FN utpekte nylig 15. mars til «internasjonal dag for å bekjempe islamofobi». Denne datoen ble valgt fordi den var vitne til et av de verste terrorangrepene mot muslimer: 15. mars 2019 gikk en bevæpnet australier, Brenton Tarrant, inn i to moskeer i New Zealand og åpnet ild mot ubevæpnede og hjelpeløse muslimske tilbedere: 51 ble drept og 40 såret.
Denne hendelsen er blitt bredt fordømt i hele Vesten – og det med rette, men den har også fått FN til å trekke frem at islam trenger spesiell beskyttelse.
FNs respons reiser imidlertid et kritisk viktig spørsmål: Hvis ett ikke-muslimsk angrep begått av én mann på to moskeer er nok til at FN kan institusjonalisere en spesiell dag for islam, hva med de utallige, og ofte verre, muslimske angrepene på ikke-muslimske helligdommer? Hvorfor har de ikke fått en lignende «beskyttelse» fra FN?
Eksemplenes lange rekke
Tenk på noen av de fatale muslimske angrepene på kristne kirker – mange har skjedd akkurat i påsken og julen de siste årene:
- Sri Lanka (21. april 2019): Påskedag bombet muslimske terrorister tre kirker og tre hoteller; 359 mennesker ble drept og mer enn 500 såret.
- Nigeria (20. april 2014): Påskedag satte islamske terrorister fyr på en fullsatt kirke; 150 ble drept.
- Pakistan (27. mars 2016): Etter gudstjenester på påskesøndag bombet islamske terrorister en park der kristne hadde samlet seg; mer enn 70 kristne – hovedsakelig kvinner og barn – ble drept. «Det var menneskekjøtt på veggene i huset vårt,» husket et vitne .
- Irak (31. oktober 2011): Islamske terrorister stormet en kirke i Bagdad under gudstjenesten og åpnet ild før de detonerte selvmordsvestene deres. Nesten 60 kristne – inkludert kvinner, barn og babyer – ble drept (grafiske bilder av ettervirkninger her ).
- Nigeria (8. april 2012): Påskedag ble eksplosiver plantet av muslimer detonert nær to fullsatte kirker; mer enn 50 ble drept og ukjent antall såret.
- Egypt (9. april 2017): Palmesøndag bombet muslimer to fullsatte kirker; minst 45 ble drept, mer enn 100 såret.
- Nigeria (25. desember 2011): Under juledagsgudstjenestene skjøt muslimske terrorister opp og bombet tre kirker; 37 ble drept og nesten 57 såret.
- Egypt (11. desember 2016): En islamsk selvmordsbombing av to kirker førte til at 29 mennesker ble drept og 47 såret (grafiske bilder av etterspill her ).
- Indonesia (13. mai 2018): Muslimer bombet tre kirker; 13 ble drept og dusinvis såret.
- Egypt (1. januar 2011): Muslimske terrorister bombet en kirke i Alexandria under nyttårsmessen; minst 21 kristne ble drept. I følge øyenvitner ble «kroppsdeler strødd over hele gaten utenfor» og «ble brakt inn i kirken etter at noen muslimer begynte å tråkke på dem og rope jihadsang, som «Allahu Akbar!»
- Filippinene (27. januar 2019): Muslimske terrorister bombet en katedral; minst 20 ble drept og mer enn 100 såret.
- Indonesia (24. desember 2000): Under julaftens gudstjenester bombet muslimske terrorister flere kirker; 18 ble drept og over 100 såret.
- Pakistan (15. mars 2015): Muslimske selvmordsbombere drepte minst 14 kristne i angrep på to kirker.
- Tyskland (19. desember 2016): I nærheten av Kaiser Wilhelm Memorial Church i Berlin kjørte en muslimsk mann en lastebil inn på et julemarked; 13 ble drept og 55 såret.
- Egypt (29. desember 2017): Muslimske bevæpnede menn skjøt på en kirke i Kairo; ni ble drept.
- Egypt (6. jan. 2010): Etter julaftens messe (i henhold til den ortodokse kalenderen) skjøt muslimer seks kristne som ble drept da de forlot kirken.
- Russland (18. februar 2018): En muslimsk mann som bar en kniv og en dobbeltløpet hagle gikk inn i en kirke og åpnet ild; fem mennesker – alle kvinner – ble drept og minst fem såret.
- Frankrike (26. juli 2016): Muslimer gikk inn i en kirke og skar over strupen på presten, 84 år gamle Fr. Jacques Hamel, og tok fire nonner som gisler til franske myndigheter skjøt terroristene og drepte.
Listen ovenfor, det skal bemerkes, er neppe utfyllende. Det har vært mange lignende angrep på kirker – i Egypt alene, her, her, her, her, her og her. Men fordi det var ingen eller bare få omkomne, fikk de liten, om noen, omtale i vestlig presse. Det samme kan sies om nedslaktningene i den største kirken i Nice, Notre Dame, i 2020. «Si til barna mine at jeg elsker dem», var de siste ordene til en mor i 40-årene før hun segnet om død.
Den andre drepte var kirketjener. Mannen i 50-årene var far til to barn. Han fikk strupen skåret over og ble nesten halshugget.
Den tredje terrordrepte var en kvinne i 60-årene. Den 21 år gamle terroristen klarte også å strupeskjære henne og nesten fjerne hodet fra kroppen. Terroristen skadet et ukjent antall flere til stede i kirken mens han skrek «Allahu Akbar» – Allah er større.
La oss se på det «uviktige» landet Nigeria. Kristne blir massakrert hver time i et muslimsk-produsert folkemord. Etter å ha konstatert at muslimer har eliminert 60.000 kristne bare mellom 2009 og 2021, sier en rapport fra august 2021 at muslimer i løpet av samme tidsramme også ødela eller tente på 17.500 kirker og 2.000 kristne skoler. Hvor mange udokumenterte sjeler omkom i disse stort sett urapporterte terrorangrepene?
Listen ovenfor over fatale muslimske angrep på kirker inkluderer ikke noen av de mange som ble mislykket, for eksempel et 28. mars 2021 – angrep på en kirke under palmesøndagsgudstjeneste, der bare selvmordsbombere – en muslimsk mann og hans gravide kone – døde.
Kristenfobi
Bare i disse fatale kirkeangrepene har muslimer massakrert hundrevis av kristne. Da er ikke de tusenvis av kristne og andre vestlige massakrerte i ikke-kirkelige angrep nevnt, inkludert 9/11 , Londons 7/7/2005, Paris Charlie Hebdo og Bataclan-teaterangrepet, Barcelonas Las Ramblas-angrepet, Nices 14. juli- angrepet, Toulouses jødiske skoleangrep, Berlins vintermarked og Københavns terrorangrep, inkludert mot byens synagoge, for bare å nevne noen.
Tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Hvis ett ikke-muslimsk angrep på moskeer på New Zealand, som krevde 51 muslimske liv, var nok for FN til å etablere en «internasjonal dag for å bekjempe islamofobi», hvorfor har så mange muslimske angrep på kirker, som har krevd tusenvis av kristne liv, ikke vært nok for FN til å etablere en «internasjonal dag for å bekjempe kristenofobi»?
Sagt på en annen måte, hvorfor er en uhyre forkastelig, men ensom hendelse der én vestlig mann drepte 51 muslimer, av langt større betydning for FN enn de svært mange tilfellene av muslimer som dreper et mye høyere antall kristne?
Hvis FN noen gang skulle bli tvunget til å forklare denne uoverensstemmelsen, kan man se for seg følgende: FN vil antakelig si at de beklagelige muslimske angrepene på ikke-muslimers hellige kirker etc., ikke avslører et mønster, slik «islamofobiske» angrep gjør; at kirkeangrep alle er biprodukter av terrorisme (som angivelig ikke på noen måte er knyttet til islam) drevet av økonomi, territorielle tvister og ulikhet, summert opp med ett ord; opplevd «urett». Løs de konkrete, midlertidige problemene og uretten, og angrep på kirker vil opphøre. Om denne oppskriften skulle lykkes, tror antakelig kun de selvvalgte blinde og døve.
I virkeligheten ser det stikk motsatte ut til å være sant: mens moskéangrepet i New Zealand faktisk var et avvik – bevist av dets særegenhet – er muslimske angrep på kirker ekstremt vanlige, ikke bare nå, men gjennom historien. I Tyrkia, for eksempel, kan man se hva som skjedde med det store kristne bysantinske riket etter at det først ble invadert av arabere på 700-tallet, til da Konstantinopel falt for sultan Mehmed i 1453, og videre til til folkemordet tidlig på 1900-tallet på armenere, assyrere og pontiske grekere.
Avslørende nok deler de som terroriserer kirker ofte lite med hverandre: de kommer fra vidt forskjellige nasjoner (Nigeria, Irak, Filippinene, Pakistan, Afghanistan, Europa, etc.), er av forskjellige raser, snakker forskjellige språk og lever under forskjellige sosioøkonomiske forhold. Det eneste de deler – den ene tingen som, ser det ut til, fører dem til å angripe kirker og myrde kristne – ser ut til å være deres egen religion, islam.
Med andre ord, muslimske angrep på kirker ser ut til å ha en ideologisk kilde, er systemiske, og derfor et faktisk, pågående problem som det internasjonale samfunnet trenger å synliggjøre og bekjempe.
Likevel vil FN ha oss til å feie alle disse pågående massakrene av kristne under teppet, og peker heller på «urett» begått mot muslimer som årsak til muslimers terror, og samtidig fikserer FN på en enslig, og riktignok fryktelig hendelse.
For FN utgjør tydeligvis én hendelse et «mønster» – en som trenger et stort behov for anerkjennelse og respons. Svaret er å tie, ignorere eller angripe alle de som avslører det sterkt dokumenterte reelle mønsteret av overgrep og vold mot ikke-muslimer – som er nettopp hva «bekjempelse av islamofobi» handler om.
FN utspiller seg med dette som en samlende demokratisk kraft mot undertrykkelse og vold. At det var Pakistans FN-utsendte som foreslo å opprette denne internasjonale dagen, burde kanskje fått alarmklokkene, til å ringe. Pakistan, som er et av verdens verste land hva gjelder undertrykkelse av religiøse minoriteter. Det hele fremstår som et spinnvilt teater.