Totalt ble det anmeldt 34 personran på Nedre Romerike i fjor, der det i flere tilfeller ble truet med eller fremvist kniv.
– Dette er en uheldig utvikling vi må få stoppet. Det er viktig å sikre trygghet i det offentlig rom, sa Bjørn Bratteng, seksjonsleder etterforskning i Lillestrøm politistasjonsdistrikt, i desember i fjor.
Romerikes Blad (RB) har omtalt en rekke ran og ransforsøk som har skjedd blant annet rundt bussterminalen i Lillestrøm.
Alvorlig?
I går kunne vi lese om en mindreårig gutt som ble utsatt for vold og forsøkt ranet, der en tredje person, en «19-åring fra Romerike», nå er siktet. Hendelsen fant sted på Lillestrøm stasjon natt til 29. april. Politiet mener at overfallet fant sted sammen med to andre menn, begge i 20-årene. Disse, som tidligere er straffedømt, ble tidligere mai varetektsfengslet i samme sak.
Overvåkningsvideo fra stasjonsområdet avdekker at gjerningspersonene brukte «buff», noe de selv hevdet var fordi det var så kaldt denne dagen. Men realitetene er vel heller at de hadde helt andre grunner til å dekke til ansiktet.
Under fengslingsmøtet fikk påtalemyndigheten medhold i begjæringen om å holde denne tredje siktede i varetekt i fire uker, der RB siterer fra kjennelsen:
«Retten mener at varetektsfengsling for fire uker ikke vil være et uforholdsmessig inngrep. Det viser her til sakens art og alvor, med voldsutøvelse i det offentlige rom».
Men hvor alvorlig tar egentlig Lillestrøm slike saker? Samtlige av de siktede er kjent for politiet fra før, og den siktede 19-åringen ble i fjor høst siktet for tre ran på åpen gate. Det har åpenbart ikke fungert veldig avskrekkende.
Kriminelt knutepunkt
I april fortalte RB at flere næringsdrivende på Lillestrøm stasjon har erfart episoder med rus, slåsskamper og blind vold mot ansatte. Dette skjer også midt på lyse dagen. Frisør Tina Bøhn Rismoen forteller at økende kriminalitet er hovedårsaken til at de nå velger å legge ned driften etter 24 år. De opplevde at en læring ble slått ned, og at kunder ikke tør komme til dem. Deres opplevelse er at stasjonen er i ferd med å bli et kriminelt knutepunkt.
Samme erfaring har Fitness Factory på stasjonen. Daglig leder Ove Lystad forteller om flere selvopplevde episoder med både rus og vold på stasjonen, og at kvinnelige ansatte har valgt å slutte på grunn av ubehagelige episoder med blant annet unge guttegjenger.
– Vi har hatt gutter i butikken her som har nektet å gå ut igjen, sperret for kvinnelige ansatte, og ropt og fulgt etter dem når de har gått hjem fra jobb. Det opplevdes naturlig nok kjempeubehagelig, og siden har jeg egentlig ikke ønsket å ha jenter jobbende i butikken her, sier Lystad.
Politiet forteller at de kjenner til situasjonen på stasjonen, og vil øke sin tilstedeværelse, men sier også at «man alltids (kan) diskutere om det er nok, eller for mye eller for lite».
Det har politiet rett i, for det er ikke politiets oppgave å oppdra de unge. Når politiet er inne i bildet har det allerede gått for langt. Man kan spørre seg, hvem er det som svikter? Hvorfor tas det ikke tak i problemene tidligere?
Merk så at verken RB eller politiet sier noe om gjerningspersonene, men vi kan jo tolke mellom linjene. For hvem er det som oppfører seg slik? Kanskje etnisk norsk ungdom har «tatt helt av», men om så var, så ville vi nok hatt kilometer med analyse, kommentarer og «ekspertuttalelser». Politiet ville neppe heller vært nådige – og ikke minst; etterlyst foreldrene.
Hva skyldes tausheten?
17. mai fortalte RB om et mobbeoffer ved en barneskole i Lørenskog der familien så seg nødt til å flytte. Foreldrene reagerer på håndteringen fra skolen og kommunens side.
– Det har ikke vært en grei opplevelse. Verken for han (sønnen, red.), eller for oss som foreldre. Vi har ikke følt oss tatt på alvor fra skolens side når vi har fortalt om episoder med mobbing og trusler om vold. Vi føler at mobberne blir bedre ivaretatt enn offeret, fordi i denne saken har vi følt oss tvunget til å flytte, mens skolen ikke har kunnet dokumentere tiltak gjennomført mot de andre, forteller faren.
Ifølge RB ble skoleledelsen gjort kjent med saken senest vinteren 2020/2021, der «foreldrene fikk være med i flere møter med skolen angående guttens skolemiljø». Det sies ikke noe om foreldrene til den voldsparate mobberen, men at det ble «opprettet aktivitetsplan for å avhjelpe utfordringene han opplevde». Man kan bare undre seg – var ikke det å sette inn tiltak mot feil person?
Familien klaget saken inn til Statsforvalteren i Oslo og Akerhus, som gir familien medhold. For selv om, ifølge Statsforvalteren, at varslingsplikten til ledelsen er oppfylt, så har ikke skolen «gjort det som med rimelighet kan forventes når det kommer til å undersøke saken, og plikten til å sette inn egnede og tilstrekkelige tiltak», rapporterer RB. Men foreldrene har klaget på Statsforvalterens vedtak. Ifølge RB mener de blant annet at det bør settes inn tiltak mot kommunen og skolen, slik at ikke andre barn trenger å oppleve det samme som deres sønn. De bestrider også at varslingsplikten er oppfylt, da de selv måtte varsle kommunen før skolen gjorde det.
At mobbeofferets familie måtte flytte for at sønnen skulle få fred og skolekamerater, som han har fått på sin nye skole, forteller oss at problemet ikke ligger hos offeret. Og det er som faren sier, «håpløst når selv ikke det offentlige vil hjelpe». Men hva er det som gjør at denne berøringsangsten overfor voldsparate mobbere får råde? Vi kan jo bare spekulere, men ut fra historier vi kjenner fra nettopp skoler i Lørenskog er det nettopp «mobbere» med innvandringsbakgrunn som fører til handlingslammelse. Norsk skole har lang erfaring med å sette voldelige og truende elever i offerrollen, noe vår egen Julie Dahle har prøvd – og igjen – vil forklare oss (se sak senere i dag).
Denne familien i Lørenskog har ønsket å stå frem med navn og bilde, noe de er frarådt av RB grunnet guttens unge alder, men de har også gitt rektor fritak fra taushetsplikten. Rektor på sin side vil «ikke å kommentere saken med bakgrunn i personvernhensyn og en helhetsvurdering av barnets beste for de involverte skoleelevene».
Hvor lenge skal vi tillate å gjemme oss bak «personvernhensyn»? Og denne «helhetsvurdering av barnets beste for de involverte skoleelevene» burde rektoren forklare. Kan en virkelig ta «barnas beste» i sin munn når det er det unge offeret som har betalt prisen og måtte forlate hjemplassen?
Det spørs om det vil bli en mer heldig utvikling i Nedre Romerike hvis en ikke klarer å være mer faktaorienterte og ta debattene ut i offentligheten. Nedre Romerike kan selvsagt unnskylde seg med at den «uheldige utviklingen» deler de med mange andre regioner, men når skal dette få den politiske oppmerksomheten det fortjener?