NRK i Bodø har intervjuet både politi og barnevern om en ungdomsgjeng som opererer i den nordnorske byen. Hvem ungdommene er får leserne ikke vite, det antydes «utenforskap» og at «de faller utenfor arenaer der andre ungdommer kanskje opplever mestring og lykkes», men samtidig har NRK illustrert saken med grafikk som viser fire gutter med hettegensere og kritthvite fjes.
Signalet synes å være at dette er «våre ungdommer».
Utenforskapet
Utenforskapet de unge narkoselgerne opplever, har ifølge politiet oppstått under pandemien da samfunnet var nedstengt.
– De vanlige samfunnsmekanismene som er i stand til å fange opp ei uheldig utvikling, var jo på mange vis borte disse to årene. Så da har det på en måte vært to år der ting har fått utvikle seg uten at man helt har forstått og evna å ta tak i det, sier seksjonssleder Alf Gunnar Holm ved Bodø politistasjon til NRK.
Nå kan det vel knapt påstås at både skole, politi og barnevern var totalt nedstengt i to år, men dette er altså årsaksforklaringen politiet gir. Hvis man har offentlige etater som «ikke forstår» eller er helt handlingslammet når ungdommer ned i 13-årsalderen blir narkoselgere, har samfunnet et stort problem.
Det er svært sjeldent slik at velfungerende Jonas går rett fra å være mønsterelev til å bli voldsutøvende gjengmedlem og narkoselger, og mellom linjene kan man lese i NRKs reportasje at det sannsynligvis heller ikke er velfungerende Jonas det er snakk om. Unnskyldningen med at «man ikke helt har forstått» synes ganske enkelt ansvarsfraskrivende, og henger vel snarere sammen med at «man» – aka skoleansatte – i forkant av nedstengningen hadde klokkertro på at egen innsats overfor disse ungene var nok til å kompensere for foreldrenes manglende innsats. Hvem husker vel ikke alle lærernes ramaskrik om «de sårbare» da skolenedstengingene var et faktum? Hvorfor hadde de ikke tatt bekymringen på alvor fra før, og brukt meldeplikten til barnevernet?
Barnevernet
Hvorvidt tidligere meldinger til Bodøs barneverntjeneste reelt sett hadde hjulpet, er selvsagt ikke mulig å vite. Et barnevern som ansvarliggjør foreldrene ville kanskje hjulpet, men barnevernets møte med de voldelige 13 til 17 år gamle narkoselgerne har et nær komisk preg i NRKs reportasje.
– Vi har ikke et tilbud som er særlig attraktivt for dem, sier barnevernsleder Arne Rolandsen til NRK.
I Bodø tror altså barnevernslederen at det er barnevernets jobb å tilby ungdommene noe spennende og flott, slik at de slutter å banke opp jevnaldrende og selge narkotika.
Tilnærmingen til ungdommenes foreldre synes å være av det samme tafatte kaliberet.
Barnevernet i Bodø er en av etatene politiet har nær kontakt med om ungdomsgjengen. De har oversikt over rundt 10 ungdommer som alle er under 18 år.
De forsøker å få til oppfølging av hver enkelt ungdom og de går inn og hjelper i hjemmet.
Hva «hjelpen i hjemmet» består i, får vi ikke vite, men det vi får vite er at barnevernets innsats i alle tilfeller er fullstendig nytteløs.
De har dyre, fancy klær, de har alt det de sjøl mener de trenger og har behov for.
– Så det er lite vi kan komme og tilby som overgår det. Og de vil ikke ut av det. De er komfortabel med den statusen og situasjonen de sjøl står i, sier Mabel Angell Olsen i barnevernet til NRK.
Ingen hensyn til ofrene
Heller ikke politiet har noen nevnte sanksjonsmidler overfor de voldelige ungdommene. Til tross for kjennskap til både voldsepisoder mot jevnaldrende og narkosalg, nevnes det ikke med et ord å benytte sanksjoner i form av anmeldelser eller straffeforfølgelse av de ungdommene som er over den kriminelle lavalder. Og det er kanskje like greit, for i Norge er det jo slik at du i praksis er et barn til fylte 18 år, helt uavhengig av hva du foretar deg eller hvilken vold du utøver mot uskyldige jevnaldrende.
Midt oppi politi og barneverns manglende evne til å plassere ansvar og iverksette noen form for sanksjoner mot ungdommene i Bodø, finnes det en gruppe som bagatelliseres fullstendig – nemlig ofrene for volden.
-Hvem utøver ungdommene vold mot? spør NRK politiet.
– Det kan være internt, i forhold til justisen innad i grupperinga, men også mot andre som de av en eller annen grunn får et anstrengt forhold til, gjerne ungdom på egen alder, svarer Alf Gunnar Holm.
Og legger til:
– Generelt sett så vil jeg si at ungdommer ikke er redd dem. Men det er klart at de opptrer mange i lag og det er jo egna til å skape frykt.
Pytt pytt, det er kanskje ikke så farlig for jevnaldrende i Bodø å bli utsatt for vold?
Voldsutsatt ungdom i Bodø kan trøste seg med at de definitivt ikke er alene. Stadig flere barn og unge utsettes for vold, og tallmaterialet som belyser utviklingen bør definitivt vekke bekymring. Vi belyste SSBs ferske tall i saken Berøringsangsten ødelegger liv. Dramatisk voldsøkning på flere arenaer og gjengir tallene her.
SSBs sjokkerende tall om vold mot barn
Mens IMDi har oversikt over vold mot minoritetsbarna, er det i realiteten minoritetsbarnas vold mot andre barn som presenteres i ny statistikk over fysisk vold, trusler og annen hensynsløs adferd barn utsettes for i skole og nærmiljø. Mens IMDi er klare på formidlingen av at minoritetsforeldre i tiltakende grad utsetter barna sine for negativ sosial kontroll og vold, er SSB – og NRK som har bestilt tallene – tause om hvem voldsutøverne er. Flere barn utsettes for vold: – En skremmende utvikling heter det i NRKs omtale av tallmaterialet.
Statistikken viser at antall saker hvor barn utsettes for voldslovbrudd har økt med 75 prosent de siste ti årene.
Det er åpenbart at det ville være hensiktsmessig å formidle hvorfor det har vært en så dramatisk økning av voldsepisoder blant barn, men det går ikke NRK og SSB inn på. Det som likevel opplyses er at barn man vet er utsatt for mishandling i nære relasjoner er trukket ut av statistikken, slik at tallene kun omhandler vold barn utsettes for på andre arenaer enn i hjemmet.
- I 2020 ble det registrert 2.556 unike barn utsatt for en eller flere slike krenkelser.
- Det er en økning på 75,9 prosent i 2020 sammenlignet med 2010.
– Flere barn blir registrert som ofre for fysisk vold, trusler og annen hensynsløs atferd nå enn for ti år siden, forteller Reid Stene hos SSB til NRK.
Men Stene gir også en annen opplysning om de oppsiktsvekkende tallene, og denne opplysningen bør være av interesse.
Stene presiserer at det fortsatt kan være barn som har opplevd vold hjemme eller fra nære relasjoner i statistikken, men de mest karakteristiske familievoldssakene er ekskludert, skriver NRK.
Det er dermed ingen automatikk i at voldsutøverne ikke selv er voldsutsatt i egne hjem, og her vil mørketallene med all sannsynlighet være store. De færreste saker som omhandler vold mot barn i nære relasjoner havner i rettsapparatet, og informasjonen er dermed mer villedende enn oppklarende når det gjelder å forstå hvilke barn det er som utsetter andre barn for vold.
En leser sendte en e-post til oss, der han setter fokus på akkurat dette.
«Som alltid, skriver NRK ingenting om hvem de typiske «gjerningsbarna» er. Jeg har tre døtre i barneskolealder, og vår erfaring er at det stort sett er uoppdragne gutter som heter Muhammed eller tilsvarende som utsetter andre for vold og mobbing.
Det at det ikke nevnes med ett eneste ord at foreldrene til gjerningsbarna må ansvarliggjøres, bekrefter at vi har med MENA-innvandringsbarn å gjøre.»
Voldshandlingenes art, som beskrevet i NRKs sak, kan likevel være med på å belyse hvilke barn det er som utøver vold mot andre barn. En mor med et barn som siden oppstart i barneskolen har vært utsatt for vold og trakassering, melder følgende:
Gjengatferd, knivtrusler, slag mot ansiktet. Dette er ikke normalatferd for barneskolebarn i Norge generelt, og de skoleansatte vet selvsagt hvilke barn det er snakk om som utøver slik vold. De velger likevel ikke å nevne hvilke barn det er, under dekke av «dette er våre barn», en forklaring både undertegnede og enhver forelder med barn i norsk grunnskole blir møtt med.
Så kan man stille spørsmål ved hvorvidt dette er rimelig overfor minoritetsbarna selv. De viser allerede i tidlig barneskolealder tegn på at noe er alvorlig galt. Når unger ned i 6-årsalderen truer med kniv, slår og angriper andre barn, så kommer ikke denne adferden ut av det blå. Den kommer av voldelig oppdragelse. Den «myke» tilnærmingen norsk skole og barnevern har i møte med denne adferden er nytteløs. I realiteten er det jeg pleier å kalle «de klamme hendenes pedagogikk», bare med på å fostre opp framtidens volds- og voldtektsmenn. Om ti år slår de ikke «Johan» i skolegården. Om ti år begår de enda mer alvorlige voldshandlinger. Sårbare 15 år gamle jenter finnes det mange av. Kanskje det er på tide at norske fagmiljøer og norsk presse fokuserer på hvordan framtiden skal bli for dem.