Selvsagt vil ingen i prosjektet bruke ordet «assimilering», det kalles «tidlig, målrettet innsats mot barn og foreldre», men i praksis er det nettopp assimilering til dansk kultur som bedrives når danske sosialarbeidere jobber med barn i alderen 7-12 år for å forebygge at de blir fremtidens kriminelle.
I Store norske leksikon er assimilering definert slik:
Assimilering, eller assimilasjon, oppfattes vanligvis som en minoritetspolitikk en stat eller regjering fører overfor en språklig eller kulturell minoritet eller innvandret gruppe for å gjøre den mest mulig lik majoritetsbefolkningen.
Dette innebærer at individer eller grupper blir tatt opp i storsamfunnet på storsamfunnets premisser. Det er en enveisprosess der de som assimileres må endre sine grunnleggende kulturelle verdier, ta i bruk majoritetens språk, og lignende.
Assimilering forstås ofte som en form for integrering. Assimilering kan kontrasteres med både segregering og multikulturalisme, hvor mindre grupper beholder sin egenart i større grad.
Assimilering misforstås ofte som en undertrykkende form for integreringsprosess for sårbare grupper, men sannheten er at det er en helt nødvendig tilnærming til voldskultur, dersom det da er et overordnet mål å få bukt med volden.
«Aktive drenge»
Aftenposten omtaler Nørebro-prosjektet «Aktive drenge», altså «aktive gutter».
Alle hadde innvandrerbakgrunn, noen hadde brødre i gjengene, og alle lå minst to år bak faglig på skolen.
Nå ønsket Gadepulsen å jobbe med guttene for å stoppe dem fra å bli en del av de kriminelle miljøene og sørge for at de fullførte skolen.
Tidligere hadde de jobbet med eldre gutter, rundt 14 og 15 år. Men de opplevde at de kom for sent inn, og flere av guttene ble kriminelle. Nå ville de prøve å nå dem tidligere, skriver avisen.
Innvandrerbarna beskrives å ha hatt risikoadferd, utøvd vold og trusler, og å komme fram hjem der det praktisk talt ikke er plass til at de kan oppholde seg. Disse barna, helt ned i 7-årsalder, har gata som sitt «gutterom», og det er brukt massive ressurser på å få fatt i dem og holde på dem. Som mangeårig barnefaglig kliniker tør jeg skrive under på at dersom norske barn hadde levd på denne måten, ville foreldrene mistet omsorgen for lengst, men i Danmark, som i Norge også, «godtas» innvandret omsorgssvikt i langt større grad.
Men danskenes prosjekt har i alle fall et rent praktisk krav til foreldrene; de må ta ansvar.
De startet med å ta guttene ut av arabiske privatskoler, som ikke er uvanlig i Danmark. Alle ble plassert på ulike skoler i København.
– Vi ble med på skolesamtaler og foreldremøter. Lærerne kunne alltid kontakte oss hvis noe gikk galt, sier sosialarbeider Ibrahim Ziyani.
I Oslo møter barnevernet ofte motvillige foreldre og tiltak tar ofte lang tid å få stablet på beina. Gadepulsen gikk derimot raskt til verks med guttene og deres familier.
Foreldrene ble lært opp til å bruke digitale skoleverktøy. En dag i uken ble mødrene samlet. De skulle lære hvordan de bedre kunne følge opp guttene. I mellomtiden tok de ansatte ved Gadepulsen over flere av foreldrenes oppgaver.
I praksis har altså sosialarbeiderne overtatt foreldrefunksjonen i stor grad, samtidig som det stilles krav til ikke-segregering, deltakelse i alminnelig dansk skole og opplæring ikke bare av barna, men også foreldrene.
God effekt
Effekten av denne harde intervensjonen i innvandrerfamilienes liv er at ungene ikke blir kriminelle.
Både Oslo og København har sett en nedgang i unge som begår kriminalitet de siste ti årene. Men København, med 1,3 millioner innbyggere, har et langt lavere antall enn Oslo, som har rundt 700.000 innbyggere, oppsummerer Aftenposten.
Denne oppsummeringen er ikke helt ærlig fra avisens side. Senest i januar i år hadde Aftenposten selv en artikkel som het Ny rapport: Kriminaliteten øker igjen blant de yngste på Oslos østkant. Innholdet i artikkelen er jo avslørt allerede i overskriften, men for å utdype er dette utdraget av artikkelen betegnende: 
Joda, selvsagt begår flertallet ikke kriminalitet, det skulle da bare mangle. Men trenden er at voldssakene blant unge innvandrerbarn øker, ikke minsker, slik Aftenposten nå påstår.
Og årsakene til nedgangen i København er med all sannsynlighet sammensatt. De har innført harde straffer for gjengkriminalitet og tvinger gjennom assimileringstiltak. I assimileringen ligger mye omsorg og forståelse for barnas utagering. Og slik sett må man si at assimilering er langt «snillere» enn de valgfrie tiltaksmodellene norsk barnevern driver med til sammenlikning.
I Norge er det et mantra at alt må være frivillig og på innvandrernes egne premisser. Assimilering sees på som stigmatiserende, mens uopplyst selvvalgt segregering skal ses gjennom kultursensitive briller. Men hvordan kan det være stigmatiserende å gi innvandrerbarn tilgang til tilgjengelige voksne, fravær av vold fra voksne og drahjelp for å kunne fullføre skole? Argumentet om frivillighet er i realiteten hult og ansvarsfraskrivende, for det er barna som blir tapere i frivillighetspolitikken.
Når danskene kan vise til gode resultateter bør norske politikere se på nøyaktig hva det er danskene driver med, for også danskene har en stor andel muslimske innvandrere, som nå utgjør omlag 5,3 prosent av befolkningen.
Enda tidligere
Mens danskene nå intervenerer når barna er ned i 7-årsalder, er det gode grunner til å se på muligheten til å gå inn enda tidligere. Årsaken er at problemene ofte oppstår enda tidligere, og at de er synlige i barnas tidligste leveår. Eier man noe kjennskap til kulturelle forskjeller i barneoppdragelse, vil man også vite at barndom er noe annet i MENA-kulturer enn den er i Norge.
I MENA-kulturer har barna verdi i kraft av å kunne skaffe foreldrene inntekter og på sikt videreføre og forsørge slekten, men barndommens egenverdi er en vestlig konstruksjon. Dette er grunnleggende kulturkunnskap og det er helt avsindig at denne kunnskapen utelates fra enhver rapportering om barn.
Geografisk tilstedeværelse i Norge gjør ikke disse foreldrene til bedre foreldre. Oftest blir de enda dårligere foreldre, for de må utøve foreldreskapet i en kultur der omsorg for barn er systematisk og monitorert og der barndom har egenverdi. Barna ser selv hvor himmelvid forskjell det er mellom eget hjem og majoritetsbefolkningens hjem, og de blir stående i en umulig kulturell spagat. Nettopp derfor er tidlig intervensjon helt avgjørende – og den fungerer ikke dersom den er frivillig, for innvandrerforeldrene vil ikke. Dette vet vi med all mulig sikkerhet, det er bare å ta en kikk på andelen barn i barnehage rundt om i det ganske land. Det er en generell trend at færre barn er i barnehage i innvandrertette områder, til tross for gratis kjernetid og alskens oppmuntringer til frivillig deltakelse.
Sunniva Holmås Eidsvoll (SV), byråd for oppvekst i Oslo, mener det er viktig å se på erfaringer fra andre land og om man kan bruke det for å løse Oslos utfordringer.
– Men i Oslo har vi valgt andre tilnærminger, sier hun.
Gjennom gratis aktivitetsskole og fellesskole følges barna av voksne store deler av dagen. Det er også en egen handlingsplan for å minske og hindre kriminalitet blant unge.
– En liten gruppe står nesten for halvparten av kriminalitet blant unge under 18 år. Vi ser at tett oppfølging kan bidra til å få dem til å skifte kurs, sier hun til Aftenposten.
Hadde hun vært ærlig kunne hun påpekt at det er nettopp assimilering til danske verdier som gjør at prosjektet har effekt. Skulle hun foreslått noe virkelig effektivt så ville det være å gjøre barnehagedeltakelse, inkludert deltakelse på foreldremøter og krav til å sette seg inn i barnas hverdag obligatorisk. Det er ikke slemt å kreve samfunnsdeltakelse og fravær av vold. Stikker man fingeren i jorda er assimilering det beste for innvandrerbarna. Det bør være hovedlærdommen fra Danmark.
(Illustrasjonsfoto: HRS)