Paragrafen i Opplæringsloven, som vi har gitt fyldig omtale av i 2018, er både hyllet og utskjelt. Hyllet for å gi de sårbare barna en stemme, og utskjelt for å fortie andre sider av en sak. For paragrafen som ble innført i 2017, gjør elevens egen opplevelse av krenkelser avgjørende, og skolen plikter både å forebygge og iverksette tiltak når en elev sier han er krenket.
Når ein elev seier at skolemiljøet ikkje er trygt og godt, skal skolen så langt det finst eigna tiltak sørgje for at eleven får eit trygt og godt skolemiljø. Det same gjeld når ei undersøking viser at ein elev ikkje har eit trygt og godt skolemiljø.
– Intensjonen er god, men praksis er hårreisende. Ved min skole ble en veldig dyktig lærer innrapportert. Hun fikk umiddelbart beskjed om å omplasseres, ingen ville høre på henne, sier en undervisningsinspektør HRS har snakket med.
– Ingen vil komme i et dårlig lys, verken skole eller skolesjef. Jeg oppfordret vedkommende til å ta opp kampen. Men hun orket ikke. Hun var anklaget for å ha utøvd vold mot et barn, mens hennes opplevelse var at hun irettesatte barnet og skjermet andre barn i klassen for barnets utagering. Men hos Statsforvalteren er hendelsen registrert som hennes voldsutøvelse. Nå er hun ansatt ved en annen skole i samme fylke, men er sykmeldt. Hvorvidt hun noen gang kommer tilbake til klasserommet vet jeg ikke.
Klagene
230 elever meldte fra om at de ikke føler seg trygge på skolen fordi en voksen har plaget dem, viste en gjennomgang Utdanningsnytt gjorde av klagene til Statsforvalteren i 2019 og 2020.
«Hver måned melder elever fra om at de er blitt slått, latterliggjort, lugget eller tatt kvelertak på av en ansatt på skolen» het artikkelen som ble utgitt i etterkant av kartleggingen, og de 230 klagene fordeler seg på følgende måte:
Dette er altså klagene som havner hos Statsforvalteren. Der havner de ikke bare fordi loven tar elevenes uttalelser på alvor, men fordi loven også åpner for at foreldre og elever som er misfornøyde med rektors håndtering av klage, kan ta klagen videre. Typisk skjer dette i saker der det er stort sprik mellom lærer og elevs forklaring av hva som har skjedd. Ordlyden i loven er som følger:
§ 9 A-5.Skjerpa aktivitetsplikt dersom ein som arbeider på skolen, krenkjer ein elev
Dersom ein som arbeider på skolen, får mistanke om eller kjennskap til at ein annan som arbeider på skolen, utset ein elev for krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering, skal vedkommande straks varsle rektor. Rektor skal varsle skoleeigaren. Dersom det er ein i leiinga ved skolen som står bak krenkinga, skal skoleeigaren varslast direkte av den som fekk mistanke om eller kjennskap til krenkinga. Undersøking og tiltak etter § 9 A-4 tredje og fjerde ledd skal setjast i verk straks.
§ 9 A-6.Statsforvaltaren si handheving av aktivitetsplikta i enkeltsaker
Dersom ein elev ikkje har eit trygt og godt skolemiljø, kan eleven eller foreldra melde saka til statsforvaltaren etter at saka er teken opp med rektor.
De sårbare
Undervisningsinspektøren som har kontaktet HRS sier at bak mange av klagene står elever som har utøvd vold og foreldre som mener at barna deres er utsatt for stigmatisering.
– Vi er bundet på armer og ben. Unger som spytter, skriker, truer, sparker og slår har blitt gitt en enorm makt med paragraf 9A. Hvem skal avgjøre hvorvidt læreren gjør rett i møte med disse barna? Det er barnas opplevde krenkelse som er i fokus og som skal være utslagsgivende. Hvis de sier de er krenket, er det de som har rett. Det finnes ingen hjemler i Opplæringsloven for bruk av makt og tvang.
Problematikken hun løfter er ikke ukjent. I kartleggingen fra Utdanningsnytt er det framholdt hvilke særtrekk som kjennetegner elevene som klager til Statsforvalteren.
136 av de 230 sakene handler om elever som betegnes som særskilt sårbare. Av disse melder 58 at de er utsatt for vold fra en voksen på skolen.
Særskilt sårbar er en definisjon forvalterne bruker på elever som har behov for spesialundervisning, har diagnoser, blir mobbet eller av andre grunner trenger mer oppfølging og omsorg enn andre elever. Disse elevene forteller også i flere klager at de blir hengt ut, ropt til og ikke får være sammen med de andre elevene.
Problematikken påpekes av flere enn vår informant. I Fædrelandsvennen forteller flere rektorer om vanskelige avveininger når det gjelder voldshåndtering ved skolene. Og de omtaler da vold begått av barn – der både barna og barnas foreldre forteller helt andre historier.
Fædrelandsvennen har snakket med flere rektorer om vold i skolen, men det er få som ønsker å uttale seg i media om dette. Per-Einar Solheim synes derimot det er viktig at temaet blir belyst.
Solheim forteller at det har vært stort fokus på paragraf 9A i opplæringsloven. Den legger blant annet vekt på elevenes subjektive opplevelse av en situasjon.
– Paragrafen har blitt en av de største utfordringene ved å være rektor, sier han.
– Hva skjer med lærerens rettssikkerhet oppi dette når eleven har så sterke rettigheter? Det er fare for at ledere, også jeg, først spør hvordan vi skal gi eleven et godt og forsvarlig skoletilbud. Men samtidig skal vi jo også ivareta læreren og retten til trygt og forsvarlig arbeidsmiljø.
Står i en skvis
– Utdanningsforbundet har hatt stort fokus på å innrapportere avvik. Men avvikene utløser ingen ressurser, ingenting skjer. Jeg synes synd på rektorene som må stå i alle rapporteringene og alt, sier HRS’ informant.
– Det er tøffere og tøffere å jobbe i skolen. Vi har mistet en rettssikkerhet. Vi sitter igjen med redsel. Hva skjer dersom vi selv havner i en slik sak? Skolen må rydde opp innen fem dager, altså ha begynt på en prosess. Men ofte går saker for raskt til Statsforvalteren. På mange måter er tidsinnstramninger godt, men det gjelder ikke andre områder, påpeker hun.
– Mange lærere jobber for trygt og godt skolemiljø, men i forhold til hvilke elever vi møter er det alt for få voksne i klasserommene. Spesialelevene har kommet inn, og det kan jo være bra, men vi kommer til kort. Vi skulle hatt et fulldagsprogram for disse elevene, men blir stående i en spagat. Utdanningsforbundets vinkling er at disse elevene alltid har rett. Forbundet har dolket oss i ryggen, sier undervisningsinspektøren.
Skvisen beskrives også av rektor Solheim i Fædrelandsvennen.
– Som rektor står du i skvis mellom foreldre, elever, ansatte og kommunen. Hvordan er det for deg?
– Det er et godt spørsmål. Som regel går det fint, innimellom er det utfordrende, og noen ganger er det veldig vanskelig. Da handler det om å ivareta alle. Foreldre stiller store krav til skolen, og det er jo sånn sett logisk og riktig. Det handler om barna deres. Men det kan også være utfordrende når foreldre stiller krav. En sak kan se veldig ulik fra skolesiden og foreldresiden. Det skjer jo.
– Hva handler det om da?
– Mye forskjellig. En lærer ser barnas samspill i klasserommet, mens foreldre ser barna i andre settinger – og det er ikke alltid lik oppfatning av barnet. Foreldre har også ulike måter å følge opp barna på.
– Tenker du da på grensesetting?
– Ja, det er en del av det. Foreldre er forskjellige. I skolen snakker vi mye om å gi barna støtte, men også gi de passe mye press til å gå ut av komfortsonen. Pakker vi inn barna for mye, og er vi gode nok til å lære dem å stå i vanskelige situasjoner? Jeg tror vi i for stor grad har tatt bort utfordringene, i stedet for å lære eleven å håndtere dem.
Er det ingen voksne på Stortinget?