I Sverige, som i Norge og de fleste europeiske land, er det svært høy arbeidsløshet blant innvandrerkvinner, eller rettere sagt: noen grupper av innvandrerkvinner. Den svenske regjeringen, representert ved arbeids- og likestillingsminister Eva Nordmark (S), har nå «plutselig» blitt bekymret for denne arbeidsledigheten.
For selv om de samme kvinnene – eller familier – ikke er selvforsørgende, så fortsetter de å få mange barn, forteller Aftonbladet. Det kan de fordi det i Sverige, som i Norge, finnes gunstige økonomiske ordninger for både nyankomne innvandrere og barnefamilier.
Skjevhet
Kvinnenes manglende tilknytning til arbeidsmarkedet er ifølge samme Nordmark et integrering- og likestillingsproblem, som hun mener grunner i en rekke årsaker.; kvinner kommer fra land der de ikke bruker å jobbe utenfor hjemmet, de mangler arbeidslivserfaring og snakker dårlig svensk.
Det er som Gro Harlem Brundtland sa; alt henger sammen med alt – bortsett fra i innvandringspolitikken, selvsagt.
Så er Nordmark kommet til at de økonomiske bidragene bidrar til å «stenge inne» kvinner, ikke ulikt vår egen debatt om kontantstøtte. Samtidig viser Nordmark til etableringstillegget (det vi på norsk kaller introduksjonsstønad), som utbetales til nyankomne innvandrere for å delta i introduksjonsprogrammet, som i Sverige går til husholdningen.
– Mannen i familien begynner ofte å jobbe tidligere. Når begge begynner å jobbe, mister de etableringstillegget og så taper de (pengene) fordi kvinnen går ut i arbeidslivet, sier Nordmark.
Vel, vi kan vel tilføye, om vi tar erfaringene fra Norge med i analysen, at mannen begynner kanskje å jobbe (en stund), og i alle fall tidligere enn kvinnene i disse gruppene, men noen suksessfaktor for statens finanser blir de ikke. For å bøte på skjevheten mellom mann og kvinne, tror Nordmark at det lønner seg å gi etableringstillegget individuelt, slik som introduksjonsstønaden er individuell i Norge.
Noen som tror det er en quick fix?
Familieplanlegging
I tillegg åpner arbeids- og likestillingsministeren for å gi flere offentlige myndigheter i oppgave å «informere kvinnene om konsekvensene av å få mange barn» og om «familieplanlegging og karriereråd».
– Alle som kan jobbe må jobbe. Man skal ikke ha flere barn enn man kan forsørge, det er et viktig utgangspunkt, fastslår Nordmark.
Nøyaktig hvordan det skal gå til er opp til de aktuelle myndighetene, som Arbetsförmedlingen, Migrationsverket og Försäkringskassan, å finne ut av, men ifølge Nordmark kan det handle om å jobbe oppsøkende eller gjennom (personlige) kvinnenettverk. I tillegg skal en koble på tros- og sivilsamfunn, fastslår Nordmark – og da vet vi jo hvilke trossamfunn det er snakk om, gitt statistikk på hvilke kvinner som knapt er i arbeid, og om de sivilsamfunn som mest av alt fokuserer på rasisme og utenforskap. En skikkelig vinner-kombinasjon, der altså. Hvor virkelighetsfjern er det lov å være?
Aftonbladet skyter så inn et spørsmål – som mest av alt får tankene til å gå tilbake til eks-statsminister Erna Solberg (H) sin nyttårstale der hun oppfordret nordmenn til å få flere barn.
Hvis du velger å ha mange barn og være hjemme med dem, er det ikke greit? spør Aftonbladet.
Svaret fra statsråden viser hvilken kultursfære hun tilhører:
– Man skaffer seg så mange barn en vil, vi skal ikke begrense det. Men det er viktig at vi er tydelige på konsekvensene dersom man skaffer seg flere barn: «Gjør jeg det, er det en risiko for at jeg ikke kommer ut på arbeidsmarkedet, får dårligere pensjon og at jeg ikke klarer å forsørge barna mine på riktig måte og gi dem de rette mulighetene i livet.»
Disse konsekvensene har ligget oppe i dagen i flere tiår, men har stort sett resultert i flere økonomiske «utjevningsordninger» – først og fremst drevet frem av den politiske venstresiden. Vi «importerer» såkalt barnefattigdom, samtidig som vi bekjemper den samme barnefattigdom. Sisyfosarbeid, med andre ord.
Krass kritikk?
Nordmark sier videre at regjeringen vil fase ut det som går under ordningen flerbarnstillegget i barnebidraget (jo flere barn, jo mer offentlig støtte). Men denne «utfasingen» blir antakelig heller nok en stein i sisyfosarbeidet:
– Hvis vi skulle fjernet det nå, ville det bety at flere barn blir fattige. Men jeg utelukker ikke at vi kan fase det ut i fremtiden. Vi må være klare til å endre disse reformene også, velferdssystemene må ikke stenge folk inn i deres hjem.
Stenge folk inn i deres hjem? Hvis statens velferdsordninger bidrar til at foreldre ikke trenger å jobbe, skal vi da sitte å se på at barna brukes som et slags skjold mot arbeidsmarkedet? Hvis velferdsordninger er for rause, så må de enten omprioriteres og målrettes eller fjernes. Om konsekvensen er at «flere barn blir fattige», bidrar det kanskje til å sette makt bak kravet om at man ikke bør ha flere barn enn man kan forsørge – hvis man faktisk mener det.
Aftonbladet på sin side viser sitt «sanne jeg» ved å hevde at utsagnet om ikke å få flere barn enn hva en kan forsørge «høres ut som en ganske krass retorikk».
– Det er viktig at man sier det som det er. I Sverige forventes både kvinner og menn å jobbe, repliserer Nordmark.
Men å si det er én ting, å skape politikk som realiserer kravet er noe helt annet. Ikke minst fordi en slik ansvarliggjøring av den enkelte møtes med kritikk.
Konsekvenser
Aftonbladet viser til at Jämställdhetsmyndigheten (likestillingsmyndigheten) i en rapport tar opp en rekke hindringer som rammer kvinner. Her heter det at de blant annet får færre bidrag fra myndighetene enn menn, at de blir diskriminert på grunn av kjønn og etnisitet, samt har vanskeligheter med å møte det svenske arbeidslivets krav og mangler formell utdanning. Eller kort sagt: konsekvenser av den ikke-bærekraftige innvandringen. Og så tør vi minne om at det (fortsatt) er slik at det er kvinner som føder barn.
Så finnes det selvsagt unntak – noe mediene er flinke til å fremheve – der godt kvalifiserte innvandrere (av begge kjønn, eller alle kjønn, som det vel heter i disse dager) av ulike grunner ikke får fotfeste på arbeidsmarkedet. Men det er og forblir unntak.
Aftonbladet forfølger imidlertid tankegangen om at ansvaret i hovedsak ligger utenfor en selv:
Er det andre barrierer for utenlandsfødte enn deres egne valg? Og hva kan du som statsråd gjøre med det?
– Ja, det er det absolutt. En ting vi må sørge for er å ha en velfungerende validering, at man kan supplere med språk eller spesifikke kunnskaper som ikke gjelder i hjemlandet. Det er viktig at arbeidsmarkedspolitikken leverer der.
Er det noe som bør valideres og kompletteres er det innvandringspolitikken. Men: la grisen være møkkete, bare flesket er rent.