Det som har skjedd i Sverige sjokkerer. En svenskdansk politiker reiser rundt og brenner koraner, og det oppstår voldelig opprør der det som åpenbart er mengder av unge muslimske menn går til angrep på svensk politi, fordi Rasmus Paludan utøver sin ytringsfrihet.
For å brenne en bok er også en form for ytring. Man må gjerne mene at det er en usmakelig form for ytring. Og Paludan vet selvsagt veldig godt hva som kommer til å skje. Det er akkurat derfor han gjør det.
Demografisk utskiftning
Det vi registrerer er at voldskapitalen er stor blant muslimsk ungdom i Sverige. Og at det er mange av dem.
Det skyldes at det har foregått en demografisk utskiftning i Sverige de siste årene. Pr. 31.12.20 var det i overkant av 2 millioner utenlandsk fødte i Sverige, hvilket tilsvarer ca 19,7 prosent av totalbefolkningen på 10,4 millioner. Da er ikke 2. generasjon tatt med, i statistikken anses de som «svenske». Svært mange av disse har innvandret fra MENA-land (Midt-Østen og Nord-Afrika). De fleste av de andre kan vi uansett se bort fra – det er ikke hos dem problemet ligger.
Selv om også vi har problemer av tilsvarende art, jamfør SIANs demonstrasjoner, kan det ikke sammenlignes med hva vi hører fra Sverige. Vi kan mislike det eller ikke – Sverige er i ferd med å bli noe ganske annet enn hva det var for bare et par tiår siden – og utviklingen synes irreversibel.
Hva kan vi gjøre med det?
Fint lite, bortsett fra å forhindre at vi importerer problemene hit.
Et godt sted å begynne er å revurdere Den nordiske passkonvensjonen av 1954 . Den gir borgere i de nordiske land rett til å bosette seg fritt innenfor Norden (Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island og Færøyene) uten å søke oppholdstillatelse. Det er bare å melde flytting i folkeregisteret.
Dette var helt klart en fordel for Norge i 1954 da vi måtte bygge opp landet igjen etter frigjøringen, samtidig som det «nøytrale» Sverige var blitt en industriell stormakt. Dessuten var de nordiske landene den gangen demografisk og kulturelt svært like. Situasjonen i dag er helt annerledes.
Schengenavtalen
Når deler av Sverige fremstår som et land i Midt-Østen er det ingen grunn til at svenske statsborgere skal kunne bosette seg fritt i Norge, noe statsborgere i de øvrige land innen Schengenområdet ikke kan. De kan kun oppholde seg i Norge i tre måneder, innen utløpet av den tiden må de ha skaffet seg jobb eller studieplass. Har de ikke det må de i prinsippet ut. I 2010 benyttet Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy seg av denne bestemmelsen da han satte flere tusen romfolk på flyet til Romania.
Svenske statsborgere derimot kan kun ved å melde flytting få tilgang til norske sosialytelser fra dag én, på samme måte som enhver annen som er bosatt i Norge. De ytelsene er selvsagt vesentlig romsligere enn i Sverige. I tillegg får de stemmerett ved kommunevalg.
Varm potet
Å få noen av våre politikere i Storting eller regjering til å ymte frempå om passkonvensjonen fra 1954 ikke snart bør revurderes, blir ikke lett. Når de møter sine nordiske kollegaer i for eksempel Nordisk Råd, vil man helst være hyggelige mot hverandre. Man kan gjerne snakke om dette i de lukkede rom, men derfra til handling er nok et godt stykke. Det blir litt som sitatet fra Ibsens Peer Gynt – Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!
Dette vil helt åpenbart være en varm potet, noe ingen ønsker å ta i. Men det blir ikke bedre med årene. Kanskje like greit å venne seg til tanken om at noe bør gjøres.