De fleste vet at Kanariøyene er en del av Spania, men det er ikke alle som vet at Spania også strekker seg over på den andre siden av Gibraltarstredet, det vil si til Nord-Afrika. Der ligger nemlig de to byene Ceuta og Melilla.
Marokko, som ble selvstendig i 1956, har fremsatt krav om disse to landområdene, noe Spania blankt har avvist under henvisning til at Ceuta ble overført fra Portugal i 1580 og Melilla ble spansk territorium allerede i 1497. Dette har til tider skapt knuter på tråden mellom Spania og Marokko, og ført til at Marokko i perioder gjør svært lite – om noe – for å stanse den betydelige strømmen av migranter, stort sett fra landene sør for Sahara, som tar seg over til disse områdene i håp om et bedre liv i Europa.
Å komme gjennom grensegjerdene fra Marokko til Ceuta og Melilla er ikke lett, selv om mange forsøker. I mai 2021, da marokkanske myndigheter så en annen vei på grunn av uoverensstemmelser med Spania om Vest-Sahara, prøvde rundt 10.000 enten å svømme eller bruke båter rundt sperringene i Ceuta. I mars i år forsøkte et tilsvarende antall å ta seg inn i Melilla.
De som greier å komme gjennom grensegjerdene til Ceuta og Melilla havner i overbefolkede oppsamlingsleirer i påvente av å få søkt asyl, noe de færreste får. Alternativt blir de sendt rett tilbake til Marokko, noe Spania har fått sterk kritikk for fra internasjonale organisasjoner.
Kanariøyene
Selv om det innebærer en lang og farlig sjøreise fra Afrika og over til Kanariøyene, er mulighetene for å komme over større enn hvis man prøver seg på Ceuta og Melilla.
The «migratory» year that we live in the Canary Islands has been complex.
The so-called Canarian immigration route is the most dangerous and deadliest in the world. If we take into account the data from the NGO Caminando Fronteras, we are in a very difficult situation to sustain: one in almost 6 people who tries to reach the Canary Islands in a small boat or canoe dies on the way. In the Mediterranean, by comparison, one in 51 dies, as the delegate of the Efe Agency in the Canary Islands, José María Rodríguez, told us in a forum held at Casa África a few weeks ago. The Canarian route, then, is almost ten times more deadly.
Ifølge nyhetsbyrået Reuters kom 23.271 seg over i 2020, stort sett til Gran Canaria, i 2021 var tallet 22.316. Hvor mange som omkom på veien vet ingen, men tallet er betydelig.
Og antallet øker, frem til i mai i år har det kommet 5.700 migranter – de fleste fra Afrika sør for Sahara. Den store risikoen er selvsagt at man bommer på Kanariøyene – det har hendt at båter har blitt funnet drivende i Karibien.
De som greier seg blir normalt samlet opp i havnen i Arguineguin på Gran Canaria, der de heldigste innlosjeres på de all-inclusive hotellene som har ledig kapasitet, mens de som ikke er så heldige havner i midlertidige leirer i området. Verdt å merke seg er at nettopp Arguineguin har vært et yndet feriested for norske sydenturister, som nok får seg en overraskelse når de etter at pandemien er over drar tilbake til Gran Canaria igjen.
Hvordan løser Spania dette problemet?
Som vi tidligere har skrevet i en artikkel fra 25.02.22 ville trafikken øke i året som kommer. Og det er akkurat det som nå skjer.
De lokale myndighetene i Ceuta, Melilla og på Kanariøyene har ingen muligheter til å håndtere migrantkrisen, bortsett fra å sende dem over til fastlandet. Det er selvsagt det migrantene ønsker skal skje. I likhet med Norge praktiserer ikke Spania lukkede asylmottak så i praksis slippes de fri og kan dra dit de selv ønsker. Og det er selvsagt nordover, for Spania og Portugal er ikke typiske velferdsstater.
I artikkel av 24.05.22 skrevet av Julie Dahle er Frontex sin oversikt over de forskjellige migrantrutene gjengitt, med angivelse av prosentvis øking fra 2021. For Kanariøyenes vedkommende er økingen hele 39 prosent sammenlignet med samme periode (januar til mai) i fjor. Og fremdeles er vi bare i starten av sommeren.
Det er tilsynelatende hverken evne eller vilje til å gjøre noe med det.