2 søkelys på den norske støtten til skolene. TV 2 dokumenterte at flere av skolene lå i konfliktområder. I Swat-dalen, der Taliban hadde hatt solid fotfeste, fant de ut at fire av syv norsksponsede skoler var blitt stengt av regjeringen etter at hæren fikk kontroll over området. Skolene hadde støttet Taliban og vært rene treningsleirer for jihadister. Jamia Darul Uloom i Swat fikk 60 000 kroner i norsk støtte, og lederen av denne skolen skal ha vært en så sterk tilhenger av islamisme at han ble drept av hæren. TV 2 dokumenterte at norske myndigheter ikke hadde stilt effektive krav til at skolene skulle ha sekulær lese- og skriveundervisning, eller at jenter skulle få delta, da prosjektet startet.
Den norske politiske ledelsen vedgikk at kontrollen med prosjektet hadde vært svak, men det mest overraskende var at dette ikke affiserte utenriksminister Støre. Han skrev at støtten var en suksess, under overskriften: «Norge motvirker ekstremisme i Pakistan». Han minte om at pakistanske myndigheter var prosjektpartner, og at de valgte ut skolene og var ansvarlig for å påse at skoler som oppildnet til voldelig ekstremisme, ikke «inkluderes». Den politiske ledelsen var urokkelig: Da det ble kjent at den pakistanske hæren stengte skoler fordi de var utklekkingsanstalter for islamister, kom Støres daværende statssekretær, Gry Larsen, (senere generalsekretær i CARE Norge) med uttalelser som best kan forstås som et resultat av universalismens innebygde fortrøstningsfullhet: «At skolene i dag er stengt, behøver ikke bety noe. Jeg tenker at det ikke er et bevis på at de norske pengene har blitt brukt feil.»
Trosser hele verdenssamfunnet
Riktig festlig blir det likevel først når VG skal forstå hele verden og kommer med en påstand som er så avsindig at det faktum at Faktisk.no ikke kommer til å rive den i fillebiter, faktisk delegitimerer hele Faktisk.no alene.
Men nei. Heller enn å te seg såpass sivilisert som å innrømme kvinner universelle menneskerettigheter, velger Taliban å trosse minst halvparten av sin egen befolkning og omtrent hele verdenssamfunnet.
Haha! Det er helt fabelaktig å kunne sette slikt vås på lederplass. At «omtrent hele verdenssamfunnet» «innrømmer kvinner universelle menneskerettigheter» er så virkelighetsfjernt at man ikke vet hvorvidt man skal le eller gråte. Hvis VG kan peke på et eneste muslimsk land som «innrømmer kvinner universelle menneskerettigheter», skal jeg egenhendig sette meg ned og hekle luftige sommerhijaber til hele redaksjonen.
Mens VG bedriver en islamtolkning som har som eneste åpenbare mål å renvaske seg for den ekle følelsen av å si noe som kunne være i nærheten av å minne om islamkritikk og dermed bli tatt for å være rasistisk, bedriver Taliban islampraksis i sin reneste form – den som bruker koranen og ikke politisk korrekthet som ledesnor.