Skru klokken tilbake ni år, til 2013. Jeg er i Malmø for å gjøre research til bokprosjektet Islam. Den 11. landeplage. Nord for den islamiserte bydelen Rosengaard ligger Malmøs største moské, Islamic Centre, som troner om lag en kilometer fra Rosengård. Det er tidlig fredag ettermiddag, og vi, en svensknorsk lokal kvinne og jeg, vandrer på småveier mellom hovedferdselsårer og jorder i det flate, åpne skånske landskapet. Allerede før vi går opp mot den over 30.000 kvadratmeter store tomten til moskeen med minareter, som i tillegg til bønnerom blant annet rommer barnehage, grunnskole og bibliotek, forstår vi at vi ikke snakker om noen hundre bedende på vei til ukens viktigste bønn. Alle veier som leder frem mot moskeen er stappfulle av biler så langt øynene kan se. Folk må faktisk parkere opptil 2oo-300 meter fra moskeen for å få plass, vurderer vi. Den meget romslige parkeringsplassen foran selve moskeen er allerede fylt opp med besøkendes biler. De sist ankomne bilene blokkerer hele innkjørselen til moskéområdets hovedinngang.
To dager senere, søndag tidlig formiddag, setter jeg meg i en taxi utenfor hotellet i sentrum, og ber den arabiske sjåføren ta meg til Fosie kyrkan. Til tonene av arabisk musikk ankommer vi denne middelalderkirken på Malmøs høyeste punkt, 32 meter over havet. Den vakre kalkmalte bygningen, denne dagen badet i novembersol, ble bygd en gang på 1100-tallet, på det som en gang var et 8.000 år gammelt offersted. Det er den enkleste sak i verden å telle antall biler på kirkens parkeringsplass, 14 totalt.
Fra bakerste benk teller jeg til sammen 37 hoder, 19 av dem gråsprengte.
De muslimske stemmene ved det franske valget
Jeg kunne like godt befunnet meg i en annen vesteuropeisk storby og notert den samme sivilisasjonsendringen. Som i Seine-Saint-Denis like nord for Paris. Der er det nå 145 moskeer sammenliknet med 117 kirker. De førstnevnte er overfylte, de siste er halvtomme.
Denne demografiske revolusjonen satte selvsagt sine spor ved det franske nasjonalvalget tidligere i år. «Er den muslimske stemmen avgjørende?» spurte den algeriske forfatteren Kamel Daoud i det franske ukebladet Le Point.
Gjenvalget av Emmanuel Macron var spådd. Det virkelige sjokket fra det siste franske presidentvalget var boomen til den radikale venstresiden. Kandidaten til det pro-immigrasjonspartiet til Jean-Luc Mélenchon (partiet «La France Insoumise», «Rebellious France»), gjorde store fremskritt sammenlignet med 2017. Han fikk 22,2 prosent av stemmene, kun ett poeng bak Marine Le Pen. Mélenchon fikk hele 69 prosent av de muslimske stemmene.
«Mélenchon» sa den franske filosofen Alain Finkielkraut i et intervju med fransk TV Europe 1, «satser på den store befolkningsutskiftningen for å få mer makt». Finkielkraut hadde også nevnt «den store utskiftningen» i januar, da han sa at erstatningen av det europeiske folket med afrikanere, asiater og Midtøsten var «åpenbar».
«Dette er faktisk en fragmentering, og ja, denne risikoen eksisterer, og uansett synes jeg den demografiske endringen i Europa er ekstremt spektakulær. De historiske menneskene i visse kommuner og regioner er i ferd med å bli en minoritet.»
Frankrikes forsteder og store byer med høy immigrasjonsrate har vært hjertet i Mélenchons politiske prosjekt, og hvor han fikk 60 prosent av stemmene ved valget.
Hva forteller disse tallene oss? At mange har fått med seg politisk islam, og følelsen av felles solidaritet, har gitt ønskede resultater. Mélenchon, som deltok i «marsjer mot islamofobi» og sammenlignet muslimer i 2022 med jøder i 1942, spådde «kreoliseringen» av Frankrike: «Innen 2050 vil 50 prosent av den franske befolkningen være blandet.»
«Jeg er den eneste som forsvarer muslimene», hevder Mélenchon åpent. Særlig vant han stemmer i arbeiderklassestrøk spesielt takket være muslimers stemmegivning, ifølge Le Figaro.
Da byen Grenoble, for eksempel, nylig godkjente å bruke burkini i sine offentlige svømmebassenger, begrunnet ordføreren endringen som en form for sosial inkludering. «Ordføreren i Grenoble», skrev Céline Pina i Le Figaro, «adopterer argumentene og de retoriske formlene til Det muslimske brorskapet: å snakke om frihet for å påtvinge sexisme».
Wokeismen presser islam inn i Europa
Denne wokeisme-praten later til å være «inkluderende», men ekskluderer hele grupper på det klart rasistiske grunnlaget, hudfarge (hvite) eller etnisitet (jøder). Wokeisme, fylt med progressiv, rasistisk prat, later som om den ikke er rasistisk, men er i mellomtiden gjennomsyret av den sirupsaktige rasistiske ideologien om «mangfold» – som tar til orde for å erstatte et samfunn med immigrasjon. Det fremmer også politisk korrekthet, et dødelig virus som lammer de vitale refleksene i Vesten. Wokeisme er det ideelle grunnlaget for å presse politisk islam inn i Europa.
France Strategy, en selvstendig institusjon som står ansvarlig overfor statsministeren, publiserte en sjokkerende studie i oktober i fjor, som viste at det er 25 byer i Frankrike hvor andelen ikke-europeiske unge er mellom 70 og 79 prosent. Mer enn 70 prosent bor i fire byer i allerede nevnte fylket Seine-Saint-Denis.
«Det er en ekstraordinær sammenheng mellom Mélenchons stemmer og andelen innvandrere med ikke-europeisk opprinnelse i Paris-regionen», skrev analytikeren Sylvain Catherine.
I Montpellier «er det flere praktiserende muslimer enn praktiserende kristne, og selv om kirkene ikke er veldig overfylte, er moskeene fulle», rapporterte Midi Libre. Der fikk Mélenchon enormt mange stemmer. I Créteil, for eksempel, en symbolsk immigrasjonsby i Marnedalen, mottok Mélenchon 40 prosent.
Erwan Seznec, forfatteren av boken Nos élus et l’islam («Våre utvalgte og islam»), beskrev hvordan så mange i det franske lederskapet har latt islamismen blomstre i disse byene. Fra Denain til Perpignan har et betydelig antall folkevalgte tvetydige forhold til sine muslimske velgere. I bytte mot stemmer settes tiltak inn for å hjelpe marginaliserte, typisk muslimer. Islamistiske aktivister kjemper på sin side for å ta vare på sine støttespillere blant politikere. Bernard Rougier, forfatter av boken Les territoires conquis de l’islamisme («Territoriene erobret av islamisme»), advarte for to år siden at «ved neste valg, i Mélenchons parti, vil det være kandidater av dette islamistiske stoffet … »
Mélenchon mottok 61 prosent prosent i sentre som Trappes, et symbol på islamiseringen av provinsbyer:
«70 prosent muslimske, 40-50 forskjellige nasjonaliteter som ser ut som noen libanesiske lokaliteter, mikroverdener innelukket i omkretsen av en annen religiøs virkelighet og sivilisasjon. Det etniske rutenettet på Balkan er heller ikke langt unna.»
I Roubaix, en by som allerede er 40 prosent muslimsk, fikk Mélenchon 50 prosent av stemmene. I Mulhouse i Alsace, fikk Mélenchon 36 prosent av stemmene. I Nîmes i Sør-Frankrike vant Mélenchon uanstrengt grunnet høy ikke-europeisk immigrasjon, og ifølge Le Monde steg «andelen av innbyggere født utenfor Europa fra 7,3 til 16,3 prosent av befolkningen mellom 1990 og 2017».
I andre valgomgang valgte de fleste Mélenchon-velgerne Macron. Under Ramadan arrangerte den store moskeen i Paris til og med en iftar-middag for Macrons gjenvalg. Christophe Castaner, Macrons tidligere innenriksminister og president for partiet hans deltok. Stemmene for Macron rullet inn. I Trappes stemte 74 prosent for Macron, 20 poeng over landsgjennomsnittet; i Roubaix, 70 prosent, i Grigny 70 prosent, i La Courneuve, 77 prosent, i Bondy 74 prosent, i Colombes, 80 prosent, i Les Lilas, 83,5 prosent, i Bobigny, 75,5 prosent…. Dette er de symbolske byene i Saint-Denis.
Tross Macrons skarpe uttalelser om den islamske separatismen som han skulle bekjempe, stemmer altså muslimer i stort antall på han.
I de nordlige distriktene i Marseille, som stort sett hadde stemt på Mélenchon i første runde, vant Macron enkelt. Det er nabolagene som er hjemsted for en stor del av det islamske samfunnet – 30 prosent av den totale befolkningen i byen og en fjerdedel av alle innbyggerne i byen.
Det samme skjer i Tyskland
Den samme dynamikken kan også sees i Tyskland. Forskning fra MedienDienst Integration bemerket at 83 parlamentarikere i den nyvalgte tyske Forbundsdagen – 11,3 prosent av totalen – har utenlandsk opprinnelse. Andelen tyske parlamentarikere med utenlandsk opprinnelse har økt for tredje gang på rad siden de nasjonale valgene i 2013 (med 5,9 prosent) og 2017 (med 8 prosent). 18 nye parlamentsmedlemmer er av tyrkisk opprinnelse, og 24 har røtter på Balkan. Antall sosialdemokratiske parlamentsmedlemmer (vinnerne av valget i september i fjor) som har innvandrerbakgrunn gikk fra 10 til 17 prosent ved ett valg.
Denne stadig økende prosentandelen av tyrkiske, bosniske, kosovariske, iranske og irakiske politikere vil i økende grad påvirke valgene til Tyskland i spørsmål om immigrasjon og multikulturalisme. Venstrepartiet Die Linke har den høyeste andelen parlamentarikere med innvandrerbakgrunn: 28,2 prosent. Og i morgen? Herbert Brücker, leder for migrantforskning ved Federal Institute for Employment Research, sa til den tyske avisen Die Welt:
«For tiden har en fjerdedel av befolkningen i Tyskland innvandrerbakgrunn. Om 20 år vil det være minst 35 prosent, men det kan også overstige 40 prosent. (…) Det vi ser i storbyene i dag vil være normalt for hele landet i fremtiden. I en by som Frankfurt vil vi ha mellom 65 og 70 prosent.»
«Resultatet av presidentvalget avslører at Mélenchons strategi rettet mot det muslimske samfunnet ga resultater», bemerket antropologen Florence Bergeaud-Blackler. Men med hvilke konsekvenser i fremtiden?
– Den massive avstemningen for Mélenchon er et bevis på at strategien med å offergjøre hele forsteder og menneskegrupper (muslimer), som begynte på 1990-tallet, ga det den var ment å produsere i løpet av en eller to generasjoner. Mélenchon samlet en stor del av de muslimske stemmen, noe som åpenbart ikke gjør han til en muslim eller partiet hans til et islamistisk parti, men bare et «gjøke»-parti. Som gjøken som klekker ut eggene sine i reiret til en fugl av en annen art, gir et gjøkeparti husly og beskytter ideer som ikke er dets egne. Det muslimske brorskapet har en strategi som de ga uttrykk for i sine planer fra 1980-tallet: å danne en allianse med de mest føyelige partiene for å formidle ideene deres.
Ikke et fantasifoster
Hva vil skje i Frankrike om fem år med demografien snudd på hodet? Vil det være et scenario som i romanen Submission av Michel Houellebecq, med en «moderat» muslimsk mann valgt som president? Eller de med lignende politikk som tar ledelsen takket være sin pakt med de muslimske miljøene?
Jeg tror vi kan konkludere med at fremtiden allerede er her. Jeg vil også anta at aktivitetene på fredager rundt muslimske trossamfunn i byer som Drammen, Oslo, Sarpsborg, Fredrikstad etc. er langt høyere enn kirkene på søndager allerede i dag. I Drammen var det allerede i 2018 registrert 18 moskeer som får offentlig støtte per medlem, og nesten hver tiende borger er medlem av en moské.
Den demografiske revolusjonen er altså ikke et fantasifoster slik det hevdes fra de «pene» rekkene. Den er et udiskutabelt faktum som kun de selvvalgte blinde og døve kan fornekte.
Basert på Gatestone
(Fotomontasje: HRS)