HRS har i artikkelen «Dramatisk økning i antall som får diagnosen lettere psykisk utviklingshemming» av 09.05.22 forfattet av Julie Dahle tatt opp problemet rundt innvandreres overrepresentasjon i rettspsykiatrien.
Det føres ingen statistikk på landbakgrunn for de dette gjelder, men det bør være relativt risikofritt å sette opp en hypotese om at vi her snakker om ikke-vestlige innvandrere. Det som synes dokumentert i artikkelen av 09.05.22 er at disse er klart overrepresentert blant gjerningsmenn som får saken henlagt etter kode 065. Hva som skjuler seg bak denne koden er redegjort for i NOU 2014:10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern:
Utvalget har hentet inn informasjon om alle henleggelser på grunnlag av tvil om gjerningsmannens strafferettslige tilregnelighet på handlingstidspunktet (kode 065) i perioden 2002–2013. Bakgrunnen for informasjonsinnhentingen er at det har vært knyttet interesse til denne henleggelsespraksisen. Senest har for eksempel Norsk psykiatrisk forening i rapporten «Hvordan bør norsk rettspsykiatri utvikles», fremholdt at kartlegging og analyse av praksis har betydning, og at gruppen ønsker mer kunnskap om hva som skjuler seg bak «065-henleggelsene». Antall henleggelser på dette grunnlag gir også en viss indikator på hvor mange som omfattes av reglene om strafferettslig utilregnelighet, heter det i innledningsvis i utredningen.
Med andre ord – vi snakker om personer som ikke er strafferettslig tilregnelige, og da som følge av psykisk utviklingshemming.
Det foreligger dessuten statistikk fra 2002 til 2013 på hvilke typer kriminalitet som er henlagt etter kode 065. Hvorfor statistikken stopper i 2013 kjenner vi ikke til. Flyktningestrømmen i 2015 kan ha medført at tallene er blitt vesentlig annerledes i de påfølgende år, uten at vi har funnet noen statistikk på dette.
Hvis det er noen av HRS sine lesere som har tilgang til tallene etter 2013 så hadde vi satt pris på om disse ble oversendt oss. Vi vil selvsagt holde navnet på avsender konfidensielt.
Hvorfor er det slik?
I den såkalte Kriminalloven av 1842 ble det lovfestet at såkalte «Galne og Afsindige» ikke kunne straffes dersom de begikk kriminelle handlinger. I 1929 ble uttrykket erstattet med «sinnsyk», og i 1997 med «psykotisk». Bestemmelsen finnes i straffelovens §20 som frem til 01.10.20 hadde følgende ordlyd:
For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er
a) under 15 år,
b) psykotisk,
c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller
d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.
Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff.
Bestemmelsen i §20 ble fra 01.10.20 endret slik at den nå lyder som følger (vår uthev.):
Den som på handlingstidspunktet er under 15 år, er ikke strafferettslig ansvarlig.
Det samme gjelder den som på handlingstidspunktet er utilregnelig på grunn av
a. sterkt avvikende sinnstilstand
b. sterk bevissthetsforstyrrelse eller
c. høygradig psykisk utviklingshemming
Ved utilregnelighetsvurderingen etter annet ledd skal det legges vekt på graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne.
Den som forbigående er utilregnelig som følge av selvforskyldt rus, fritas ikke for straff, med mindre særlige grunner tilsier det. Den som har en vedvarende tilstand som nevnt i annet ledd bokstav a og som selvforskyldt fremkaller en utilregnelighetstilstand, kan straffes dersom særlige grunner tilsier det.
Det som er ment med endringen er ikke å si at en som har fått en diagnose som faller inn under 2. ledd (a – c) automatisk er strafferettslig utilregnelig, man må se på helheten. Men som det også står i forarbeidene til lovendringen (Prop.154 L (2016-2017) )
Det er retten som i prinsippet har det siste ordet når det skal avgjøres om en av de nevnte tilstander forelå, men i praksis har de rettsmedisinsk sakkyndige ved sin utredning og konklusjon hatt stor, nærmest avgjørende, innflytelse på resultatet, med mindre det har vært uenighet mellom de sakkyndige.
Denne uttalelsen reflekterer tingenes tilstand før lovendringen. Et godt eksempel er selvsagt 22. juli-saken, der de to første rettspsykiatrisk sakkyndige mente at gjerningsmannen var strafferettslig utilregnelig. Deretter oppnevnte Oslo tingrett på egen hånd to nye rettspsykiatrisk sakkyndige som kom til det motsatte resultat, hvoretter gjerningsmannen ble dømt til lovens strengeste straff. Man kan si mye om den saken, men slik opinionen var den gangen ville det fremstå som et klart uønsket resultat at ingen kunne holdes strafferettslig ansvarlig for massemord.
For «dum» til å bli straffet?
I Dahles artikkel skriver hun følgende, der hun også siterer fra Riksadvokatens rundskriv i forbindelse med endringen av straffelovens §20. Her heter det:
Faller man inn under punkt c) vil man per definisjon ha en iq på under 55. Det er svært lavt, og fungeringen på dette nivået er såpass dårlig at gjerningspersoner ikke vil klare å forstå verken konsekvensen av egne handlinger eller av straff. Men problemet er ikke ordlyden i loven. Problemet som har oppstått er at punkt c) i praksis brukes langt mer utvidet.
Personer det særlig er aktuelt å vurdere om er utilregnelige på grunn av høygradig psykisk utviklingshemming er de som har fått den medisinske diagnosen Lett psykisk utviklingshemming (F70). Diagnosen settes ved IQ mellom 50 og 69. Mange voksne med diagnosen vil kunne være i stand til å arbeide, ha gode sosiale relasjoner og gjøre en samfunnsnyttig innsats, står det i rundskrivet.
Hva gjennomsnittlig IQ er på de innvandrere vi tar i mot og bosetter i Norge er ikke kjent. Slikt måles selvsagt ikke, og det anses ikke politisk korrekt å ta opp slike spørsmål. Men andre har ikke vært like politisk korrekte.
Født sånn eller blitt sånn?
For de som husker tilbake til 2010 så presenterte komikeren og sosiologen Harald Eia en serie på NRK som het Hjernevask. Serien kunne aldri ha vært sendt i dag, til det inneholdt den for mange kontroversielle emner. Et av dem omhandlet gjennomsnittlig IQ fordelt på menneskers etnisitet og opprinnelsesland. Noe av dette ligger ute på nettet, blant annet et intervju med den britiske psykologen Richard Lynn som mener å ha kartlagt gjennomsnittlig IQ i så mange av verdens land at han har kunnet påvise et mønster. Sammen med sin kollega David Becker ga han i 2002 ut resultatene i bokform med tittelen «The intelligence of nations», der det fremkommer at i Norge er gjennomsnittlig IQ 97,13, i Kongo 62,97 og i Guatemala 47,72 (!).
Det at visse lands gjennomsnittlige IQ synes svært lav betyr selvsagt ikke at alle fra vedkommende land kan kvalifiseres som lettere psykisk utviklingshemmede. Vedkommende befolkningsgruppe fordeles i henhold til en «bell kurve», som vist på figuren nedenfor. Det er derfor fullt mulig at det kan dukke opp en nobelprisvinner i matematikk fra Kongo eller Guatamala, men sannsynligheten for det er vesentlig mindre enn at det kommer noen fra Israel.
Man kan si mye om slike målinger. Alt avhenger selvsagt av hvordan man måler, en målemetode som anses seriøs og grundig i vår vestlige kulturkrets kan muligens fungere dårlig i en fremmed kulturkrets. I motsatt fall vil omtrent halvparten av Kongos befolkning anses som lettere psykisk utviklingshemmet og i utgangspunktet ikke strafferettslig tilregnelige i følge Riksadvokatens rundskriv. Og da har jeg ikke sagt et ord om befolkningen i Guatemala.
Det var derfor Harald Eia stilte spørsmålet – Født sånn eller blitt sånn? Det er helt på det rene at det er forskjeller i gjennomsnittlig IQ mellom ulike befolkningsgrupper, og at det må skyldes enten arv eller miljø, eller gjerne begge deler.
I 2010 ga dr. scient. Ole Jørgen Anfindsen med støtte fra Fritt Ord ut boken «Selvmordsparadigmet» på Koloritt Forlag. Her drøfter han (side 297 ff) blant annet hvor høy en befolkningsgruppes gjennomsnittlige IQ må være for å kunne opprettholde et fungerende demokrati. Han refererer her til en rekke målinger som viser at gjennomsnittlige IQ i Afrika syd for Sahara ligger på 70. Hvis dette legges til grunn ligger vi altså helt i grensen på hva Riksadvokaten betegner som lettere psykisk utviklingshemming. Boken ble selvsagt kraftig kritisert da den kom ut, og kritikken rettet seg også mot Fritt Ord som hadde støttet utgivelsen.
Hvorfor angår dette oss?
Vi har de siste 50 år gjennom innvandringen gått fra å være et i høy grad homogent samfunn, til å bli et multietnisk og multikulturelt samfunn. Svært mange innvandrere tilpasser seg lett til det samfunn de har valgt å bosette seg i, noe som nok i høy grad vil være tilfelle med de flyktninger fra Ukraina vi nå tar i mot. Dette i motsetning til visse ikke-vestlige miljøer, gjerne muslimske, som helt frivillig velger å segregere seg og holde fast på den kultur de har tatt med seg fra hjemlandet. Og dersom den enkeltes IQ er et resultat dels av arv og dels av miljø så er den naturlige konklusjon at det neppe har positiv innvirkning på den gjennomsnittlige IQ for de som fødes inn i og vokser opp i segregasjon.
Samtidig er det fastslått at mindre intelligente mennesker er mer tilbøyelig til å ty til vold. Den naturlige konklusjon blir derfor at innvandring fra land der befolkningen i utgangspunktet har en lav gjennomsnittlig IQ og som har en tilbøyelighet til å segregere seg, nødvendigvis vil medføre økt voldskriminalitet. Samtidig vil en relativt større andel av disse enn i den øvrige befolkning kunne diagnostiseres som lettere psykisk utviklingshemmede.
At noen kan diagnostiseres som lettere psykisk utviklingshemmet betyr ikke at de automatisk er strafferettslig utilregnelige. Det må foretas en konkret vurdering av om handlingen ble begått med tilstrekkelig forsett det vil si at gjerningspersonen var klar over hva vedkommende gjorde, og hva konsekvensen kunne være. Selv en person med IQ i det nedre sjikt vil normalt forstå hva konsekvensen blir dersom han stikker kniven i noen.
Kode 065 – hvem avgjør?
Riksadvokaten har i sitt rundskriv helt korrekt påpekt at:
Det er retten som på etisk og normativt grunnlag skal konkludere i tilregnelighetsspørsmålet
Men hva hvis saken aldri kommer til retten?
Som Dahle redegjør for henlegges saker etter kode 065 antagelig oftere enn hva som var tilsiktet da Stortinget vedtok endringen i straffelovens §20.
Faller man inn under punkt c) (straffelovens §20, 2. ledd, pkt c – min anm.) vil man per definisjon ha en iq på under 55. Det er svært lavt, og fungeringen på dette nivået er såpass dårlig at gjerningspersoner ikke vil klare å forstå verken konsekvensen av egne handlinger eller av straff. Men problemet er ikke ordlyden i loven. Problemet som har oppstått er at punkt c) i praksis brukes langt mer utvidet.
Og hvis saken først er henlagt av påtalemyndighetene etter kode 065 så har saken aldri vært i retten. Riksadvokatens uttalelse er derfor strengt tatt ikke korrekt, fordi det er påtalemyndighetene som beslutter hvilke saker det skal tas ut tiltale og oversendes domstolen for pådømming, og hvilke saker som skal henlegges.
Så kan hver og en av oss fundere på hvorfor antall henlagte saker etter 065 øker – er det fordi det har innvandret til Norge langt flere med en IQ under 70, eller er det fordi det er vesentlig mindre arbeids- og kostnadskrevende for politi og påtalemyndighet å henlegge saken etter kode 065 enn å ta ut tiltale for domstolene?
Det har de siste årene blitt ansatt stadig flere sosionomer i politiet, noe som kan ha medført en økende feminisering og stakkarsliggjøring av gjerningspersoner med lavere kognitive evner enn hva som er normalt hos oss. Denne utviklingen vil ikke kunne snus uten at det foretas grep som det er helt urealistisk å tro at norske politikere vil kunne akseptere.
Det er lenge siden Oslos tidligere politimester Willy Haugli på forespørsel fra en journalist om hvorfor politiet brukte hunder inne på Christiania Gjestgivere for å pågripe blitzeren Stein Lillevolden. Svaret var at inngangsdøren var for lav til å få inn hestene.