Det kan hende Olav H. Hauge snur seg i graven, men jeg kan ikke hjelpe for at «Det er den draumen» ufrivillig dukker opp i bakhodet når jeg leser Romerikes Blads svulstige id-reportasje fra det lokale grendehuset på Ullensaker. «Draumen me ber på, at noko vedunderleg skal skje» synes som en dekkende frase for å beskrive ordførerens entusiastiske håp om en framtidig stormoské.
Håpet og draumen deles åpenbart av Ullensaker Muslimske Senter, som har framlagt visjonen om stormoskeen på sine nettsider.
I lokalavisen er id-feiringen dokumentert med et rikelig utvalg bilder, der ordføreren taler til de muslimske mennene. Kvinnene gikk øyensynlig glipp av ordførerens inspirerende tale, der han «tok kraftig avstand fra Sian».
– Koranbrenning er noe som har opptatt mange muslimer i det siste, og vi har sett hvordan det kan skape både frykt og uro. Derfor er det viktig at vi alle står sammen med dem og tydeliggjør at slike aksjoner ikke er velkomne i Ullensaker, sier Schumacher.
«Frykt og uro» brukes som eufemisme for det som i realiteten var voldelige opptøyer, der muslimske menn, kvinner og barn angrep svensk politi med så sterk kraft at politiet trakk seg ut. «Frykt og uro» er åpenbart også ment å dekke opptøyene i Sandefjord, der flere småbarn ble brukt som skjold mot politiet og der det ble observert at en far brukte barnet sitt som steinsamler, slik at far selv kunne konsentrere seg om selve steinkastingen.
Han tviler imidlertid på at Sian vil tørre å returnere til Jessheim, etter fadesen forrige gang der ingen hørte eller brydde seg om hva de sa.
– Vi sto med ryggen til og pratet med hverandre. De hadde ikke lov til å ha høyttalere, så ingen hørte dem. De så nok på det som en virkelig mislykket og bortkastet dag. Det skapte bare enda mer fellesskap og kjærlighet blant alle som bor her, så jeg er rimelig sikker på at de ikke har lyst å komme tilbake hit.
Det er underlig at ordføreren ikke gjør seg en eneste tanke om at «fellesskap og kjærlighet» i Ullensaker er betinget av at muslimene ikke hører hva Sian sier. At han videre er stolt av at Sian ikke «vil tørre» å returnere, vitner om et selektivt forhold til frykt, som han i samme åndedrag mener er en fryktelig følelse for muslimer. Frykten han tillegger Sian mener han åpenbart er et gode.
Krig og fred og sånn
Ordfører Schumacher er ikke alene om å mene at det er forståelig at muslimer føler «frykt og uro» i møte med koranbrenning. Den muslimske lederen Khan er helt enig i at det ikke er muslimenes skyld når de reagerer.
– Det er ikke ytringsfrihet å gjøre handlinger som du vet sårer andre. På skoler og arbeidsplasser er det klare retningslinjer for slike ting, så hvorfor det skal være greit ute på gata forstår jeg ikke, sier Khan.
Khan har åpenbart ikke fått med seg at ytringsfriheten nettopp omfatter ytringer man ikke liker, og at et fritt samfunn forutsetter en forståelse for at følelser er subjektive. Skulle man forby alle ytringer som kunne oppleves ubehagelige, ville man raskt få et samfunn der enhver motstemme blir kneblet.
Han håper på fredelige motaksjoner om Sian returnerer til Ullensaker, men ville ikke blitt overrasket om det gikk en kule varmt blant noen.
– Jeg støtter ikke opptøyer og vold, men mennesker har følelser og når de ikke blir hørt må de uttrykke følelsene på en måte. Det er grunn til at det fortsatt er krig i 2022. Mennesker har ennå mye å lære, sier Khan.
Khan bør vite at det er uttalelsene etter «men» som er meningsbærende. Han mener altså at muslimer «uttrykker følelsene» sine når de skaper voldelige opptøyer, og at vi må ha forståelse for det. Det virker ellers litt merkelig at Khan trekker fram «grunn til at det er krig» og ikke evner å se at krigene har det fellestrekk at de ofte starter der ytringsfriheten nettopp er innskrenket. Det blir videre nær komisk når han framholder at ramadan gjør muslimer mer selvbeherskede og følelseskontrollerte. Er det ikke nettopp det motsatte de siste ukene har vist?
– Gjennom ramadan repeterer vi at mennesker har behov for selvbeherskelse og kontroll over sine følelser. Det er en kritisk evaluering av oss selv og hvordan vi kan opptre mer begrenset og behersket.
Moskédraumen me ber på
«Ordføreren viser til det store muslimske miljøet i kommunen, og håper de vil lykkes med sine planer», skriver Ringerikes Blad, og avbilder ordfører Schumacher i omfavnelse med Adeel Yousaf Khan over billedteksten «Begge er enige i at Jessheim mangler en moské». Den religiøse vekkelsen er åpenbart sterk på Jessheim, og får ordføreren og Ullensaker muslimske senter det som de begge vil, vet vi med sikkerhet hva som kommer. Oppskriften for framtidig virksomhet ser slik ut på det muslimske senterets nettsider:
- Leksehjelp og fritidsaktiviteter.
- Arrangere sosiale sammenkomster for barn, kvinner og menn.
- Tilrettelegge for religiøse aktiviteter som bønn og høytider.
- Integrering og inkludering for individer med flerkulturelle bakgrunn.
- Delta i forskjellige arrangementer i samarbeid med myndighetene, som for eksempel politiets beredskapsforum.
- Være en informasjonskanal for muslimske minoriteter.
Hørt det før? Javisst har du det. Dette ser nær identisk ut med IslamNets planer for dawah-senter, og årsaken er enkel. «Aktivitetssenter» fungerer godt for å smøre demokratiske ører. Hvordan integrering kan foregå når man segregerer seg fra samfunnet forøvrig er et spørsmål som er verdt å reise, men det stilles verken av Ullensaker-ordføreren eller av Romerikes Blad.
Kanskje venter de, som i Olav H. Hauges dikt, på at «at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.» Så gjenstår det å se om de vil like det de glir inn i og ikke har visst noe om.
(Forsideillustrasjon: montasje HRS)