Ved inngangen til en sikkert varm og god sommer er det noe vi nok ikke liker å tenke på: da øker nemlig også antallet migranter som ønsker seg et bedre liv i Europa. Og fordi været er bedre om sommeren, er det flere som kommer frem og færre som drukner underveis.
Det er mange som forsøker seg. Hvis noen tror at utviklingen lar seg stoppe, så må man tro om igjen. For befolkningsveksten i Afrika er ekstrem og ser ikke ut til å jevne seg ut med økt velstand.
Nigeria alene har i dag ca. 220 millioner innbyggere og hver kvinne føder i snitt 5,32 barn (2019). Det er anslått at Nigeria kan få opptil 800 millioner innbyggere i 2100, en befolkningsvekst som ikke er bærekraftig.
Tilsvarende vekst ser man i de fleste afrikanske land sør for Sahara. Dette vil uten tvil resultere i en stadig økende strøm av særlig unge menn som søker lykken i Europa. Og Europa tar i mot dem med åpne armer. De som kommer får stort sett bli, selv om det ikke finnes arbeid til dem. Alternativet blir da sosialhjelp eller kriminalitet.
Hvorfor ble det slik?
Det ble slik fordi vi selv har bestemt at det skal være slik. Vi har bundet oss selv på hender og føtter gjennom egen lovgiving og tilslutning til internasjonale konvensjoner. Konsekvensen er at så fort en migrant har kommet seg innenfor Schengens yttergrenser, så vil de samme politikerne som har etablert Frontex – som skal bevokte EUs yttergrenser – dele ut like mange rettigheter til de som har kommet seg inn i Europa som til sine egne innbyggere.
Dette gjelder politikere fra nær sagt alle partier. Den politiske ideologien som kalles liberalisme, har fått stort gjennomslag i norsk og europeisk politikk. Liberalismen fremhever individets rettigheter blant annet på bekostning av statens mulighet til å regulere innvandringen.
For det var aldri ment at en enkelt innvandrer kunne troppe opp ved en grenseovergang å kreve asyl. Asyl var noe en stat kunne beslutte å gi et annet lands borger, og som dette landet måtte respektere. Men det har skjedd en utvikling de siste tiårene der liberalistene har fått stadig mer gjennomslag. Det har resultert i en gradvis utvikling til dagens situasjon der asyl er blitt en individuell rettighet. Kombinert med en stadig økende tilstrømning av migranter fra Afrika sør for Sahara, vil dette med nødvendighet medføre en demografisk og økonomisk katastrofe.
De helliges leir
Ved å anse individets rettigheter som universelle og ukrenkelige, vil liberalistene i realiteten avvikle velferdsstaten gjennom ubegrenset rett til migrasjon.
Hvis dette gjennomføres kan vi som den ytterste konsekvens få en situasjon lik det den franske forfatter Jean Raspail beskrev i sin nærmest profetiske roman, De helliges leir, der liberalister som ønsket en samfunnsomvelting arrangerte en flotilje med 100 båter som brakte en million fattige indere fra Calcutta til Frankrike. Vi omtalte boken da den utkom på norsk på Document forlag i 2016.
Vi anbefaler at Tore Larsens bokanmeldelse leses på nytt, og at de som ikke har lest boken, gjør det. Det skal være bøker igjen hos forlaget.
Liberalisten lever i nuet
For en liberalist som setter individets frihet i sentrum, vil vår forhistorie og vår kristne kulturarv være uten interesse. Liberalisten lever i nuet og tenker ikke på de langsiktige konsekvensene av den politikk som ønskes ført. Eventuelt bryr liberalisten seg ikke om dem – det ligger uansett i liberalismens natur at statens ansvarsområde skal reduseres til et minimum og da vil kollaps av velferdssamfunnet være en villet handling.
Derfor vil liberalismen på sikt ødelegge nasjonalstaten, som frem til nå har vært den grunnmur ikke bare våre egen nasjon hviler på, men også alle andre nasjoner i den vestlige kulturkrets.
Vår undergang
Alle sivilisasjoner går etter hvert under. Også vår vestlige sivilisasjon vil gjøre det. Den engelske historiker Arnold J. Toynbee har ganske så treffende uttalt at «civilizations die from suicide, not by murder». Med det mente han at alle sivilisasjoner på et eller annet tidspunkt vil kollapse innenfra. Fremveksten av en stadig mer liberalistisk politikk som lever i nuet, avviser vår fortid, og ser bort fra de langsiktige konsekvensene av den politikken som føres, vil bidra sterkt til dette.
Den vestlige sivilisasjon vil derfor uunngåelig bli erstattet av en ny og sterkere sivilisasjon. En sivilisasjon som avviser alle de rettigheter vår vestlige sivilisasjon er bygget på, og som ikke viker tilbake fra å bruke vold for å disiplinere innbyggerne. Den sivilisasjonen heter islam. Islam er her allerede, vi betaler til og med for islams utbredelse med våre egne skattepenger. Det har våre politikere bestemt fordi islam anses som religion og ikke ideologi. Og med det følger statsstøtte.
Det fremstår derfor som et paradoks at de som vil bli hardest rammet av liberalismens konsekvenser, er de som argumenterer mest for den – ungdommene og kvinnene. For det er på det vi kan kalle «den utvidede venstresiden» i norsk politikk, du finner liberalistene som ønsker færrest mulig restriksjoner i innvandringen. Og der finner man stort sett alle partier på Stortinget. Med ett unntak – Fremskrittspartiet. Dette til tross for at partiets prinsipprogram innledes med setningen «Fremskrittspartiet er et liberalistisk folkeparti». Dette stemmer ikke helt med at Frp alltid har stått for en streng innvandringspolitikk, med mindre Frp definerer liberalisme som noe som stanser på Svinesund.
Kan vi gjøre noe med det?
Som Toynbee har påvist vil alle sivilisasjoner kollapse innenfra, de bærer derfor med seg kimen til sin egen undergang. Dette er uunngåelig. Men vi kan i stor grad selv bestemme når det skal skje.
Vi – det norske folk – er i stor grad enige om at innvandringen til Norge må begrenses til det som er bærekraftig på sikt. Og at det er vesentlig mer bærekraftig å ta i mot flyktninger fra Ukraina enn fra muslimske land i Midt-Østen og Afrika er åpenbart. Problemet er bare at de vi velger til å representere oss ikke er enige i dette.
I en artikkel av 31.03.22 gjennomgikk vi yrkeserfaringen hos en rekke kjente politikere. Og den var sjokkerende dårlig. Så dårlig at de neppe vil kunne få ansettelse i privat sektor, med mindre det var for å bidra til å skaffe bedriften økte subsidier.
Drømmejobben for en yrkespolitiker er selvsagt internasjonale toppverv gjennom FN, noe den tidligere sekretæren til Operasjon Dagsverk, Erna Solberg, nylig har skaffet seg når hun sammen med blant annet Elton John skal sitte i styret for «Global Citizen», der Bill and Melinda Gates Foundation var blant stifterne, og som skal arbeide mot fattigdom og for FNs bærekraftsmål.
Politikere som argumenterer for å sette norske interesser i sentrum og gå ut av alle internasjonale forpliktelser som vi ikke er tjent med, vil gjøre seg særdeles upopulære blant utenlandske politikere. Da vil de aldri bli ansett kvalifisert for denne type internasjonale verv. Derfor skal man lete lenge etter politikere som går inn for en slik politikk. Selv om velgerne måtte mene noe annet.
Vi – det norske folk – har ingen andre muligheter enn å bruke stemmeseddelen hvert fjerde år. Og da bør velgerne tenke nøye over hvem man stemmer på, fordi det går fire år til neste gang. Vi har ikke den samme mulighet som man har for eksempel i Sveits, der et visst antall statsborgere kan kreve folkeavstemming om et aktuelt spørsmål som politikerne ikke gjør noe med. Norske politikere vil aldri våge å innføre noe slikt.
I såfall ville jo politikere risikere å miste kontrollen over hva folk blir fortalt, noe Gro Harlem Brundtland uttalte til Dagsavisen 20.12.19.
Og det skulle tatt seg ut.