Hvor tilknyttet de gjeldende tidligere lokalt ansatte afghanerne reelt sett er Norge og norsk kultur bør definitivt stilles spørsmål ved. Lokale ansettelser var en alminnelighet i Afghanistan all den tid internasjonale fredsbevarende styrker befant seg i landet, men det er like selvsagt at afghanske renholdere og andre som på løselige måter var ansatt hos norske myndigheter har forsvinnende liten, om noen, tilknytning til Norge overhodet. En god dæsj emosjonelt press har likevel ført til at regjeringen har snudd og vil hente afghanere de først avviste til Norge likevel.
Opprinnelig nei
Vårt Land oppsummerer den opprinnelige planen til regjeringen Solberg, som ønsket å sette en stopper for flere afghanere enn de allerede evakuerte.
Gjennom sommaren svarte Solberg-regjeringa nei til å hente ut fleire eks-tilsette enn dei som hadde fått komme til Norge. Men i august snudde Solberg-regjeringa, og opna for å vurdere sakene til eks-tilsette på nytt.
Same månad tok opprørsrørsla Taliban hovudstaden Kabul og hadde med det kontroll over heile Afghanistan. Norge og andre vestlege land organiserte på kort varsel ei luftbru ut av landet.
115 afghanske soldatar frå spesialstyrken Crisis Response Unit (CRU), som hadde norske instruktørar og rådgjevarar, blei flogne til Norge. Med familiemedlemmer talde gruppa totalt 525 personar, som alle blei kvoteflyktningar.
Søknadsordninga som no blir rulla ut, omfattar ikkje CRU-soldatar som blei att i Afghanistan.
Bakgrunnen for snuoperasjonen til regjeringen Solberg er et brev skrevet av en sivil afghaner som på et tidspunkt hadde vært lokalt ansatt hos norske myndigheter. Han skrev brevet på vegne av seg selv og 13 andre tidligere ansatte. Hvem som har oversatt brevet, som strengt tatt må leses som emosjonelt press mot norske myndigheter, vites ikke, men at en lokal afghaner uten annen tilknytning til Norge enn den stedlige ansettelsen i tidsrommet 2006-2014 selv har skrevet brevet på norsk, er svært lite sannsynlig. Brevet ble publisert i Forsvarsforum for snart et år siden, nærmere bestemt 2. juli 2021.
Taliban har lagt en mine utenfor huset mitt. På vegne av meg selv og 13 kolleger, ber jeg den norske regjeringen om å inkludere oss i planen om å gi opphold i Norge til lokalt ansatte afghanere, het det i brevet.
Når nei blir ja
Regjeringens opprinnelige nei til flere afghanere var ikke tilfeldig. Å hente ut afghanere kommer med en betydelig sikkerhetsrisiko for Norge, og sikkerhetsrisikoen består ikke av Taliban i Afghanistan, men av tankesettet afghanerne tar med seg.
I forbindelse med evakueringen av norske styrker og diverse lokalt ansatte fra Afghanistan i fjor, belyste vi denne problematikken i flere artikler, blant annet denne:
En afghansk general har sendt brev til Forsvarsdepartementet med informasjon om at mye gikk galt da Norge skulle evakuere Afghanistan. Han sier at feil folk ble evakuert, og at mennesker med relasjoner til Taliban var blant de evakuerte til Norge. Det samme sier en norsk offiser med tilknytning til norske spesialstyrker.
(…)Bekymringen for at feil personer kunne bli evakuert fra Afghanistan til Norge, var uttalt flere år før Taliban tok makten i landet. Tidligere i år avslørte Kjetil Stormark på aldrimer.no hvorfor tolker ikke fikk komme til Norge:
Flere av de norsktilsatte tolkene som arbeidet for norske spesialstyrker i Afghanistan, hadde ekstreme og ytterliggående holdninger. I en hemmelig forsvarsrapport fra 2013 ble tolkene karakterisert som en sikkerhetsrisiko. Dette var årsaken til at de aldri fikk opphold eller asyl i Norge.
Forvarselet om at evakuering av afghanere medførte risiko for å få med feil mennesker, var altså gitt allerede for åtte år siden, men ifølge den afghanske generalen var den raske evakueringen tidligere i år ikke preget av gode risikovurderinger.
Likevel ble Solberg-regjeringens nei raskt et ja, og dette ja-et har blitt presset på av SVs Grete Wold i et skriftlig spørsmål til nåværende justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl:
Det er en kjent sak at afghanere som jobbet for norske myndigheter er redde for familiemedlemmers sikkerhet under Taliban sitt styre.
Vil statsråden kunne ta i mot representanter for Den afghanske tolkeforeningen med tanke på oppdatert informasjon om deres, og deres pårørendes situasjon?
Ny søknadsordning
I justisminister Mehls svar kan vi blant annet lese dette:
Regjeringen besluttet i februar at det skal etableres en begrenset søknadsordning for tidligere lokalt ansatte afghanere som har vært ansatt hos norske myndigheter i Afghanistan. Justis- og beredskapsdepartementet vil nå snarlig sende instruksen til Utlendingsdirektoratet om behandlingen av disse sakene og det vil bli orientert om ordningen på aktuelle nettsider. Ordningen ble kunngjort 3. mars. Det ble samtidig kunngjort at regjeringen ikke ønsker å gi utvidet adgang til familiegjenforening for storfamiliene til de afghanske tolkene som allerede er i Norge.
Tja, hva skal man si? Det ser unektelig ut som en bekreftelse på at afghanerne som allerede er gitt opphold her til lands har vist initiativ til å hente gjenværende, øvrige koner og barn, hvis ikke måtte neppe regjeringen kunngjøre at de ikke får tilgang til mer enn én kone per person.
Dette betyr ikke at vi ikke anerkjenner at den humanitære situasjonen i Afghanistan er vanskelig. Situasjonen er imidlertid vanskelig for svært mange, og særlig kvinner og jenter har fått en forverret situasjon. Grupper som har blitt særlig utsatte mtp. behov for beskyttelse er menneskerettighetsforsvarere, kvinneaktivister, journalister og ansatte av de forrige påtale- og sikkerhetsmyndighetene.
Afghanske tolker som har kommet til Norge siden 2012 har fått ta med seg kjernefamilien. Det vil si én ektefelle og barn. Dette er familiekretsen som normalt gjelder i kvotesaker og saker for familiegjenforening. Utlendingsloven åpner normalt ikke for familiegjenforening for andre enn den aller nærmeste familien. Av hensyn til likebehandling vil det ikke bli etablert en spesialordning for storfamiliene til tolkene som fikk komme til Norge fra 2012 og framover, skriver justisministeren videre i sitt svar.
At det reelt sett skal være vanskeligere for afghanske menn som ikke har hatt noen arbeidsavtale for norske myndigheter siden 2014 enn det er generelt for den afghanske befolkning, er vanskelig å se. Til tross for det emosjonelle brevet på vegne av de 14 afghanerne, der det trues med at de står i fare for å dø på grunn av sin tidligere tilknytning til norske myndigheter, er de åpenbart ved godt mot ni måneder senere og venter på søknadsmuligheten.
Hvor mange afghanere som ender opp med å komme som følge av regjeringens «begrensede søknadsordning» er ikke godt å si, men det er rimelig å anta at de 14 vil ha med seg kjernefamilier i størrelsesorden som likner de øvrige kvoteflyktningene som ble hentet ut av landet, altså i snitt én kone og 2,5 barn, ergo står vi igjen med 50 personer med omfattende integreringsbehov. Så gjenstår bare for afghanerne å velge ut favorittkona før de setter seg på flyet og «fornorskes».