På Mortensrud skole er etniske nordmenn en minoritet, og slik har det vært de siste to tiårene. På skolens nettsider ønskes «ansatte, elever og foresatte en riktig flott Eidfeiring».
Og det er islam som også er i fokus når lærer Kinza Butt uttaler seg om barns påståtte risiko for å få traumer.
Nå føler Kinza Butt fra Mortensrud at hun må ta grep. Hun vil ikke la datteren besøke moskeen i frykt for et spontant besøk fra Sian der de brenner koranen.
– Det er veldig fryktfullt for oss voksne, men også for barn, sier Kinza Butt.
På én måned har Koranen blitt brent tre ganger rett utenfor moskedøra på Mortensrud. Det plager henne.
– Jeg har veldig lyst til å komme hit sammen med datteren min, men får ikke gjort det. Når barn ser brann, er det traumatiserende. Det er så enkelt, heter det i NRKs reportasje.
Hadde Butt utelukkende påført sin datter tro på at det er farlig å se på bøker som brennes, hadde reportasjen vært mindre urovekkende enn den er. Men bekymringen Butt uttrykker, omfatter også elevene hennes. Butt er lærer ved Mortensrud skole, og under overskriften «– Veldig traumatiserende» kan vi lese følgende:
Kinza Butts budskap er å holde seg unna moskeen.
– Så lenge det ikke er noe publikum eller noen blir skadet, så får de bare holde på. Det er uakseptabelt like utenfor her i mine øyne, sier 32-åringen.
Hun jobber på en skole i lokalmiljøet, og opplever at egne elever stiller spørsmål om det som skjer.
Sian nekter å bytte plassering på steder hvor de brenner muslimenes hellige bok, Koranen.
– De begynner å tenke på hva som skjer hvis Sian er ute etter dem. Det er veldig traumatiserende for dem, sier Butt.
Butts påstander står ikke bare i sterk kontrast til mandatet hun har som lærer i norsk skole. Påstandene hviler også på en grunnleggende feilforståelse av hva et traume eller en traumatisk hendelse i realiteten er.
Traumer
Norsk psykologforening har publisert en rekke videoer om psykisk helse på sine nettsider. Under fanen «barn og traumer» forklarer Tine Jensen, spesialist i barne- og ungdomspsykologi, hva traumer er. Jeg har uthevet avsnittene som beskriver hva traumatiske hendelser er.
Mange barn og ungdommer erfarer ting som gjør dem redde, krenker dem eller får dem til å føle seg hjelpesløse.
Noen vokser på situasjonen og opplever hendelsen som inngangsport til nye og sterke sider ved seg selv. Andre opplever at hendelsen har satt seg i kroppen eller i tankene: Som vedvarende redsel for at det fæle vil skje igjen, som en tanke om at man er ødelagt for alltid og ting aldri vil bli det samme som før. Eller som skyldfølelse eller tap av tillit til andre mennesker.
Mennesker reagerer veldig forskjellig, og det er ingen riktige eller gale måter å reagere på.
Fordi barn og ungdommer reagerer forskjellig, snakker vi om «potensielt traumatiserende hendelser». Potensielt traumatiserende hendelser kan både være seksuelle overgrep, mishandling, voldsopplevelser, å være vitne til vold mellom foreldre, katastrofer, ulykker, plutselig død av nære familiemedlemmer, krigs- og flyktningrelaterte opplevelser.
Mennesker reagerer veldig forskjellig, og det er ingen riktige eller gale måter å reagere på.
Også noen typer mobbing på skolen kan ha traumatiserende virkninger. Kroniske sykdom med mye smerter og skremmende sykehusopplevelser kan også føre til traumatisering. Slike hendelser er overveldende fordi de kan true barnets følelse av trygghet og selvverdi og føre til vedvarende opplevelse av fare og hjelpeløshet.
Det er rimelig åpenbart at lærerens påstand «Når barn ser brann, er det traumatiserende» ikke er sann. De fleste barn har sett bål uten at det leder til frykt eller traumer. Barn har heller ikke en medfødt frykt for brenning av religiøse skrifter, barn ser og erfarer at papir brenner lettere enn tre, men uttrykket «brent barn skyr ilden» handler altså ikke om traumerisiko ved å se flammer. At hylende og steinkastende voksne kan gi traumer og frykt er det derimot ingen tvil om, slik ukontrollert adferd av voksne mennesker vil utvilsomt være skremmende for barn, men det er trist at en lærer i norsk skole tror det er hensiktsmessig å kople en slik frykt til «å se brann». Det er en feilslutning.
Demokrati og medborgerskap
Det er forståelig at det er forvirrende å komme fra en kultur der det ikke finnes ytringsfrihet til en kultur som bygger på dette prinsippet, og det er en feilslått forventning at nylig ankomne muslimer til Norge skal forstå viktigheten av ytringsfrihet i demokratiet straks de setter føttene på norsk jord. Det som derimot må forventes, er at denne grunnsteinen er kjent for langtidsboende, og integrert hos muslimer som skal undervise elever i norsk skole. Til tross for at etniske nordmenn er i mindretall ved Mortensrud skole, er Mortensrud fortsatt en norsk skole, og ansatte plikter å følge læreplanverket på samme måte som alle andre lærere i landet.
I den overordnede delen – verdier og prinsipper for grunnopplæringen, står det følgende om temaet «demokrati og medborgerskap»:
Demokrati og medborgerskap som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kunnskap om demokratiets forutsetninger, verdier og spilleregler, og gjøre dem i stand til å delta i demokratiske prosesser. Opplæringen skal gi elevene forståelse for sammenhengen mellom demokrati og sentrale menneskerettigheter som ytringsfrihet, stemmerett og organisasjonsfrihet. De skal få innsikt i at demokratiet har ulike former og uttrykk.
Gjennom arbeid med temaet demokrati og medborgerskap skal elevene forstå sammenhengen mellom individets rettigheter og plikter. Individene har rett til å delta i politisk arbeid, samtidig som samfunnet er avhengig av at borgerne bruker rettighetene til politisk deltakelse og utforming av det sivile samfunnet. Skolen skal stimulere elevene til å bli aktive medborgere, og gi dem kompetanse til å delta i videreutviklingen av demokratiet i Norge.
Opplæringen skal gi elevene kunnskaper og ferdigheter til å møte utfordringer i tråd med demokratiske prinsipper. De skal forstå dilemmaer som ligger i å anerkjenne både flertallets rett og mindretallets rettigheter. De skal øve opp evnen til å tenke kritisk, lære seg å håndtere meningsbrytninger og respektere uenighet. Gjennom arbeidet med temaet skal elevene lære hvorfor demokratiet ikke kan tas for gitt, og at det må utvikles og vedlikeholdes.
Norske lærere plikter å følge disse prinsippene, og Sians koranbrenninger er i så måte en gavepakke til enhver pedagog. Når den muslimske læreren Kinza Butt uttaler om elevene at de «begynner å tenke på hva som skjer hvis Sian er ute etter dem», og deretter konkluderer med at det «er veldig traumatiserende for dem», gir hun samtidig elevene rett i at Sian brenner koranen fordi Sian er «ute etter» muslimske elever. Videre karakteriserer Butt koranbrenning som vold. Hun uttaler at grunnen til at hun ikke vil sende datteren i moskeen lenger, er risikoen for den volden koranbrenningen er:
– Det er synd at jeg må nekte henne, fordi hun savner det lille samfunnet vi har her på Mortensrud. Jeg vil helt ærlig ikke utsette barnet mitt for psykisk eller fysisk vold, sier Butt til NRK.
Men igjen; ytringsfrihet er ikke vold. En svært viktig del av skolens dannelsesmandat er nettopp å gi elevene en forståelse av at friheten til å ytre seg gjelder alle – også de som ytrer noe du ikke liker, slik Sian gjør ved å brenne koranen. Sian gjør ikke dette for å utsette muslimske barn for vold, men for å kritisere islam som ideologi. Selv om Butt selv blir krenket på religionens vegne, er hun som lærer forpliktet til å forklare elevene at koranbrenning er en lovlig ytring og at ingen religion eller ideologi kan skjermes for kritikk, hån eller latterliggjøring.
I dårlig selskap
Leder av Islamsk Råd Norge, Abdirahman Diriye, er på plass i NRKs reportasje, og er like indignert som Butt.
– Det er en følelsladet situasjon, og folk reagerer ut ifra det. Det er hjerteskjærende å høre at barn ikke kommer hit av frykt, sier Diriye til NRK.
Også Islamsk Råd lever i villfarelsen om at koranbrenning er vold.
– Politiet er nødt til å hindre at rasister kommer med hatytringer eller brenner Koranen her alle samler seg. Dette fører til psykisk vold og ting er annerledes fordi de oppsøker oss, sier Diriye.
Men i Norge er det ulovlig å forhåndssensurere folk – inkludert Sian. Prisen for demokratiets frihetsverdier er at loven ikke skjermer noen fra å bli krenket – og slik må det også være. Dessverre er verken Islamsk Råd eller norsk skole noe godt selskap for Butt når hun har store utfordringer knyttet til forståelse av både norsk lov og sitt eget mandat som lærer.
Dessverre har islam og den norske kvinnedominerte skolen felles fokus på at det er farlig å bli lei seg. Kvinner har makt over de sektorene som omhandler omsorg, og de utnytter makten til å forskyve fokus i feminin retning innen sektorene. Resultatet er skole og utdanningsinstitusjoner som i stadig større grad fokuserer på feminine verdier, og erstatter det tidligere fagfokuset med omsorgsfokus.
Vi skrev forrige uke om at halvparten av befolkningen mener det ikke bør være lov å brenne religiøse symboler. Bare 30 prosent mener det bør være lov. Tallene i seg selv er nedslående, men verst står det til i AP-leiren. Blant Arbeiderpartiets velgere oppgir 60 prosent at de ikke ønsker at det skal være lov å brenne religiøse symboler, mens bare 22 prosent er for at det skal være lovlig, og motstanden er som ventet størst blant kvinner på venstresiden – aka eksempelvis lærere. Innføringen av §9A i opplæringsloven, der den forutsigbare effekten av pålagt hensyn til elevenes subjektive følelser blir en skolehverdag der føleriet anses som objektiv sannhet, er verken til hjelp for verken norske eller muslimske lærere.
Spørsmålet i overskriften gjenstår: Hva lærer egentlig elevene på Mortensrud – og hva lærer norske skolebarn generelt – når de undervises av kvinner som ikke forstår prinsippene de skal undervise om?
(Forsideillustrasjon: HRS)