Det er underlig stille. «Festen etter fasten» hos NRK er i kveld over for denne gangen. Man merker apatien hos alle oss som ikke synes det er noen fest overhodet. Hva kan man vel si opp mot det voldsomme propagandamaskineriet i mediene? Islam feires, hijab feires. Som om dette var en religion på linje med kristendommen, hvilket ethvert oppegående og informert menneske burde vite er like galt som at solen står opp i vest.
Underkastelsen
La oss først slå fast følgende: Politikeren Rasmus Paludan er et avvik fra den underlige stillheten. Uansett hva man måtte mene om hans koranbrenning, er det han har gjort seneste tiden helt unikt. Mens de fleste av oss tukter oss selv overfor islam, står han opp mot islam med livet som innsats. Så ikke med politikere, der ikke minst Centerpartiets leder, Annie Lööf, har utmerket seg siste tiden. Hun vil rett og slett begrense ytringsfriheten under fastemåneden ramadan, og spesifikt skal kritikken stilnes i «utsatte områder». Alt for å beskytte islam og dens potensielle krenkede tilbedere. Flere vil støtte opp under et slikt forslag, som 60 prosent av Arbeiderpartiets velgere. Alle ubehagelige kritikere skal forvises til skogen der ingen kan høre dem.
Vi skal altså tilpasse oss. Vi skal underkaste oss.
Dette er også hva politibetjenten Nadim Ghazal mener at det skal bli ulovlig å krenke islam. Han får det delvis som han vil: Nå får ikke Paludan flere tillatelser til å demonstrere i Sverige, ettersom politiet ikke har mulighet til å beskytte han og seg selv. Dette er et stygt varsel om ren kapitulasjon.
Visse grupper er dermed indirekte gitt et særlig vern mot krenkelser. I en ny meningsmåling vil tre av 10 svensker forby demonstrasjoner som kan krenke personer og grupper. Blant Socialdemokraterna og Miljöpartiets velgere er det hele fire av 10. Kjønnsskillet er enda større; 71 prosent av menn vil ikke ha forbud mot slike demonstrasjoner, mens blant kvinner er det kun 38 prosent som vil hegne om ytringsfriheten. Faktisk vil 39 prosent av kvinnene forby potensielt krenkende demonstrasjoner, mens blant menn er andelen 18 prosent. Hvordan kan det ha seg slik? Ganske åpenbart anses visse grupper som mer beskyttelsesverdige enn andre. I tillegg har nok mange tatt konsekvensene av at endog mild kritikk av islam kan være farlig.
Hvem er sikkerhetstrusselen?
Forbudet mot blasfemi overfor islam gjelder i en rekke europeiske land. At grupperingen Sian nylig ikke fikk demonstrere på Stovner, var et dystert tegn i tiden. I andre europeiske land nektes Paludan innreise. Han klassifiseres som en sikkerhetstrussel. I Frankrike heter det at han utgjør en «trussel mot nasjonens sikkerhet». I Tyskland ble han avvist to ganger og ble satt på fly tilbake rett etter landing der. I Belgia ble fem av hans tilhengere kastet ut. Hvor lenge vil Paludan leve, er faktisk et sentralt spørsmål. For hvem våger å beskytte ham?
Når ordene «å beskytte» faller, går tankene til Theo van Gogh som ble strupeskjært på åpen gate i Amsterdam i 2004. Tross at «alle» visste at filmen han regisserte, Submission, var en rød klut i øynene på Muhammeds nidkjære tilhengere, stilte ikke politiet opp med beskyttelse. Spørsmålet som melder seg er: ville han ha blitt møtt med samme ignoranse av politiet i dag?
For snart 20 år siden tegnet kunstneren Lars Vilks den berømte rondellhunden, der han plasserte en tenkt Muhammed som hundens hode. Vilks tegnet ikke får å håne eller krenke, kunne vi fortelle i vårt langlesingsintervju med ham i 2019, to år før han ble drept i det som omtales som en bilulykke. Vilks tegnet for å utfordre kunstverdenen. Han ble møtt med neste unison fordømmelse i vårt broderland, medier, kunstnere, akademikere, alle snudde ryggen til ham tross det massive antall drapstrusler mot det som var Sveriges best bevoktede mann. Spørsmålet han ble stilt var hvorfor han gikk løs på en «utsatt minoritet», altså muslimer generelt.
Denne tanken er ikke bare giftig, den er fullstendig satt på hodet. Islam er verdens nest største religion, og den er den raskest voksende religionen i Vest-Europa og Norge. Jeg har gjennom årene testet muslimer jeg har møtt på min vei: Opplever du å tilhøre en minoritet? Ingen har svart bekreftende på spørsmålet. Ingen.
Virkelig en «utsatt minoritet»?
Man må også spørre seg: hvorfor bøyer ikke-muslimer hodet i områder dominert av islam? Opptøyer og terror får folk til å tie – i frykt. Folk vet at kritikk av islam kan få livslange og dødelige konsekvenser. Er det ikke litt spesielt – om man kan si det slik – at et «utsatt minoritet» kan ha slik makt?
Å utfordre islams verdier og symboler er noe helt annet enn å angripe muslimer som gruppe. Selvsagt er det slik.
I dag er det slik at den som utløser de muslimske voldsmennene- og kvinnenes raseri, er den som blir stilt spørsmålet: Se hva du har forårsaket! Jo sterkere reaksjonene til de nidkjære er, dess sterkere fordømmer vi den som direkte forårsaket raseriet.
I dag er det ikke toneangivende forlag som publiserer Sataniske vers, Charlie Hebdo er stort sett stille, vi får ingen ny Kurt Westergaard eller Lars Vilks. Egentlig så forklarte VGs tegner Roar Hagen denne tidsånden helt presist da avisen omtalte boken til Halvor Tjønn, Muhammed – slik samtiden så ham: «Jeg vil ikke tegne ham. Jeg vil ikke bli tvunget til å leve som min danske kollega Kurt Westergaard.» Hagen fortsatte slik:
«Muhammed er det eneste mennesket i verdenshistorien jeg ikke kan tegne.»
Smak på den.
Skyggen av kalifatet
Vi lever i skyggen av et kalifat, men vi later som noe annet.
Listen over sensurerte europeiske oppsetninger innen kunstlivet er lang. Nå har vi lært å bøye av før det blir bråk, trusler og vold. Vi tilpasser oss. Vi klarer ikke å beskytte oss. Det er den fanatiske bermen som har hånden på rattet – fordi vi bøyde av.
Tilbake står en Rasmus Paludan. Han er narren som avslører vårt hykleri og vår sårbarhet. Han gjør det de fleste nå mener er tabu. Samtidig viser han oss hva vi selv ikke våger. Derfor fordømmes han unisont, selv om enkelte i teorien forsvarer hans rett til å være akkurat en narr. Da kan vi lettere leve med at det bare er mennesker vi kaller ekstremister som våger utøve de rettighetene vi i teorien forsvarer, men i praksis har gitt opp.
Vi sier til hverandre at vi er sekulære og rasjonelle, tror på ytringsfriheten og demokratiet. Men vi er bare sekulære i forholdene til kristendommen (og andre religioner for den delen), ikke i forhold til islam.
Erkjennelsen er – og bør sies høyt: vi taper, islamistene har så langt vunnet. Det åpenbare spørsmålet er: Hva gjør vi med dette faktumet? Skal vi vente i troen på at ting ordner seg av seg selv?
Hovedillustrasjon: HRS