Listen over sentrum-venstreorienterte statsministre i de vesteuropeiske landene begynner å bli lang. Både Nederland, Italia, Spania, Belgia, Tyskland, Portugal, Sverige, Danmark og Norge styres av venstreorienterte sosialdemokratiske statsministre med nederlandske Mark Rutte, italienske Mario Draghi, spanske Pedro Sánchez, belgiske Alexander De Croo, tyske Olaf Scholz, portugisiske António Costa, svenske Magdalena Andersson, danske Mette Frederiksen og vår egen Jonas Gahr Støre.
Det nylige valget i Frankrike, der Emanuelle Macron gikk seirende ut, kan legges til listen, og slik sett vært en ny bekreftelse på at den politiske sentrum-venstresiden styrker sin posisjon.
Men er en slik slutning den riktige analysen? Ikke ifølge den danske skribenten og TV-verten Christian Foldager.
I en kommentar i Berlingske hevder Foldager at konservatismen ikke kan avskrives, for «saken er nemlig den at det ikke er den røde bølge, men den konservative dreiningen som er mest definerende for europeisk politikk i 2020-årene».
Lånt tid?
Foldager bruker valget i Frankrike som eksempel. For Marine Le Pen tapte riktignok for Macron, men med 41,5 prosent av stemmene i andre valgrunde gjorde hun det sterkeste valget noensinne for partiet som nå heter Rassemblement National. Valgresultatet befester dermed det (nye) konservative partiets posisjon i Frankrike. Verre gikk det med det tidligere dominerende sentrum-høyrepartiet Les Republicans som fikk under 5 prosent av stemmene i første valgrunde. Partiet vil ifølge Foldager antakelig gå i oppløsning de kommende årene. Det samme skjer med det sentrum-venstreorienterte partiet Parti Socialiste, som ikke engang klarte 2 prosent i første valgrunde.
Den politiske midten er dermed ikke styrket, men sterkt svekket i Frankrike, konkluderer Foldager, som også mener at mønsteret er det samme i resten av Europa. Ytterpartiene sluker de gamle (og forslitte?) partiene i sentrum, som dermed stadig må inngå ymse koalisjoner for å beholde regjeringsmakten. Akkurat det samme skjer i Norge, og som kanskje er grunnen til at LO nylig ga klar beskjed om at SV må gå inn i (den stadig mer svekkede) Ap/Sp-regjeringen. Og det mens både Rødt og SV gjør det godt på meningsmålingene, mens FrP synes å være på vei oppover igjen og Høyre holder stand som landets største parti. Også i Sverige og Danmark er ymse koalisjoner og støttepartier med på å opprettholde sosialdemokratiske regjeringer – men er det på lånt tid?
Ifølge Foldager er den store bevegelsen i europeisk politikk «omformingen og styrkelsen av høyrefløyen», der regjeringsbærende partier utfordres av fremadstormende nasjonalkonservative partier, som i flere tilfeller går forbi de gamle maktpartiene på meningsmålingene. Det er bare å se på Sverigedemokraternas posisjon – de er til stadighet og lukter på andreplassen i svensk politikk, til tross for at venstresiden gjør de underligste krumspring for å holde SD ute av den politiske varmen. Vil det gå over tid?
Innvandring
Foldager viser til Spania, der partiet Vox stormer frem på bekostning av partiet Partido Popular, og i Italia er Forza Italia for lengst blitt erstattet av Lega, som siden er blitt forbigått av Fratelli d’Italia. Samme mønsteret ser han i Nederland, Belgia og flere andre land. Hadde han sett til Norge ville han kanskje klødd seg litt i hodet, men her lider nok FrP fremdeles under regjeringsslitasje og heller ikke partilederbyttet har gitt noen stormende suksess.
Hva forteller så dette mønsteret som Foldager finner? Har en ny sterk koalisjon av velgere til høyre for tradisjonelle sentrum-høyre partiene tatt form? Eller spurt på en annen måte; trekker velgerne stadig mer mot høyre ettersom de tradisjonelle partiene svikter i saker som velgerne er opptatt av? Og da vet vi hvor skoen trykker mest, og som de etablerte mediene ikke vil ta i med ei ildtang, nemlig problemene med den ikke-bærekraftige innvandringen og de uheldige konsekvensene av globaliseringen, ikke minst overstyringen fra EU. Nei, vi skal bekymre oss for klima, der det skal settes inn ukvalifiserte strakstiltak over en lav sko i et heidundrende tempo – om det så skal koste oss hver krone vi har og gjerne litt til.
At innvandring bekymrer velgerne så vi også i det franske valget, minner Foldager oss om, da tidligere kontroversielle temaer som «den store befolkningsutskiftningen» og muligheten for etnisk borgerkrig igjen ble av del av debattene i de etablerte mediene.
Døråpnere
Et annet fenomen vi kan observere i europeisk politikk er at stadig flere av partiene, kanskje utenom de røde ytterpartiene og de grønneste grønne, stadig flytter seg noen hakk til høyre, særlig i innvandringsspørsmål. For de etablerte partier får alltid en innvandringskritisk tone når valg nærmer seg. Da blir de et ekko av av de såkalte høyreekstreme. Det gjør de helt risikofritt, fordi andre har vært døråpnerne. Men de gjør det under dekke av å ha «andre verdier», og så settes svadageneratoren i sving.
Det ser vi her hjemme og i de fleste andre land. Det som for få år siden var «ekstrempolitikk» fra FrP er i dag gjengs politikk for sentrumspartiene. Da roper og skriker ikke mediene heller, men lar eks-ekstreme politiske løsninger skli sakte forbi i håp om at velgerne ikke oppdager det. For å gi «høyreekstreme» rett, det er åpenbart et verre mareritt enn å lure sitt publikum eller sine velgere.
Men her sviktet FrP ved fjorårets valg, da heller ikke de fokuserte på innvandringsspørsmålet – noe de fikk skryt for av TV 2s politiske kommentator Aslak Eriksrud. Han konkluderte med at «de ikke har falt for fristelsen til å dra innvandringskortet opp av hatten»:
– Det er heller ingen store saker eller problemer som kan knyttes til innvandring, så det var klokt av dem, fastslo Eriksrud.
Da burde alarmklokkene ha ringt usedvanlig høyt i FrP.
Alarmklokkene ringte imidlertid tidlig hos Macron. I 2019 kledde han og regjeringen seg i høyresidens løsninger for å «vinne» innvandringsdebatten – og for å prøve å sikre valget tre år senere. Det fungerte. Samme taktikk har sosialdemokratene i Danmark gjort. De gikk til valg på at innvandringspolitikken ikke skulle liberaliseres, tvert om – noe de også har prøvd å levere på. Om det fungerer gjenstår å se ved neste valg. En plass der lite fungerer, er Sverige. Så der suser vel sosialdemokratene inn i en ny periode, regissert av mediene, men hvem de skal samarbeide med i regjering er det store spørsmålet.