Riksrevisjonens rapport viser en rekke svakheter ved den norske tilnærmingen til vold i nære relasjoner. Samtidig viser rapporten det «alle» vet, men ingen snakker høyt om: Voldskulturen er i stor grad en importert størrelse, og offentlig ansatte kvier seg for å ta i problematikken.
Riksrevisjonen har formulert hva vold i nære relasjoner er i kortversjon på denne måten:
Vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet som har store konsekvenser både for den som blir utsatt direkte og for den som lever i en tilværelse med vold. Kartlegginger anslår at mellom 75 000 og 150 000 personer blir utsatt for slik vold i Norge hvert år.
Volden kan ha mange former, den kan være fysisk, psykisk, seksuell og materiell. Volden kan ramme nåværende eller tidligere partner, barn, unge, voksne og eldre.
Myndighetene har en forpliktelse til å gi beskyttelse og hindre at enkeltindivider blir utsatt for overgrep fra andre gjennom å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge vold og overgrep.
Forpliktelsen myndighetene har til å gi enkeltindivider beskyttelse kan ikke sies å være oppfylt. Riksrevisjonen har funnet en rekke svakheter i systemet som er så alvorlige at det kan få «betydelige konsekvenser for de voldsutsatte». Punktene som listes opp kan på ingen måte sies å være overraskende:
- Viktige aktører er usikre på om og hvordan de skal melde fra om mistanke om vold
- Utfordringer i politiets etterforskning og bruk av beskyttelsestiltak
- Mangler i det helhetlige hjelpetilbudet og myndighetenes samordning
- Variasjon i kommunenes oppfølging
Går man til de «viktige aktørenes» usikkerhet på om og hvordan de skal melde fra, samt manglende i hjelpetilbudet nærmere etter i sømmene, avdekkes det straks at mye av problematikken er direkte knyttet til innvandrere og deres utøvelse og utsatthet for vold.
Kunnskapsløst
Til tross for kompetansehevingstiltak i alle deler av offentlig sektor, er det nemlig fortsatt mangel på kunnskap om voldskultur. Eller, som det heter i rapporten, under «alvorlig kritikknivå»:
Mangelfull kunnskap om æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse kan føre til at saker ikke blir avdekket og at voldsutsatte ikke får tilstrekkelig og egnet hjelp.
Den mangelfulle kunnskapen kan forsåvidt etatene takke seg selv for, for de har selv ønsket at det skal være sånn. Det er enkelte saker det er «behagelig» å vite minst mulig om.
Senest i fjor høst skrev en NRK-journalist at tall fra 2013 viser at om lag 17.300 kvinner i Norge er kjønnslemlestet og at «alle ble det før de kom til Norge». Hvordan i all verden vet hun det? Hun lenker til en undersøkelse utført av Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, der det heter at:
Per første januar 2013 bodde det i Norge 44 467 første og annengenerasjons jenter og kvinner med bakgrunn i ett av de 29 landene hvor kjønnslemlestelse er grundig dokumentert. Om lag 40 prosent av disse jentene og kvinnene, ca. 17 300, antas å ha blitt kjønnslemlestet før de kom til Norge.
Det antas altså, men de vet det ikke. Men det vil åpenbart ikke NRKs hijabkledde journalist skrive. I stedet skriver hun at ingen av de kvinnene det gjelder ble kjønnslemlestet i Norge.
Det kommer heller ingen kritiske spørsmål når Anisa hevder at det må skilles mellom kultur og religion, og at når folk sier at dette er en islamsk tradisjon, er det med på å sette islam i dårlig lys. Nei, det hadde tatt seg ut om det kom noen kritiske spørsmål når en hijabkledd journalist fra NRK intervjuer et hijabkledd offer for kjønnslemlestelse.
Vi må snakke om det, hevdes det. HRS har ropt i over 20 år.
Kjønnslemlestelse er skjebnen til millioner av kvinner i verden. Det er på tide å snakke høyt om det, sier Anisa.
Ja, Anisa. Her er HRS hjertens enig med deg. Det er nettopp derfor HRS har snakket og skrevet på inn- og utpust i over 20 år om dette. Og det er derfor HRS har presset på alle sine politiske kontakter for å få endret straffeloven slik at det nå er straffbart å ikke avverge kjønnslemlestelse.
Men den ferske Riksrevisjonsrapporten viser til fulle at det sannelig ikke har vært noe tverrpolitisk fokus på å få dette på dagsordenen, og helkroppsundersøkelse for jenter er fremdeles ikke en del av helseundersøkelsen for småbarn – fatt det den som kan.
Tause voldsofre
Rapporten beskriver at en av årsakene til at det er vanskelig å avdekke og straffeforfølge voldsutøvere er at ofrene selv ikke har tillit til politiet og ikke selv ønsker å anmelde forholdet. Det kan man neppe klandre dem for i et samfunn der vi opererer etter normer for «kultursensitivitet», men både politi og hjelpeinstanser bør kanskje ta en kikk på et av alvorspunktene i Riksrevisjonens rapport:
- Det er utfordringer med tilgang til nøytrale tolker for enkelte språkgrupper i barnevernssaker.
Bør ikke enhver offentlig ansatt hoppe i stolen av denne opplysningen, som i realiteten er en opplysning om hvordan klankulturen fungerer? Selve faggrunnlaget for å være tolk er å være nøytral, man skal ganske enkelt gjengi det de ulike partene sier på sine respektive språk og ellers holde private meninger og bindinger fullstendig utenfor arbeidsutøvelsen. Det er hårreisende at ikke-nøytrale tolker i det hele tatt får lov til å sendes på oppdrag, men tragikomisk blir det jo når offentlig ansatte tolker faktisk spolerer arbeidet for andre offentlig ansattes avdekking av vold.
Krisesenterstatistikken en indikasjon
I Riksrevisjonens rapport trekkes statistikk for krisesenterne fram, og heller ikke dette uten grunn. Tallene er i seg selv oppsiktsvekkende, og forklaringsmodellen om at overrepresentasjonen av innvandrere handler om at de mangler nettverk, står rett og slett ikke til troende. Hypotesen opprettholder den kunnskapsmangelen det påpekes behov for å bekjempe. Voldsutsatte innvandrere har nettverk, de har familie, men de mangler i motsetning til norske voldsofre støtte i eget nettverk når de velger å gå. Det er en vesens forskjell.
Overrepresentasjonen er forøvrig så betydelig at den i seg selv gir et bilde av voldskultur:
I 2020 hadde 62 prosent av beboerne på krisesentrene innvandrerbakgrunn.
Halvparten av beboerne med innvandrerbakgrunn hadde med barn til krisesenteret. Av de øvrige beboerne var det en tredjedel som kom med barn til krisesenteret.
Beboere med innvandrerbakgrunn har lengre gjennomsnittlig botid ved krisesentrene enn beboerne uten innvandrerbakgrunn. Den gjennomsnittlige botiden til beboere med innvandrerbakgrunn var 33 dager i 2020, og 35 dager i 2015. De tilsvarende tallene for beboere uten innvandrerbakgrunn er henholdsvis 21 dager i 2020 og 23 dager i 2015.
Skal man tolke informasjonen må man forstå den dithen at brukere med innvandrerbakgrunn er utsatt for grovere vold og trusler enn hva de øvrige beboerne er. Men tilleggsinformasjon om kjønnsfordeling mellom brukere av krisesentre er også av interesse (mine uthevinger):
I 2020 var gjennomsnittsalderen til de mannlige beboerne 37 år. 63 prosent av mennene hadde innvandrerbakgrunn. 15 prosent av mennene hadde med seg barn til krisesenteret, mot 45 prosent av kvinnene.
Færre mannlige enn kvinnelige beboere oppgir å være utsatt for vold fra ektefellen eller samboeren (49 prosent menn mot 63 prosent kvinner), mens flere menn enn kvinner oppgir å være utsatt for vold fra bekjent eller egne foresatte (42 prosent menn mot 14 prosent kvinner). Øvrige voldsutøvere var andre familiemedlemmer eller svigerfamilie.
At kvinner er overrepresenterte på statistikken er kjent fra tidligere år, men svært interessant er det at andelen menn med innvandrerbakgrunn nå er større enn tilsvarende andel kvinner med innvandrerbakgrunn ved krisesenterne, med henholdsvis 63 og 62 prosent.
Det er heller ingen automatikk i at krisesenterne anmelder voldsutøverne, det er det beboerne selv som gjør. I den grad de i det hele tatt anmelder, vel å merke.
Krisesenterstatistikken viser videre at færre menn enn kvinner anmelder voldsforholdet (21 prosent menn mot 43 prosent kvinner).
Ansvarsfraskrivende kultur
Gjennomgående i rapporten er beskrivelse av en ansvarsfraskrivende kultur i offentlig sektor, der ingen vet helt hva de selv har ansvar for og hva de heller kan gi andre ansvar for å gjøre. Dermed er det ikke rart at voldsofre får for dårlig hjelp. Under punktet «Viktige aktører som lærere, barnehageansatte og fastleger har for lite kunnskap om opplysningsplikten, avvergingsplikten og om avdekking av vold i nære relasjoner», heter det følgende (igjen mine uthevinger):
Undersøkelsen viser imidlertid at mange fastleger, barnehageansatte og grunnskolelærere synes det er vanskelig å vurdere når avvergingsplikten gjelder. Disse yrkesgruppene melder i større grad sin mistanke om vold i nære relasjoner til barnevernet enn til politiet. Både barnehageansatte og grunnskolelærere peker på at de opplever at de i større grad må være sikre på at noen er utsatt for vold, for å kunne melde en sak til politiet. Politidirektoratet viser til at mange er redde for sitt eget straffeansvar når det gjelder forholdet mellom avvergingsplikten og taushetsplikten, og at mange opplever at det å varsle til politiet kan få negative konsekvenser for det videre samarbeidet med de berørte.
Å unngå eget ubehag er altså viktigst for disse yrkesgruppene – viktigere enn å holde foreldre ansvarlig for voldsutøvelse mot egne barn. Det er en direkte kvalmende opplysning, ikke minst gitt at disse gruppene i all hovedsak er de samme som ønsker økt innvandring og ønsker å anse barns vold som «utrykk for egen smerte».
Risikofri vold
Med mindre du tør å stå i en anmeldelse og har beviser nok, har du i praksis liten mulighet til å få voldsutøveren straffet. Oppklaringsprosenten stuper, og bare siden 2015 har den sunket fra i underkant av 40 prosent til dagens 24 prosent. Mer enn tre av fire saker som omhandler vold i nære relasjoner blir aldri oppklart:
Så kan vi selvsagt legge til at de anmeldte sakene er toppen av isfjellet hva gjelder vold i nære relasjoner. Mesteparten av volden utøves bak lukkede dører og anmeldes ikke i det hele tatt. Og slik vil det med all sannsynlighet fortsette, gitt at myndighetene mister grepet om den volden de har kunnskap om.
(Fotomontasje: HRS)