I formiddag hadde jeg en lang samtale med en leser i forbindelse med et tips han har gitt om en alvorlig voldsepisode. Men samtalen ble lang av andre grunner enn at vi snakket om voldshendelsen. Vi ble sittende og utveksle ulike erfaringer i møte med både sårbare mennesker, hjelpeinstanser og innvandrere, og mange av erfaringene var overlappende. Kort oppsummert har vi begge erfaring med at mennesker alltid er noe mer enn hva de umiddelbart velger å vise deg.
Følelsesfokuset
Mange ganger tenker jeg at vi lever i en underlig tid. At det kan påstås å være stigmatiserende og diskriminerende å mene at det beste for barn er å vokse opp med mor og far, var en ukjent tanke for bare få år siden. Det samme var tanken på at det kan være grovt krenkende å si at det finnes to biologiske kjønn. Vi skal ikke langt tilbake i tid før slike påstander ville vært selvfølgelige og ukontroversielle, rett og slett fordi de enkelt kan underbygges rent vitenskapelig, men det var samtidig i en tid da vitenskap var mer interessant enn individuelle følelser.
Nå er følelsene det aller viktigste, med egne lover som skal sikre dem av oss som føler på vonde sådanne, med tiltaksplikt i skolen og stor vekt på den subjektive opplevelsen hver enkelt har.
Det forteller egentlig ganske mye om oss mennesker at vi ønsker å omgi oss med slike regler om følelser. Følelser er viktige, og helt grunnleggende hos oss alle sammen ligger følelsen av behov for tilhørighet. Derfor er vi gjerne snille og imøtekommende og gjør så godt vi kan for å bli likt av andre. Fra biologiens side er dette helt logisk. Uten tilknytning til andre mennesker er vi alene, avvist og uten mulighet til å klare oss. Men det er interessant å se på hvor langt vi er villige til å gå for å passe inn, for å sikre tilknytningen.
Etter et yrkesliv med utallige samtaler med mennesker i konflikt, er jeg sikker på at å lytte til individuelle opplevelser er en god oppfordring, men jeg tror det er viktigere å lytte etter hva mennesker er redde for å miste enn å lytte etter hva de ønsker seg, slik dagens følelsesfokuserte lovverk og handlingsplaner gjør. Hva er de redde for å miste kontroll over? Nøkkelen til å forstå adferd ligger i å forstå hva individet mener vil utstøte det fra fellesskapet.
Verdigap
Som mennesker er vi avhengige av fellesskap, og i dette ligger en frykt for å miste dette fellesskapet. Men fellesskap er ulikt i ulike kulturer. Alt som likner er ikke likt. Alle kulturer er ikke like aktverdige. Er du redd for å miste retten til å drepe datteren sin dersom hun ikke vil giftes bort, fordi skammen vil støte deg bort fra fellesskapet, så er det mindre aktverdig enn om du er redd for å miste din datters rett til å gifte seg med hvem hun vil. Vi kan ikke relativisere bort det faktum at enkelte kulturer, enkelte politiske ønsker, enkelte fremtidsdrømmer er komplett uforenelige med tanken om likeverd.
Det er noe med historiene som ikke fortelles. Det er noe som utelates, som ikke snakkes om. Noe som forteller om utfordringer samfunnet vårt står i, utfordringer som vil vokse seg langt større i årene som kommer. Det er noe med hva som ikke er gjort som burde vært gjort og hvilke konsekvenser det vil få.
I telefonsamtalen i dag fortalte tipseren om sin egen erfaring med hjelpearbeid. Han hadde lang erfaring med å stille opp for samfunnets svakeste, inkludert innvandrere. Og erfaringene var gode. Denne opplevelsen har jeg selv også, etter mange års arbeid med målgruppen. Folk flest er både ydmyke og hyggelige, ikke minst i overfladiske samtaler. Verdigapet kommer ikke til syne før man kommer nærmere, før man kommer inn på tanker om familie, kone og barn og hvordan man skal leve sammen.
I et annet land
Tipseren fortalte om en nordafrikansk mann han hadde hjulpet over en årrekke. Han snakket flytende norsk, var i jobb og hadde en kone som var nordeuropeer. Det hele var fint og harmonisk, men etter noen år flyttet konen og tok med seg barna. Ved neste møte hadde den nordafrikanske mannen fått en ny kone og mistet all kontakt med den første. Det nye ekteskapet var utvilsomt av det organiserte slaget, der hun var hentet fra Nord-Afrika til Norge som en slags byttehandel mellom mannen og en av kvinnens slektninger.
I telefonsamtalen fortalte tipseren meg om hvor sjokkert han ble da han besøkte den lille, nye familien i leiligheten de bodde i på Grønland. Til tross for at den nordafrikanske mannen hadde bodd i Norge i over tretti år, framsto fullt ut integrert og norsk, var hjemmet som i et annet land. Han hadde åpnet døren slik at den norske mannen fikk et glimt av den fullt tildekkede konen, før han hadde skysset henne hastig inn i et annet rom. Det kom et smell fra rommet før mannen kom ut igjen og ønsket velkommen. Etter en stund dukket den tildekkede kvinnen opp med kaker og kaffe, før hun igjen ble føyset ut av rommet på svært streng maner.
Tipseren fortalte at han likevel fikk hjulpet den nordafrikanske mannen med å rydde opp i økonomisk rot, og at han fortsatt ble møtt med vennlighet og høflighet av mannen. Men ved neste møte skulle vennskapet ende for godt.
Kvinnesyn
Den norske hjelperen skulle da kjøre den nordafrikanske mannen, som selv ikke hadde bil. På en strekning noe utenfor Oslo syklet en kvinne iført treningstøy. Som alminnelig i Norge var hun iført overdel i signalfarge, antakelig for trafikksikkerhetens del, og sykkeltights. «Se den hora!» utbrøt nordafrikaneren idet de passerte. Nordmannen bråbremset. «Hvordan kan du ha bodd i Norge i tretti år og fremdeles si noe sånt?» utbrøt han forferdet. Og med det var vennskapet over. Ubehaget over kvinneforakten ble så sterkt at nordmannen ikke orket å hjelpe mannen lenger.
Jeg ble ikke overrasket over historien. Vi vil være snille mot voksne som har hatt det vanskelig. Det er naturlig å ville hjelpe dem som har det vondt, dem som har flyktet fra uroligheter eller ulike vansker, men det er vanskelig når man får innblikk i et verdisyn som er så vesensforskjellig fra vårt. Det er dessverre ikke en unik historie, men den bærer i seg et underkommunisert, vesentlig poeng; Jo nærmere du kommer, jo tydeligere blir det at integreringen kun er gjennomført på utsiden, ikke på innsiden.
Det er enkelt å rope #50erikkenok når du bare har sett utsiden, ikke innsiden. Det er enkelt å peke kollektivt på innvandringskritikere og sette rasismestempel, enn det er virkelig å tørre å snakke om at medbrakte verdier fra ukultur forblir hos mange hele livet – med vonde konsekvenser for dem man aldri får virkelig møtt – de bortgjemte kvinnene og barna som læres opp i samme mistenksomme frykt.
De som roper høyest
Følelsesfokuset som forfektes i så stor grad at det har medført endringer i lovverket i form av straffelovens hatparagraf, som har utløst Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer, som har ført til innføring av §9a i opplæringsloven, har klare fellestrekk. Fellestrekket er at de individuelle følelsene er i sentrum og tillegges så stor vekt at innsigelser og andre opplevelser må vike. Slike særrettigheter er ikke utelukkende et gode, ganske enkelt fordi de samtidig hensetter den «følsomme» i en offerrolle – som igjen kan gi helt uønskede utfall.
Vi har belyst en rekke slike utfall. Eksempelvis har misforstått vekt på elevers opplevelse av krenkelser i norsk skole ført til at voldelige elever og deres foreldre kan melde om læreres krenkelser – og få medhold uten ytterligere sannsynliggjøring. I skoleårene 2019 og 2020 fikk Statsforvalteren klager fra 83 elever som sier at de er blitt slått, kløpet, lugget, holdt fast eller tatt kvelertak på av lærere og andre skoleansatte. Klagene kommer i hovedsak fra «særskilt sårbare barn» og de fleste er gutter.
Tilsvarende utsettes stadig flere barn for ran, trusler og hets, mens skolene står maktesløse tilbake. Medienes fokus på «norsk rasisme» er stor, mens ofrene for importert voldskultur sjeldent gis spalteplass. Og hvis det kommer noen offentlige omtale er det ofte anonymisert eller omskrevet, med den underliggende beskjeden: «vi alle er like».
Verst er det likevel at offentlige instanser som barnevern og politi kaster inn håndkleet og unngår å agere som de ville gjort dersom det ikke fantes slik offerinndeling av enkelte grupper. Det er som om det er umulig for norske medier og norsk offentlighet å erkjenne at mennesker i tillegg til å være ofre også kan være både utagerende og direkte livsfarlige. Slik gis de gruppene som skriker høyest mest makt, mens de som ikke har noen stemme må lide.
Grotesk forskjellsbehandling
Et grotesk utslag av forskjellsbehandling kan sees i et æresdrap som ble begått av en syrer i Sarpsborg i 2018. I NRKs oppsummering av saken het det følgende:
Småbarnsmoren ble funnet inne i familiens bolig på Borgenhaugen i Sarpsborg fredag, og politiet har bekreftet at parets to barn var i huset på det aktuelle tidspunktet.
(…) Den siktede ektemannen ble tidligere i år tiltalt for uaktsomt drap på sin fire måneder gamle sønn.
Jeg kommenterte saken dengang på min Facebook-side, nettopp fordi disse opplysningene står i skrikende misforhold til hverandre. Jeg gjengir det jeg skrev dengang.
Dette er ikke «bare» historien om en drept kvinne. Det er også en ikke fortalt historie om oppvekstvilkårene til to små barn som var et sted de ikke burde vært.
Tenk å være liten og oppleve at pappa drukner lillebror. Tenk å være liten og oppleve at pappa blir så sint etter å ha druknet lillebror at han kaster mamma på dør. Tenk å være liten og oppleve at mamma vil ha pappa tilbake etter alt det vonde. Tenk å være liten og oppleve at pappa dreper mamma. Det er så fryktelig at de færreste av oss er i stand til å forestille oss redselen disse små har levd med.
Det er en slags ryggmargsrefleks å ville hjelpe dem som har det vondt, å ville forstå mennesker som har flyktet fra krig. Men barna glemmes. De voksne roper høyt og lider og krever og får, men barna glemmes. Se for deg en norsk familie. Pappa og mamma. Pappa drukner baby og kaster ut mamma. Politiet kommer. Barnevernvakta kontaktes. Så plasseres barna i beredskapshjem. De akuttplasseres. For barn skal ha beskyttelse, de skal ikke leve i fare i eget hjem.
Oppvekstvilkår i ukultur
Hvorfor de to syriske barna ikke fikk noen slik beskyttelse sies det ingenting om. De er ikke de eneste. Det finnes fryktelig mange barn i Norge i dag som ikke beskyttes. Det er bare å vite litt om følgene av vond oppvekst, så forstår man at utagerende ungdomsgjenger, knivstikking, bilbranner og voldtekter handler om noe annet enn bare fattigdom, det handler om oppvekstvilkår i ukultur. Mens vi er opptatte med å ta hensyn til foreldrenes kultur og forstå adferd i lys av denne, glemmer vi at alle barn trenger det samme for å utvikle seg positivt; de trenger forutsigbare, trygge voksne som gir kjærlighet.
I Norge vet vi mye om hva som skal til for at omsorgsbetingelsene til barn skal være gode nok. Vi har et aktivt barnefagmiljø. Og samtidig feiler vi i å hjelpe de aller svakeste, ofte på grunn av misforstått kulturhensyn. Jeg jobber selv i statlig barnevern. Vi kurses blant annet i kultursensitiv omsorg. Det handler om sensitivitet overfor foreldrene – ikke barna. Det er en alvorlig feil ved det norske barnevernsystemet. En annen alvorlig feil er at barneverntjenesten ikke bedriver oppsøkende virksomhet, men agerer på bakgrunn av bekymringsmeldinger. For vi vet hvor skoen trykker. Vi vet hvilke barn som står i fare. Når disse barna vokser opp er det vi andre som står i fare. For de blir farlige voksne.
Desorganisert tilknytning
Tilknytningssystemet beskrives som menneskers medfødte tilbøyelighet til å knytte varige følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgsgivere. Tilknytningsmønstre dreier seg om strategier for å oppnå størst mulig trygghet innenfor rammene av samspillet. Det er beskrevet fire ulike mønstre for tilknytningsatferd: trygghet, engstelig unnvikelse, engstelig ambivalens og desorganisert tilknytning. Utviklingen av en desorganisert tilknytning dreier seg om en prosess av sammenbrudd og følelses- og atferdsmessig kaos og forvirring. Den grunnes langvarig forsømmelse, mishandling og misbruk av barnet fra de nærmeste. I stedet for å være kilde til beskyttelse og trøst erfarer disse barna at foreldrene utgjør den største faren og trusselen. De er dermed i en uhyre vanskelig situasjon, hvor de både trekkes mot nærhet og drives mot flukt fra de viktigste menneskene i sitt liv.
Det skal mer til enn noen trøstende ord for å bøte på de emosjonelle skadene disse barna er påført.
Mennesker med desorganisert tilknytning vil både kunne ha tendenser til å trekke seg tilbake og forsøke å isolere seg fra andre og til å prege relasjoner de går inn i med aggresjon og vold. Barn med desorganisert tilknytning har størst risiko for å utvikle alvorlige psykiske lidelser. Når de vokser opp er de overrepresentert i all statistikk over kriminalitet; drap, partnermishandling, trafikkforbrytelser, stoffmisbruk, seksuelle overgrep. Disse personene har samtidig svært lav skår på refleksjonskapasitet. De har store egoer og er ekstremt krenkbare, men evner ikke å reflektere over hvordan de framstår for andre, eller at andre har følelser.
Vi synes synd på migrantene, men ser ut til å overse det faktum at traumebelastningen de bærer oftere har rot i vold i nære relasjoner enn i geografisk avgrensede konflikter. Avvisning og fysisk straff fra fedre er særlig prediktivt for senere voldelighet og mishandling av partner. Dårlig oppvekst går i arv, det er vanskelig å rømme fra. Men i møte med ukultur er det vår forbannede plikt å sette barnas behov foran de voksnes.
Integrering på innsiden
Jeg har ikke jobbet med kvinner eller barn som har blitt drept. Men jeg har jobbet med veldig mange mennesker som har det vondt. Og jeg har, i likhet med leseren jeg snakket med i dag, erfart at det er nesten umulig å hjelpe noen og samtidig forvente at integrering skal gå av seg selv – helt uten ubehag for noen parter.
Endring er ubehagelig for de aller fleste. De fleste av oss har frykt for å miste kontroll over og tilknytning til det livet og de verdiene vi kjenner. Integrering som skjer på innsiden er annerledes enn den som bare gir ytre effekt i form av fysisk tilstedeværelse, norsk ordforråd og eventuelt jobb. Man kan ha alle disse faktorene på plass og fremdeles være uintegrert på innsiden.
Som samfunn er vi nødt til å tåle å stille krav, tåle å møte motstanden som blir ubehagelig for oss selv når vi stiller samme krav til oppførsel, omsorg for barn og respekt for kvinner. Det er når vi ikke stiller krav, men behagelig føyer oss etter stemmene som roper høyest at de aller svakeste i samfunnet holdes nede. De skriker aldri høyt.