Av og til fanger vi i HRS opp alvorlige kriminalsaker i pressen der navn på gjerningsperson og hva vedkommende har gjort fremstår lettere diffust. Da blir man selvsagt nysgjerrig og innhenter dommen som ble avsagt av Møre og Romsdal tingrett den 14.06.22 for å se om det er enda et tilfelle av det vi tror det er.
Saken ble nylig omtalt av en rekke medier, for eksempel her i Nettavisen, som rapporterer om en mann i Molde ble dømt til 21 års fengsel for å ha voldtatt og drept sin fraseparerte ektefelle Helen Luel Asefaw. Og så om dette ikke var nok hadde han også forsøkt å ta livet av to familiemedlemmer på en annen adresse i nabolaget. At han ikke også greide å ta livet av en mor med en liten baby skyldes at hun hadde låst seg inn på soverommet og han ble overmannet før han greide å slå seg gjennom døren med drapsvåpenet, en vektstang på seks kilo.
Grusom gjerningsbeskrivelse
Saken var slik vi trodde – men ikke helt. Tiltalte kom til Norge i 2017 fra Eritrea sammen med sin kone, det vil si drapsofferet, som han var arrangert gift med. De fikk begge asyl og ble etterhvert bosatt i Molde. Ugjerningene fant sted den 24. november 2021.
Hva asylgrunnlaget var kjenner vi selvsagt ikke til, men det er svært vanlig at de som kommer fra Eritrea påberoper seg at de er redd for å bli innkalt til militærtjeneste, noe som i Eritrea kan vare i årevis uten at de vet når de kan dimittere.
Eritrea er et land der omtrent halvparten er muslimer og den andre halvparten kristne. Denne gjerningsmannen kom fra den kristne del av befolkningen og var godt kjent i den eritreiske menigheten i Molde.
Det tiltalte har gjort mot offeret er så grovt at det er fullt ut forståelig at pressen ikke har gjengitt detaljene. Vi skal derfor nøye oss med å sitere fra tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Møre og Romsdal, som er som følger:
Natt til onsdag 24. november 2021 i tidsrommet mellom ca. kl. 01:31 og 01:40 i Rypevegen 78 i Molde, slo han sin ektefelle Helen Luel Asefaw gjentatte ganger i hodet med en vektstang. Slagene medførte blant annet knust hodeskalle og knusning av hjernen, og Helen Luel Asefaw døde av hodeskadene. Drapet begikk han etter å ha forholdt seg mot Helen Luel Asefaw som beskrevet under tiltalens post II eller under gjennomføringen av den der beskrevne voldtekt.
Det fremgår også at både voldtekten og drapet ble gjennomført i løpet av meget kort tid. Man vet ut fra overvåkingskameraer at tiltalte slo seg gjennom vinduet til ektefellen kl. 01:31 og at nødoppringningen til politiet fra den andre adressen der han begikk drapsforsøk kom bare 13 minutter senere. Og det tar 2-3 minutter å kjøre mellom adressene.
Ingen tvil om skyldspørsmålet, men hva med skyldevnen?
Tiltalte nektet seg skyldig da saken var oppe i retten. Dels fordi han sa han ikke kunne huske noe av dette, og dels fordi han ikke kunne forstå at han kunne ha gjort noe slikt. Men blodsporene på ham selv, på vektstangen han brukte som slagvåpen og i bilen hans sa sitt. Og selvsagt det faktum at han ble overmannet på det andre gjerningsstedet der han ble arrestert av politiet. På dette tidspunktet visste ingen at hans fraseparerte ektefelle lå død og ille tilredt i sin bolig i nabolaget.
Det som ble et tema i retten var den såkalte skyldevnen, det vil si om tiltalte var strafferettslig tilregnelig. Han hadde drukket seks halvlitere pils den kvelden, men promillen tre timer etter at han ble tatt var kun 0,6 og dessuten fritar normalt ikke selvforskyldt rus fra straff.
I vår artikkel av 22.05.22 har vi gjennomgått de nye bestemmelsene i straffeloven for det som omtales som «skyldevnen», særlig med hensyn på tiltales mentale evner, det vil si hans IQ. Dette ble også et tema i denne saken, selv om han av de som kjente ham ble beskrevet som rasjonell og uten noen merkbare mentale problemer. Han fungerte også helt greit i den jobben han hadde.
Det ble likevel foretatt rettspsykiatrisk undersøkelse av tiltalte. Den endte opp med ganske sprikende resultater – enten fordi han ikke forsto de sakkyndiges spørsmål grunnet språkproblemer, eller fordi han bevisst valgte å spille «dum» for å slippe straff. Testene antydet en IQ mellom 65 og 75 som ligger i grenseområdet til psykisk utviklingshemming. Men som sagt – det er meget mulig at han spilte dummere enn han er.
Motivet – hun ville ikke mer
Ikke rent sjelden har det hendt at menn fra ikke-vestlige kulturer ikke aksepterer at kvinnene – ektefeller eller døtre – oppdager at de har en helt annen grad av frihet i Norge enn den de har i den kulturen de kom fra. Den naturlige reaksjon vil da ofte være at de ønsker å nyte godt av denne friheten.
Dette var helt åpenbart tilfelle i denne saken. Fra dommen siteres:
Retten legger til grunn at tiltalte i tiden forut for drapet hadde følte seg utsatt for en rekke krenkelser både fra Helen Asefaw, presten, den tidligere vennen <navn>. Tiltalte har selv forklart at han følte at alle i det eritreiske miljøet vendte seg mot ham og at de støttet Helen Asefaw. Kort tid før drapet hadde tiltalte også fått vite at ektefellen hadde fylt ut separasjonspapirene og at hun ønsket at han skulle skrive under på dem. Tiltalte hadde om kvelden 23.11.2021 en samtale som varte i om lag 1 time og 20 minutter med Helen Asefaws onkel, <navn>. Han hadde kort tid forut vært på et tre uker langt besøk hos Helen Asefaw i Molde og hadde da forsøkt å mekle mellom tiltalte og ektefellen. Meklingen førte imidlertid ikke til at hun ville fortsette ekteskapet. (Onkelen) opplyste i forklaringen sin at han under samtalen med tiltalte denne kvelden gjorde det klart for ham at ekteskapet var over med mindre tiltalte var villig til å endre atferd. Det måtte på dette tidspunktet fremstå klart for tiltalte at ekteskapet hans med all sannsynlighet var over. Retten finner det bevist at tiltalte senest i løpet av kvelden og natten til 24.11.2021 bestemte seg for å drepe Helen Asefaw. Den besluttsomheten tiltalte viste da han tok med seg drapsvåpenet fra bilen og knuste seg inn på ektefellens soverom og i løpet av svært kort tid både voldtok og drepte henne, før han dro videre til <navn> bopel, viser etter rettens mening at det ikke dreier seg om en handling som skjedde på impuls eller i affekt, men at tiltalte hadde bestemt seg for å drepe henne allerede før han ankom stedet.
Av vitneforklaringen var det helt på det rene at han var veldig opptatt av at hun ikke måtte få seg en ny kjæreste, og ville gjøre det han kunne for å forhindre dette. Ved først å voldta henne og deretter ta livet av henne på en bestialsk måte kan man si han lyktes med dette.
At han også forsøkte å ta livet av andre medlemmer i familien skyldtes åpenbart at de hadde støttet henne, noe han ikke kunne akseptere.
Straffen
Rettens straffeutmåling ga seg selv. Dette dreide seg om overlagt drap under skjerpende omstendigheter som i seg selv ville tilsi 16 års fengsel. I tillegg kom voldtekten der normalstraffen er 4 år. Men her var det også skjerpende omstendigheter, slik at straffen burde ligge på 6 år. På toppen av dette kom to drapsforsøk hvorav det ene var så vidt alvorlig at det tilsa en straff på 5 år. Summerer man opp dette passerer man lovens maksimalstraff på 21 år, slik at det var dette som ble resultatet.
I tillegg ble de enkelte ofre og etterlatte tilkjent såkalt oppreisning, det vil si erstatning for ikke-økonomisk skade på til sammen 1.170.000 kroner. Dette er det staten som forskutterer, og som innkrevingssentralen senere forsøker å inndrive fra tiltalte. Hvorvidt det lykkes er vel heller tvilsomt.
Det står intet i dommen om tiltaltes statsborgerskap, men i og med at han kom til Norge i 2017 så har han ikke oppnådd så lang botid at han har fått norsk pass. Og godt er det, da er det et visst håp om at han blir uttransportert til Eritrea etter endt soning.
Men et sted bor det en gutt som var fire år da far drepte mor. Han er selvsagt satt under barnevernets omsorg og må vokse opp uten foreldre. Etter hvert må vi tro at han får greie på hva som skjedde, og må lære seg å leve med det. Han har jo ikke noe valg.
Hvem var dette?
Norsk presse har en tendens til ikke å ville navngi gjerningspersonene når disse har ikke-vestlig opprinnelse, mens de samme hensyn ikke synes å gjelde der noen med norsk opprinnelse begår spesielt gruoppvekkende forbrytelser. Vi i HRS kan ikke se at det skal gjøres noe forskjell her.
Gjerningsmannen heter Yemane Tekleab Berhe og er født i 1995. Han var altså 26 år gammel da han drepte sin ektefelle Helen Luel Asefaw og for alle praktiske formål gjorde sin lille sønn foreldreløs.
Hans forsvarer, advokat Roy Peder Kulblik, har opplyst at han har anket dommen til lagmannsretten fordi tiltalte sier at han ikke kan huske å ha gjort dette, og at han ikke ville ha gjort noe slikt. Men når man til de grader tas på fersk gjerning skal det mye til å bli trodd. Når han heller ikke anses å ha så lave mentale evner at han etter loven mangler skyldevne, så vil resultatet i lagmannsretten være gitt – tingrettens dom vil bli opprettholdt.
Et forsøk på konklusjon etter å ha lest gjennom tingrettens 34 sider lange dom vil bli at uansett gjerningspersonens religiøse tilknytning vil menn fra patriarkalske kulturer ofte få problemer når kvinnene i familien opplever at de har helt andre friheter i Norge enn der de kom fra, og begynner å omfavne disse.
Det er ikke første gang dette har skjedd. Og vi er redd det ikke er siste.