Helt siden Russland gikk til angrep mot Ukraina i februar har de forventede innvandringsliberale stemmene ropt opp om hvor urettferdig det er at Norge ønsker ukrainske flyktninger mer hjertelig velkommen enn innvandrere fra MENA-land. Sist ut i klagerekken er altså den nye, 25 år gamle Oslo-spaltisten i Aftenposten, Sarah Zahid i saken Oslo er blitt lyssatt i gult og blått. Dobbeltmoralen er til å ta og føle på.
Det er en direkte forskjellsbehandling. For det er paradoksalt å hjelpe flyktninger når de er europeere og kristne, men ikke når de kommer fra Midtøsten og er muslimer. Dobbeltmoralen er til å ta og føle på.
Vi bør beskytte folk fra krig og konflikt, uavhengig av hvilket land de kommer fra, skriver Zahid.
At Norge har beskyttet folk fra krig og konflikt, og ikke minst fra vanskelige økonomiske kår i hjemlandet, til og med gitt dem en egen Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer, synes som en saga blott.
Til tross for at Zahid beskriver å få en «bitter bismak» av å se Oslo lyssatt i gult og blått, er innlegget hennes mer enn noe et bevis på at forskjellsbehandlingskaramellen er sugd tom. Folk trenger ikke ha dårlig samvittighet for å ønske ukrainere velkommen. Snarere framstår det etter drøye to måneder med moralske pekefingre som vanskelig for landets medieredaksjoner å finne muslimske stemmer som sier noe om at det er forståelig med norsk solidaritet overfor ukrainere, samtidig som de fordømmende stemmene står i kø.
Misnøye
Misnøyen med den norske viljen til å hjelpe ukrainere baseres på premisset om at «vi bør beskytte folk fra krig og konflikt, uavhengig av hvilket land de kommer fra». Dette mantraet er ikke Zahid alene om.
Allerede i begynnelsen av mars var Yasir Ahmed, leder for Likestilling, inkludering og nettverk (LIN) og tidligere styremedlem i Islamsk Råd Norge, deltaker i NRK Debatten med påstand om at det er diskriminerende mot muslimer at ukrainske flyktninger får reise gratis på buss og tog i Norge. Zahid gjentar denne kritikken i sitt innlegg, men også i hennes språkdrakt framstår kritikken som et uttrykk for misunnelse og anklager mot folk som forsøker å hjelpe andre. Vi kommenterte Ahmeds påstander i mars, og kan gjenta dem for Zahid:
Det er ganske åpenbart at det er forskjell mellom å være i aktiv flukt og å være bosatt med samfunnets påfølgende økonomiske ytelser og tilgang til velferdsgoder. Å være flyktning er selvsagt belastende uansett hvor du flykter fra, men når du har kommet fram til et land som ivaretar deg, lar deg få familiegjenforening, sørger for at du har tak over hodet, at barna dine har barnehage- og skoleplass og betaler livsopphold for deg selv om du verken har jobb eller kan språket, da oppleves likhetskravet om fri transport påfallende urettferdig når du sammenlikner deg med en gruppe som nettopp har unnsluppet bomberegn og er i ferd med å komme til landet.
I kommentarfeltet vårt den gang sto følgende å lese: «Kvinner og barn, ekte flyktninger, med pass, som har mennene sine fra 18 til 60 kjempende i hjemlandet. Kontra «flyktninger» som snek seg gjennom 2-3 kontinent, med falske papirer om noen, menn i kampalder, som allikevel kaller seg mindreårige alenekommende, langt opp i tredveårene. Og de sistnevnte drar hjem til «fluktlandet» *på ferie*».
Mens Zahid skriver at hun «er født og oppvokst i Oslo, og har ofte vært vitne til en sterk skepsis til både innvandrere og flyktninger» og at det «er ekstra sårt da jeg selv har innvandrerbakgrunn», er nettopp de mange mannlige migrantene uten beskyttelsebehov, men med vilje til å utnytte det norske systemet, en åpenbar årsak til skepsisen mange føler.
Følelsesbeskrivelser har ellers vært gjennomgående i kritikken som har blitt rettet mot det norske engasjementet, der Abid Raja trolig har gått lengst, da han påsto at «folk døde inni seg» da Frp foreslo å bruke FN-kvoten til ukrainske flyktninger.
Syrere og ukrainere
Sarah Zahid er opprørt over en påstått manglende solidaritet med de syriske flyktningene som kom fra 2015 og påfølgende år, men ser ikke hvordan hennes egen argumentasjon i realiteten gjør de vonde følelsene lite legitime.
Siden 2015 har Norge tatt imot 70.000 syriske flyktninger. Syrere utgjør den største gruppen av flyktninger. Jeg kan ikke huske at Oslo viste noen særlig form for symbolsk støtte i solidaritet med syrerne.
Snarere tvert imot ble det raskt en debatt om hvor vanskelig syrerne var å integrere. De måtte derfor hjelpes i nærområdene.
Det er nettopp et uttrykk for solidaritet at Norge har tatt i mot 70.000 mennesker til landet. Det er et enormt antall mennesker, så stort at det faktisk utgjør 1,3 prosent av dagens befolkning i Norge. Zahids hukommelse må også være påfallende selektiv dersom hun har glemt både det politiske og private engasjementet for å få syrerne inn under norske vinger. Men det er ett problem Zahid ikke nevner. Det er at tallet hun oppgir ikke omhandler syrere. Tallet Zahid bruker gjelder alle flyktninger, ikke bare syrerne Norge og resten av Europa ville hjelpe grunnet krigen i hjemlandet deres. At syrerne utgjorde et mindretall blant eksempelvis afghanere og somaliere er et vesentlig poeng for å forstå den forskjellsbehandlingen av ukrainere Zahid vil til livs.
Det ble ikke raskt en debatt om hvor vanskelige syrerne var å integrere, det var derimot en debatt som kom altfor sent, og tilsvarende var gjeldende for hele Europa. Det var en debatt som var helt nødvendig, i og med at syrerne og den store andelen andre MENA-migranter som utnyttet den uoversiktlige massebevegelsen inn i Europa, nettopp ble vanskelige å integrere. Det var jo ikke leger og ingeniører som kom, slik noen prøvde å innbille oss.
Ei heller var alle som kom reelle flyktninger, og Zahid kan neppe klandre verken den Europa, norske stat, Oslo eller den jevne nordmann for å mene at det er urimelig å få tiltakende skepsis til en strøm av menn uten reelt beskyttelsesbehov. Hva skulle Norge og Europa gjort? Skjøvet både dette faktum og integreringsutfordringene enda lengre inn under teppet og latt som det ikke var et reelt problem?
Problemer må opp og frem
Det er åpenbart at problematiske sider ved bosetting av flyktninger må løftes, også når slike debatter gir såre følelser hos tilhørere. Sist helg hadde Henrik Kvadsheim, universitetslektor i samfunnssikkerhet ved universitetet i Stavanger og Andrea Zizanovic, master i samfunnssikkerhet, et innlegg i Stavanger Aftenblad der de påpekte at Ukrainske flyktninger blir trolig lettere å integrere enn flyktninger fra Midtøsten og Afrika.
Geografisk og kulturell nærhet gjør det selvsagt lettere å identifisere seg med de ukrainske flyktningene. At det er mest kvinner og barn som kommer, og ikke flest unge menn, slik som i 2015, bidrar nok også til den overveldende sympatibølgen vi nå ser. Forventningene om av at ukrainerne vil være lettere å integrere i det norske samfunnet enn andre grupper, er trulig også en faktor som bidrar til at vi ser en større velvilje til å ta imot flyktningene denne gangen enn i 2015, skriver de.
Men i tillegg til disse faktorene viser de til statistikk over erfaringer Norge har med integrering. Og denne statistikken er viktig, til tross for at den kanskje oppfattes «sår».
Lav-kvalifiserte jobber har forsvunnet, samtidig som over 50 prosent av flyktningene bare har grunnskole eller ingen utdanning, ifølge en SSB-rapport fra 2021. Utdannelsen er lavest blant syrere og somaliere, der opp mot 70 prosent ikke hadde noe utdannelse, eller kun grunnskole da de kom til Norge, skriver kronikkforfatterne.
De sammenlikner de ukrainske flyktningene med de bosniske flyktningene som kom til Norge på 90-tallet. Når Zahid skriver at «Frp-leder Sylvi Listhaug vil gi ukrainske flyktninger arbeidstillatelse fra dag én fordi de ifølge henne er lettere å integrere. Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon på dette», så er det en sannhet med modifikasjoner. For statistikken finnes og presenteres tydelig i kronikken i Stavanger Aftenblad:
Syrere og somalierne har den laveste sysselsettingsandelen. Kun en tredjedel av disse er i arbeid, ifølge SSB. Erfaringene med flyktningene fra Bosnia er langt mer positive. På 90-tallet kom det 14 000 bosniske flyktninger til Norge.
(…) Suksessen til de bosniske flyktningene har sammenheng med at de, både utdannelsesmessig og kulturelt, hadde en bakgrunn som ligner mer på det nordiske, enn det som er tilfellet for mange andre flyktninggrupper. At bosnierne viste både evne og vilje til å tilpasse seg norske normer og kulturelle premisser, gjorde det også lettere å integrere dem i arbeidslivet og samfunnet for øvrig (min uthev.)
Når Zahid kritiserer manglende solidaritet med syrere, gjøres det med et bakteppe av erfaringer om at de utløser sterk bekymring på samfunnsnivå i Norge. Da Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll la fram sin årsrapport for 2020, handlet den i stor grad om syrere. Mantraet om at «de er som oss» som verserte i mediene i 2015, viser seg å stemme svært dårlig med virkeligheten. Nær tre av fire saker om barneekteskap i Norge omhandler syrere. Det syriske miljøet har etablert egenjustis, sa politiets representant i teamet.
Når Zahid trekker fram enkeltindivider som lykkes i det norske utdanningssystemet, er de unntaket fra regelen statistikken viser, og til tross for at det er svært hyggelig at de lykkes, kan de likevel ikke brukes som et barometer på integrering.
Solidaritet
Det er på tide å legge vekk moralske pekefingre i debatten om ukrainske flyktninger og nordmenns hjelpevilje.
Skal folk bli mindre skeptiske til muslimer er det også klokt av muslimene selv å ta et kritisk blikk på hvilke stemmer de velger å la seg representere av. Tilsvarende bør Aftenposten vurdere å løfte muslimske stemmer som heier fram hjelpevilje overfor ukrainere, snarere enn å fortsette å suge på en forsvunnet karamell.
Nå er det krig i Europa og hjelpeviljen og engasjementet blant nordmenn og øvrige europeere er enormt. Det synes ikke urimelig å forvente at norskfødte muslimer med innvandrerbakgrunn engasjerer seg på tilsvarende måte, snarere enn å framsette klager mot land og by som tok imot deres foreldre. Det er felles engasjement som er uttrykk for rettferdighet, og solidaritet med flyktninger bør være et tegn på du er godt integrert.
Opplever Zahid en «bitter bismak», handler det kanskje om en tillært bitterhet hun bør riste av seg. Utakknemlighet og misunnelse er oppskriften på økt misnøye og økt polarisering. Det kan ingen være tjent med å suge videre på.
(Illustrasjonsfoto: HRS)