Almir Martin er selv flyktning fra Nord-Makedonia. I dag er han styremedlem Grünerløkka Senterparti, med lang erfaring med veiledning av ungdommer, unge voksne, og foreldre med minoritetsbakgrunn. I OsloDebatten skriver Martin at integrering i bunn og grunn er et verdispørsmål.
«Skal liberale verdier som individuell frihet, og selvstendighet vike på bekostning av det jeg mener ligner førmoderne-klan og æreskulturer? Jeg mener at svaret er et udiskutabelt nei. Å operere med to forskjellige, ofte diametralt motsatte verdisett, er i min bok fasiten på feilslått integrering. Like forventninger og krav må stilles, uavhengig av kultur, etnisitet og religion.»
Vondt verdigap
Martin påpeker at unge mennesker som er født og oppvokst i Norge i dag, fremdeles lider under «de kulturelle og religiøse forskjellene som det ofte kan være vanskelig å snakke om». Det er norskfødte med innvandrerbakgrunn som ikke kan delta i normale aktiviteter fordi de er underlagt foreldrenes og ofte storfamiliens krav til dem. Disse kravene står i sterk kontrast til menneskerettighetene og norsk lov, skriver Martin, som understreker at det er flere problemer ved integreringspraksis i Norge.
Han vil tausheten og stigmatiseringsfrykten til livs – for barn og unges del. Det samme argumentet har HRS framsatt i to tiår, for det er nettopp barn og unge som lider under berøringsangsten, det er de som må leve doble liv; ett tilsynelatende fritt i norske skoler, og et annet, sosialt kontrollert liv på hjemmebane, der de pålegges å bære foreldrenes og klanens ære.
Martins bidrag til OsloDebatten har det samme fokuset på å tørre å ta tak i selve verdisynet i enkelte innvandrermiljøer som vi sist omtalte i saken Integrert utenpå og uintegrert inni. Vi beskrev verdigapet Martin omtaler på denne måten:
Som mennesker er vi avhengige av fellesskap, og i dette ligger en frykt for å miste dette fellesskapet. Men fellesskap er ulikt i ulike kulturer. Alt som likner er ikke likt. Alle kulturer er ikke like aktverdige. Er du redd for å miste retten til å drepe datteren sin dersom hun ikke vil giftes bort, fordi skammen vil støte deg bort fra fellesskapet, så er det mindre aktverdig enn om du er redd for å miste din datters rett til å gifte seg med hvem hun vil. Vi kan ikke relativisere bort det faktum at enkelte kulturer, enkelte politiske ønsker, enkelte fremtidsdrømmer er komplett uforenelige med tanken om likeverd.
Det er noe med historiene som ikke fortelles. Det er noe som utelates, som ikke snakkes om. Noe som forteller om utfordringer samfunnet vårt står i, utfordringer som vil vokse seg langt større i årene som kommer. Det er noe med hva som ikke er gjort som burde vært gjort og hvilke konsekvenser det vil få.
Skolen som bremsekloss
Med ti års erfaring som minoritetsrådgiver hos IMDi har Almir Martin erfaring ikke bare med barn og unge med innvandrerbakgrunn, han har like lang erfaring med de offentlig ansatte man bør forvente har fokus på elever som utsettes for negativ sosial kontroll og æreskultur; nemlig lærere og rådgivere. Martin beskriver selv at lærere og rådgivere på grunnskole, VGS og voksenopplæringen tok kontakt med ham som minoritetsrådgiver «fordi de synes det er vanskelig å ta opp den type verdispørsmål i samfunnsfag, eller islamkritikk i KRL-faget, av frykt for å bli stemplet som rasister av elever og foreldre.»
Martins erfaringer samsvarer med mine egne. Med totalt to tiårs arbeid i norske barnehager, skoler og barnevern kan jeg skrive under på at stigmatiseringsfrykten er stor. Offentlig ansatte har, kanskje i større motsetning til andre enn hva man antar, en innarbeidet og etablert forståelse av innvandrere og deres barn som «sårbare». De skal per faglig definisjon møtes med «kultursensitivitet», og dermed skylles ofte barnet ut med badevannet, all den tid fokus legges på forståelse og empati for foreldrene, mens barna som blir undertrykket kommer i annen rekke.
Norge har hatt et enormt fokus på utvikling av flerkulturell kompetanse i lærerutdanningen, grunnopplæringen og barnehagene, det ble faktisk gjennomført et femårig nasjonalt prosjekt med mål om «kompetanseløft» for hele sektoren i perioden 2013 til 2018. Det har et visst gjenkjennelig og ufrivillig komisk tilsnitt å lese evaluering av prosjektet:
NIFUs sluttrapport viser at det er blandede erfaringer fra satsingen. Det store omfanget av deltakelse i Kompetanse for mangfold kombinert med knapphet på tid synes å ha gått på bekostning av blant annet fordypning, refleksjon og omsetting av ny kunnskap i praktisk arbeid.
Det praktiske arbeidet er ikke så lett, nei. Når fem år omtales som «knapphet på tid», kan man med rette begynne å lure. Utdanningssektoren er i for stor grad preget av stigmatiseringsfrykt og handlingslammelse, kamuflert under begrepene «kultursensitivitet» og «refleksjon».
Kjernen kan med stor sannsynlighet omhandle det Martin påpeker i sitt innlegg:
Grunnen til at enkelte kvier seg for å ta opp verdispørsmål knyttet til integrering, handler om frykten for å stigmatisere. Her må det understrekes at uansett hvor mange forbehold og hensyn som tas, vil enkelte uansett hevde at det er stigmatiserende å ta opp utfordringer innad minoritetsmiljøet.
Integrering må skje på innsiden
Man kan, som Martin også påpeker, ikke vite hvorvidt integreringen er reell dersom man utelukkende legger norske språkferdigheter og arbeidslivstilknytning til grunn for vurderingen. Dersom man utelukkende registrerer disse ytre markørene, ser man vekk fra helheten, påpeker han i OsloDebatten:
Man er ikke integrert i samfunnet, hvis man har en jobb, betaler skatt, og har lært seg å snakke norsk. De som tror dette, hopper ofte bukk over de kulturelle og religiøse forskjellene som det ofte kan være vanskelig å snakke om. Det handler til syvende og sist om temaer som går på verdispørsmål og holdninger.
Integreringen må også skje på innsiden.
(Fotomontasje: HRS)