Av og til er det betimelig å si «hva var det jeg sa?», og dette er et akkurat slikt tilfelle. I april publiserte vi saken Gi NRK ei voldtatt ungjente i miniskjørt:
De voldsomme muslimske opptøyene i Sverige i påsken avdekket til fulle at NRK, med landets største aviser på slep, ikke evner å forstå eller formidle det åpenbare: Det er voldsutøvere som er skyldige i voldsutøvelse. Gi statskanalen ei ungjente i miniskjørt og be journalistene deres forklare hvem som har skylden når hun voldtas. Skal hun selv bære ansvaret fordi miniskjørt framprovoserer voldtekt?
Flyktningemottaket Galaxen i Olofström i vårt naboland har i praksis svart «ja» på det samme spørsmålet. Ansatte på mottaket har bedt ukrainske kvinnelige beboere om å la være å bruke korte shorts og tynne bluser, fordi slik påkledning kan provosere muslimske menn som bor på det samme mottaket.
-Kle på dere
Det er Sveriges Radio som har avslørt praksisen, der ukrainske flyktningkvinner skal holdes ansvarlige for muslimske menns evne til å kontrollere egne handlinger. De har intervjuet en kvinne som har engasjert seg for de ukrainske flyktningenes rettigheter. Kvinnen heter Gitana Bengtsson, og hun forteller til SR at de ukrainske kvinnene har vært helt alminnelig kledd under opphold på mottaket, men at de likevel har fått beskjed om ikke å bruke klær som kan vise mye hud.
Korte shorts, tynne bluser og korte kjoler er blant klærne flyktningene har blitt bedt om å legge vekk, til fordel for mer anstendige klær. Slik skal de altså unngå å provosere menn fra andre kulturer.
Mens den engasjerte Gitana Bengtsson med rette er opprørt over behandlingen kvinnene har fått og har koplet inn den lokale støtteforeningen for kvinner, er saken svært godt egnet til å diskutere hvor grensen går for hvilke «provokasjoner» muslimske menn må forventes å tåle.
Hvor går grensen?
Prinsipielt er det ikke noe skille mellom å iføre seg miniskjørt og å brenne en koran. I begge tilfeller er det snakk om individuelle personlige handlinger. Man står selvsagt fri til å mislike både at kvinner ifører seg klær som viser mye hud og til å mislike å se bøker i brann, men friheten til å seksuelt trakassere og voldta, eller tilsvarende kaste stein og utøve vold, er like selvsagt ikke tilstede.
Men prinsippet har vist seg vanskelig forståelig for svært mange. For en måned siden belyste vi et nedslående funn. Halvparten av befolkningen mener det ikke bør være lov å brenne religiøse symboler. Bare 30 prosent mener det bør være lov. Blant Arbeiderpartiets velgere oppgir 60 prosent at de ikke ønsker at det skal være lov å brenne religiøse symboler, mens bare 22 prosent er for at det skal være lovlig.
Det er rimelig å anta at ikke 78 prosent av Arbeiderpartiets velgere tilsvarende mener at det skal være ulovlig å gå med miniskjørt, men samtidig kan man vite at majoriteten av befolkningen mener at det bør finnes en grense for «godtatte provokasjoner». Hvis vi antar at denne grensen skal gå et sted mellom miniskjørt og bokbrenning, hvor skal den da i realiteten gå?
Hvorfor blir ikke majoriteten av befolkningen opprørt over tanken på å skulle være ansvarlige for andre menneskers reaksjoner?
En ekkel parallell
I Drammen holdt nylig Sian en demonstrasjon som gikk svært fredelig for seg. I aviser og på sosiale medier gikk en horde kommentatorer ut og lovpriste Drammens håndtering, og det ble påstått at byens muslimer og øvrige motdemonstranter «ignorerte» Sian. Se til Drammen. «Vi respekterte ytringsfriheten, og vi viste Sian fredelig motstand», het det i en kronikk i Drammens Tidende, ført i pennen av representanter for Drammen og omegn tros- og livssynsforum, Buskerud innvandrerråd, Rødt Drammen, Drammen SV og FO Viken.
Å be folk bare ignorere Sian er ikke veien å gå. Vi må vise solidaritet og samhold, og lage alternative arrangement. Det er takket være stor innsats fra ungdommer, frivilligheten, politiet og deler av kommunen at vi lykkes lørdag. Viser vi hverandre respekt og forståelse, er det mulig å leve sammen i fred. Da finner vi samhold i mangfold, het det i kronikken.
Kronikkforfatterne har rett i at det ble gjort et enormt arbeid for å unngå voldelige motdemonstrasjoner, men er det virkelig verdt å juble for? Prinsipielt mener jeg det er verdt å grine for, rett og slett fordi parallellen til å være fanget i et dysfunksjonelt kjærlighetsforhold er så sterk.
«Hvis jeg gjør noe annerledes, så kanskje han ikke slår» er en svært alminnelig tanke for kvinner som lever i voldelige relasjoner. Utgangspunktet for forholdet var selvsagt et håp om gjensidig kjærlighet og fredelig sameksistens, kvinnen og mannen har valgt hverandre og ønsker begge at det skal fungere, ikke ulikt det samholdet majoritetssamfunnet og innvandrere ønsker i møte med hverandre. Begge parter har sagt ja til å inngå relasjonen.
Dysfunksjonen oppstår idet den ene parten skal bære ansvaret for hvordan den andre oppfører seg. «Se hva du fikk meg til å gjøre!» utbryter voldsutøvere i nære relasjoner, med det resultat at voldsofferet forsøker å gjøre noe annet for å forebygge vold. «Hvis jeg ikke maser, hvis jeg holder det rent og ryddig, hvis jeg har middagen klar når han kommer hjem, hvis jeg ikke har utringet bluse sånn at han blir sjalu når andre menn ser på meg…»
Er du villig til å stille med alternative konserter, påstått solidaritet og respekt utenfor flyktningemottak også, slik at de muslimske mennene får noe annet å gjøre enn å trakassere shortskledde, provoserende kvinner?